”Mange får endelig tid til å utføre sine arbeidsoppgaver når de slutter å jobbe. Jeg kjenner hele idrettslag som blir drevet av folk på uføretrygd – de er oppmenn og trenere, reiseledere og kasserere. De har tid. Mange på trygd er aktive i lokalsamfunnet, for ikke å snakke om i bloggosfæren,” skriver Elin Ørjasæter i sin nye bok Det Glade Vanvidd. Hun tenker selvsagt på det store dilemmaet for vår kjære statsminister. Hva gjør vi med det faktum at hver femte nordmann i arbeidsfør alder er sykemeldt, ufør på AFP eller på attføring. Her på Sørlandet ligger vi over gjennomsnittet. Det er altså flere i disse kategoriene her. Om dette har skapt hodebry for statsministeren (og vår lokale ordfører) er det verre for dem det gjelder. Uføretrygdede under femti år blir sett på som spedalske. De som ikke takler en normal A4-jobb blir kasteballer i samfunnet. I et samfunn styrt av markedsøkonomi ser man ikke at mange av disse menneskene er uerstattelige. Uføretrygdede gjør som Ørjasæter skriver, de gjør de jobbene alle andre ikke har tid til men som må gjøres. Kasteballene er om mulig enda mer nyttige, ja jeg vil til og med si at mange av dem er samfunnsbyggere. Når NAV jager dem rundt i systemet deres for å passe inn i firkantene de har opprettet lærer de seg å bli kreative på en smertefull måte. De starter bedrifter, gallerier, arrangementer og reparerer biler svart. Mange av dem tryner gang på gang, men prøver igjen. Straffen er at det er slitsomt å leve sånn. Mange blir syke og dør tidlig. Menneskene har den samme egenskapen som dyrene. Overlevelsestrangen er sterkere enn seksualdriften. Ofte er det sånn at man må ha vært der for å forstå hvordan det henger sammen. Uavhengig av det nåværende trygdesystemet er jeg ikke i tvil om at Kristiansand kan om de vil tenke nytt og bli en foregangskommune. Innkall alle på uføretrygd og alle kasteballene til nytenkning. Legg bort alle systemer og tenk fritt. I den kurven vil dere treffe billedkunstnere, musikere, systematikere, datanerder, teknikere, fagfolk uten utdanning, snekkere uten svennebrev og noen av verdens beste kokker. Det de har felles er at de ikke takler et A4-liv. Spør hver enkelt hva de vil og kan gjøre. Dropp tanken om å samle dem sammen på kurs, det er langt fra sikkert at alle trives i sosiale sammenhenger. La det bli opp til dem, men sørg for å få fatt i resultatene. Der kan man starte.
Det er sannsynlig at dette stemmer. Du setter ikke en regnskapsfører til å skifte viftereim på bilen din hvis du ikke vet at han kan jobben. Du får ikke sydama til å bygge huset ditt. Pengebruk med pluss og minus må alle lære seg uansett om de strøk i matematikk eller ikke. Uansett om de bruker pengene på alkohol eller styres av følelsene. Uansett om de er ryddige eller rotete personligheter. Alle må lære seg hvordan man får familien på plussida og den som ikke gjør det kommer fort i trøbbel. Likevel er vi forskjellige hver og en av oss, og det vil alltid være en ganske stor prosentandel som ikke passer inn i NAVs formel eller som takler å gå på en arbeidsplass mellom åtte og fire hver dag.
Latsabber finnes det like mange av blant arbeidsfolk som hos uføretrygdede eller kasteballer. Problemet er at de som har bestemt hvordan det skal være tilhører arbeidsfolka. Alle som mottar sykepenger, uførepensjon eller attføringsmidler er ikke utenfor samfunnet. Du sitter på dem, Jens.
Du vet kanskje at du har et felles språk med dem. Det er mediespråket. Når media ringer stiller du selv eller en av dine statsråder opp i dress og slips uten å mukke. Det er naturlig at det fungerer sånn, fordi det å oppnå makt handler om å bli sett for å sanke stemmer. Mye i livet handler om å bli sett eller hørt. Vi lever tross alt i et demokrati. Men det er ikke den mellomstore bedriften som er best på mediespråket. Det er fotballklubber, kulturinstitusjoner og politiske partier styrt av frivillige på grasrota – ofte folk på trygd. Tenk det, samfunnets spedalske styrer det meste, på trygd.
Ørjasæter skriver om sin venninne Sissel som ikke passet inn i et moderne arbeidsmiljø. Det er det flere og flere som ikke gjør. I boken skriver hun; I takt med at arbeidslivet blir stadig mer produktivt, øker kravene til at man kan omgås folk. Vi har ikke lenger tid til folk som gråter på jobben, eller som misforstår sin egen rolle.
I mitt Soria Moria er det ikke NAV som setter premissene på hva du kan gjøre og hva du ikke kan gjøre, men hver enkelt sjel. For å få det til må formelen til NAV støpes om i mange varierte men spennende varianter.
Dette høres sikkert fryktelig blått ut. Det var ikke meningen.
Uvilje hos Arbeiderpartiet er grunnen til at folk i kreative yrker sliter, sier Venstre-leder Trine Skei Grande til Klassekampen. Enda verre er det for de med psykiske plager eller andre som faller utenfor A4-systemet.
En av våre mest kjente diktere Sigbjørn Obstfelder ble bare 34 år, men han gav oss som kom etter noe å tenke på. Vilhelm Krag som kjente han beskrev han slik: ”Stille og undrende gikk han om blant menneskene, all ting var så uvandt, så uforståelig for ham, hans sjel hørte til i andre sfærer”. Uttalelsen hans om å være på feil klode avsluttes med ”her er så underlig!”.
Derfor sier jeg deg Jens. Du sitter på dem. La de leve. Ikke lås dem inne eller behandle dem som jaget vilt. De færreste går på trygd for å utnytte systemet.
