Påsken er en reminder for døden. Det er nemlig det påsken handler om. Død. Og oppstandelse. Noen av oss tenker mest på det første.

Hver gang jeg går gjennom byen tenker jeg på alle de som ikke går gjennom byen lenger. De som er blitt borte, for aldri mer å vende tilbake. Jeg ser for meg hun med sykkelen, han med veska over skulderen og alle krøllene. Jeg ser han som alle kjente, hun som var en mor, hun som hadde små barn og han som var periodedranker, men alltid klarte å skjøtte jobben sin, til han gikk av for alderen.

Hver gang jeg går gjennom gatene og ser mennesker passere, er det noen som aldri passerer lenger. Jeg passerer kirkegården hver dag over den buede broa på vei inn til sentrum. Vinden blåser i blant og det er kanskje surt og kaldt ute. Uavhengig av været er ser jeg de svartkledde komme ut fra det vesle kapellet, med den hvite kista mellom seg, og et gravfølge som følger etter. Alt skjer på samme måte. Graverne graver opp gravene. Noen dager er det flere hull enn andre dager. Gressmatter legges skånsomt over jordhaugene for liksom å skjule det som kan bli synlig. Til sist er gravfølget ved jordhaugen og kista senkes ned i det svarte hullet.

Hver dag gjør jeg det jeg kan for ikke å bli påminnet. Jeg hopper over sidene i Dagbladet som forteller om symptomer. Jeg ser aldri ned i doskåla når jeg er på toalettet, men lukker lokket bak meg før jeg drar i snora. Hver dag tenker jeg på de som er borte, de jeg savner. Hver gang jeg går over broa tenker jeg på de som ligger under broa under jorda og heldigvis klarer jeg etter en stund å fortrenge de verste bildene som flimrer foran meg.

Jeg hater døden. «Den Jævla døden» er egentlig tittelen på en bok, det er derfor jeg banner. Boken er skrevet av den svenske forfatteren, psykologen og TV-programlederen Anna Lindman. Da jeg kom over boka ble jeg sittende og fundere over tittelen. Syntes den var så passende til tross for det upassende, så fabelaktig, hvis man kan bruke et så oppløftende ord på noe så fælt.

Jeg bestemte meg for å få fatt i forfatteren. Mens jeg skriver til henne ramler det ned et fly i alpene. I løpet av minutter er 150 menneskeliv gått tapt. Flyet fra Germanwings er blant de sikreste flytypene, men nå er det pulverisert. De største flydelene er på størrelse med en laptop. Noen hardhudede franskmenn har sett området som nå er et katastrofeområde og de klarer ikke beskrive synet som møter dem. Jeg klarer ikke la være å tenke på det.

En gammel blueslåt svirrer i ørene. Reverend Gary Davis har laget den. Ramblin Jack Elliott synger. «Death Don’t Have No Mercy» handler om døden, om at den dukker opp uventet og plukker med seg de du er glad i, en etter en.

Jeg ser for meg disse menneskene før det smalt. Den tyske skoleklassen som hadde opplevd drømmeturen. Familien på tre generasjoner på vei hjem. Operasangerne som hadde vært på jobb i Barcelona. Hun med mann og barn.

Alle sammen hadde det så greit og ante fred og ingen fare. I løpet av noen minutter var alt over. Det er det vi kan kalle overdose død, så voldsomt at de små hjernene våre ikke en gang klarer å ta det innover oss.

Likevel setter vi oss på fly uten å la oss affisere. Vi går videre, fordi vi må. Jeg også. Snart skal jeg ut å fly, hvis jeg tør.

Hvorfor dukket døden opp for å spolere livet? Igjennom kristendommen har man blitt fortalt at den dukket opp etter syndefallet. Eva spiste av det eplet hun ikke skulle spise. Hun hørte på den falne engelen. Adam, som alltid hadde gjort det Eva sa, fulgte selvfølgelig opp. Brått var døden en del av livet. Den jævla døden, den som ødelegger livet.

Budskapet til Anna Lindman er at vi kan like gjerne prate om det, for alle skal ned i det svarte hullet før eller siden. Boka hennes er ikke helt ulik bøkene til Ingvard Wilhelmsen. Han driver landets eneste hypokonderklinikk. Wilhelmsen forteller at mange har et sånt forhold til døden at det ødelegger livet.

Ja da, jeg rekker opp hånda. Jeg er der.

Mange kunstnere lever med døden hver dag, gjennom dikt, sanger, malerier. Men de med vanlige jobber skal helst ikke tenke på annet enn jobben sin, som oftest noe helt annet, som å kjøre varer fra et sted til et annet. Hvordan klarer vi å leve uten å tenke på det som vil skje? Hvordan klarer vi å leve, som om den ikke finnes? Så mange spørsmål, så få svar. Man kan ikke kontrollere døden, så du kan like gjerne la være å bekymre deg, sier Ingvard Wilhelmsen. Han utøver det som heter kognitiv terapi. Eller sagt på mer forklarlig måte, det å ikke tenke på det du tenker på.

Wilhelmsen liker Konge-holdningen. Kong Harald stoler på legene. Han bekymrer seg ikke. Jeg foretrekker sheriffholdningen. Sheriff og revolvermann Wyatt Earp (1848-1929) hadde mistet sin gravide kone og store kjærlighet i livet i tyfus. Livet hans ramlet fullstendig sammen. Han drakk og slåss og ble buret inn. Det gikk bare nedoverbakke med den berømte revolvermannen. Pappaen hans kjøpte han ut av fengslet og gav han klar beskjed: Vi har alle mistet noen. Du kan ikke gjøre noe med det. Du må ta deg sammen. Du må bare gå videre. Hele tiden videre.

Det hjalp. Wyatt Earp kom seg videre. Han fikk et langt liv.

Sheriffholdningen gjelder ikke bare møtet med døden. Det gjelder samlivsbrudd, sykdom, bankerott eller hva det måtte være.

Wilhelmsen forklarte det på denne måten: «Homocide=drap. Suicide= drepe seg selv. Decide= drepe tvil. Vi må drepe tvilen. Bli sheriff eller Konge i livet og ta avgjørelser selv om vi tviler.

Flyulykker og andre store ulykker og katastrofer minner oss på nødvendigheten av å leve mens vi gjør det. Flyulykker er så brutalt at vi kan ikke unngå å tenke på det der og da. Derfor setter det fokus. Vi blir påminnet.

Men vi er alle forskjellige og håndterer denne skjebnen på forskjellige måter. Anna Lindman stilte flere spørsmål da hun skrev boken. Hva skjer om du tar din frykt på alvor? Hva skjer om du tar deg tid til å høre på dem som vet hvordan det er når døden nærmer seg? Tenk om døden blir mindre fæl om man slutter å fortrenge den, slutter å leve som om den ikke finnes? Tenk om det går an å akseptere døden som en del av livet?

Anna Lindman lurer ikke meg. Jeg har prøvd alt det hun foreslår, men det funket ikke på meg. Det kan funke på deg. Jeg bare kjente alle de dødelige sykdommene inntok kroppen og har aldri vært så redd noen gang.

Tenkt kreft er verre enn ekte kreft, fordi fantasien har ingen grenser. Mange overlever ekte kreft, sa Wilhelmsen.

Jeg fungerte ikke med å gå inn i det, men valgte en annen utvei som funket for meg.

Jeg trodde man skulle gå inn i det, lese seg opp, våge å trø inn i det, på samme måte som man må ut å fly for å kurere flyskrekk.

Men vi er alle forskjellige. Mine rømninger for å fungere er andres veier inn i det smertefulle.

Det er ti år siden jeg begynte å prate om det. Ti år siden jeg kom ut av skapet. Noe har jeg møtt uten å rømme.

Det mest interessante spørsmålet Anna Lindman spør er dette: Hvordan orker vi egentlig å elske, bygge relasjoner, lære oss fransk, spare til pensjonen, tapetsere og gå til jobben hver dag når vi når som helst kan dø?

Jeg fikk det samme spørsmålet da jeg deltok i TV2-dokumentaren Hypokondere i 2007. Kvinnen som tok kontakt var deprimert. Hun hadde så mange drømmer, det var så mye hun ville og det var ting hun virkelig hadde lyst å sette i gang. Men det var liksom ingen vits, for livet gikk så fort at hun ville knapt kommet skikkelig i gang før det var over.

Du som håndterer alt dette, du som klarer å leve med det uforutsigbare, det er deg vi beundrer. Men vi som sliter med det uforutsigbare vet også at uforutsigbarheten er vår styrke. Dessuten vil sånne som meg ha det uforutsigbare. Derfor tar vi ikke blodprøven andre ville tatt. Vi tar tida til hjelp. Vil ikke vite.

Vi vet hverken når eller hvordan. Det er den fordelen vi har.

For et år siden var jeg i en tung begravelse. Alle begravelser er tunge, men denne var ekstra tung. En gammel venn hadde levd hardt med rus gjennom mange år. De siste to åra hadde han vært rusfri og hadde mange planer. Det var så godt å se at det gikk så godt. Han var fremdeles en ung mann. Men så får han plutselig en dødsdom. Ikke på grunn av rus, men på grunn av sigaretten. Det skulle ikke være mulig. I løpet av noen uker er han borte. Han som hadde puttet i seg så mye dødelig rus, dør på grunn av alle sigarettene han rullet seg.

Bøker om døden vil jeg helst ikke ha i hus, men en av våre kjære skuespillere gav meg ei slik bok, før han selv forsvant inn i den langsomme døden. Han visste jeg var hypokonder. Vi hadde diskutert emnet flere ganger. «Vennskap i Evighet», skrev han som hilsen. Med strek under Evighet. I dag leser jeg det som en siste hilsen.

I boken fantes det mest vennligsinnede diktet jeg har lest om døden. Det er skrevet av Hans Børli:

Døden er ikke slik:
En knokkelmann
som kveler ditt siste, ville skrik
med heslig hand.

Døden er ikke angst og ljå
og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.

Nei, døden er fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var.

 

Sånn! Det hjalp! Ut med den jævla døden. Inn med snø, sol og regn, barneføtter og latter.

Inn med livet.

To interessante uttalelser den siste tiden får meg til å skrive om et tema som gjør at jeg må stålsette meg litt ekstra for å ta det opp. Det har sin naturlige forklaring.

I mai 2008 tok vi opp «den nye ekteskapsloven» til debatt på Protestfestivalen. Debatten foregikk først i Oslo, men senere i media først lokalt og deretter nasjonalt. Min kollega og jeg skrev et innlegg i lokalavisen med overskriften «øredøvende taushet fra kristenfolket»

Vi visste at den nye ekteskapsloven ville bli en rystelse i de fleste kristne miljøer og menigheter på Sørlandet. Likevel var det helt taust fra den kanten i media.

Så hvorfor var de så tause? Etter å ha fulgt med i media forsto vi raskt at noen ikke våget å ytre seg.

Hvorfor slapp bare den ene sida til i media? Vi fikk mange spørsmål, men ingen svar.

Vi skrev leserinnlegget fordi Protestfestivalen ønsket å stille flere spørsmål og fordi vi ønsket at begge sider skulle få komme frem i media.

Når det kokte som verst deltok jeg i en debatt på NRK, der daværende pastor i Frikirken Jan Gossner innrømmet at vi hadde rett. Kristenfolket var redde, fordi flertallet hudflettet alle som var imot den nye loven som da var til høring, og ord som gikk igjen var «brudd på menneskerettigheter», «full av fordommer», «intolerant». Kristenfolket var gått under jorden og var rystet. Senere kan man vel si at de slikket sine sår. Vi var ikke først ute med å ønske debatten velkommen. Stian Bromark skrev i Dagbladet 9. april det året: «Alle snakker varmt om toleranse, men ingen vil være tolerant». Mohammad Usman Rana skrev i en kronikk i februar 2008 at sekularismen var blitt så dominerende at religiøse mennesker som tar sin tro alvorlig, blir undertrykt.

Det siste er særdeles interessant.

Brevet vårt vakte voldsom oppstandelse. Man kan også si at det haglet med kommentarer om oss personlig. Vi ble kalt homofobe, til tross for at Protestfestivalen alltid hadde invitert homofile deltakere på festivalen. Kultureliten i Kristiansand ble intervjuet og vi fikk ord på oss for å ha begått «intellektuelt selvmord».

Det ble noen tøffe måneder for de rundt oss. Det ble ikke bedre når Fædrelandsvennen gav oss skylda for at 5000 sørlendinger dro til Oslo for å demonstrere mot den nye ekteskapsloven.

Vi fikk heldigvis støtte også, fra der vi minst ventet det. Fra Einar Gelius og Kåre Valebrokk.

I etterkant har jeg til tider funnet meg selv nynnende på Henning Kvitnes sin sang «evig eies kun et dårlig rykte».

Min oppfatning er at debatten endret klimaet i Kristiansand, og ikke minst lokalbefolkningens forhold til Protestfestivalen. Jeg skal ikke si så mye mer om det. Jeg måtte bare få ryddet dette av veien for å få skrive litt mer om det overskriften hentyder til.

Oslo Symposium ble arrangert nylig. Symposiet er på mange måter de konservative kristnes egen lille arena for å ytre seg. Den arenaen er blitt mindre og trangere og bærer kanskje også mer preg av nettopp det. Den som blir undertrykt blir som regel sintere.

Alf Gjøsund er kommentator i den kristne avisa Vårt Land. Han har vært på Symposium og skrevet kommentar til avisen lørdag 21. mars. Her hevder han at dette er «kristen-Norges outsidere». Han mener de etablerte kristne organisasjonene holder dem på en armlengdes avstand». Det kan man vel knapt være uenige om.

Men Gjøsund skriver også at de konservative kristne ikke har fulgt med i tiden. Han mener bl.a. at TV-stasjonen til Jan Hanvold «antakelig har skremt bort flere fra kristendommen enn Human-Etisk Forbund og at formuleringer som ville sjokkert vanlige folk blir applaudert».

Gjøsund trekker frem homobevegelse, statsfeminisme og Islam som forumets fremste fiender. Han skriver blant annet at «selv har jeg ikke helt fanget opp hvem disse statsfeministene er, men jeg får vite hva de står for: De vil ha menn som sitter med bedende blikk og bretter servietter, de mener at kvinner er bedre enn menn og vil oppheve kjønn som størrelse. Ikke rart damen ved siden av meg sier huttetu».

Retorikken til en fremtredende kommentator i Norges største kristne avis er oppsiktsvekkende, fordi hele innlegget like gjerne kunne vært skrevet av en kommentator i Dagbladet. Under debatten i 2008 ble nettopp Dagbladet ansett som kristenfolkets verste fiende. Når Vårt Land og Dagbladet snakker samme språk er det skjedd en endring.

Gjøsund har nok rett i at statsfeminismen på mange måter er kristenfolkets fremste fiende, men ikke uten videre rett når det gjelder Islam. I 2008 sto på mange måter muslimer og kristne sammen mot liberaliseringen. Homobevegelsen mener jeg Gjøsund feilberegner. Det var ingen samlet bevegelse, men en bevegelse som både var enig og uenig med kristenfolket. Mange homofile stilte spørsmål i media om hvorfor de skulle inn i kirken for å gifte seg.

Det liberale flertallet var først og fremst heterofile medlemmer av Den Norske Kirke, men også en god del som for lengst var utmeldt av kirken.

I dag er de konservative kristne, blant annet representert med naboen min Øivind Benestad regnet for å være outsiderne eller «underdogs» (den svake part).

Alf Gjøsund kaller dem «de som aldri gir seg».

I februar i år ble NRK-programleder og komiker Leo Ajkic intervjuet i nettopp Vårt Land. Han hevder kristne oppdaterer religionen sin. Ajkic er opprinnelig fra Bosnia og regner seg som ikke religiøs.

«Kristendommen har forandret seg, som en app som oppdateres. De hevder ikke lenger at jorda er flat, og først nå aksepterer kirken homofile. Jeg tror den strenge Gud er blitt varmere for at kirken ikke skal miste følgere,» sier Ajkic i intervjuet. Men Ajkic går lenger enn dette:

«Kirken tør ikke si at homofili ikke er akseptabelt. Den forandrer seg fordi de vet at de fleste mennesker ikke er der lenger. Det er jo fett, men er det virkelig det kirken står for? Du kan jo ikke oppdatere en religion. Det blir for mange sideversjoner,» sier han i intervjuet med Vårt Land.

På mange måter blir bosnieren og ateisten en slags talsperson for kristenfolket, mot sin vilje antakelig. Det kan jo oppfattes som morsomt, og en komiker verdig, men sett med mange kristnes øyne er det kanskje litt pinlig.

Ajkic har utvilsomt ett poeng, det avdekkes blant annet når kommentator Alf Gjøsund gjør sin egen kommentar fordummende ved å fordumme sine egne. Det mest interessante i dette ordspillet er likevel ikke feminismen eller homosynet, men om Gud oppdaterer seg.

I kristen terminologi brukes ofte begrepet far på Gud. I menneskelig forstand skal en far både være streng og mild, slik at barnet ikke blir bortskjemt eller ødelagt i en for fri barneoppdragelse.

Hvis Gud oppdaterer seg, hva slags far er det vi har med å gjøre?

Snakker vi da om en far som hele tiden skifter mening, eller er vanskelig å forholde seg til?  I biografien hans (Bibelen) vises det frem en streng far som driver avstraffelse hvis man ikke hører etter, eller hvis liberalistene har rett, en far som vingler og «oppdaterer seg» hele tiden etter hva som skjer til enhver tid. Hvilken far er best? Noen vil hevde at det er sunt å være i stand til å skifte mening, men hvis man skifter mening til stadighet gir det kanskje ikke et spesielt godt bilde av en egnet far? Kanskje ville barnevernet grepet inn.

Det er vel dette kristenfolket (også kalt de konservative kristne) mener. De tror på den strenge far.  Kulturformidler og sokneprest Ivar Skippervold er blant de som tar sterk avstand til «kristenfolket». «Det er frekt å kalle en politisk bevegelse for Kristenfolket. Det er tyveri. Det er å stjele identiteten til mennesker som ønsker å være kristne. Stjele min identitet,» skriver han i Vårt Land.

Det er ingen tvil om at Skippervolds kristendom har flest følgere i dag, men også gode argumenter. Håkon Dahl (66) skrev i samme avis om hvordan han som 5-åring planla å ta livet sitt for å dø mens han ennå var syndfri og garantert plass i himmelen. Mye av det konservative kristne har stått for har vært svært skadelig.

Hvem har så rett? Med alle appene og oppdateringene som finnes i dag er det ikke lett å velge. Det blir uansett ren tipping, og om du vinner får du først vite det når du har forlatt jorda.

Men det burde være et høyst relevant og interessant spørsmål å debattere i Vårt Land. I stedet velger kommentatoren å «oute» den delen av de kristne han kaller «outsiderne».

Det er i selve debatten man finner svar, det er hverken ved å stemple en hel gruppe av sine egne eller å gjøre som strutsen, å stikke hodet i sanden.

Jeg vet fortsatt like lite og sitter igjen med det samme spørsmålet jeg begynte med:

Kan Gud oppdatere seg?

 

 

 

Unionen mellom Norge og Sverige hadde eksistert siden 1814, da den ble oppløst etter møtene i Karlstad som ble avsluttet 23. september 1905. Etter dette ble Norge et selvstendig land.

Det sies at forhandlerne ble enig om å møtes i Karlstad fordi byen lå midt imellom Oslo og Stockholm.

Nylig tilbrakte jeg en hel helg i Karlstad, og noe av det første jeg så på den lokale bokhandelen var en utstilling for å markedsføre boka om Petter Northug. Ja, du hørte riktig! Fakta er at selv om unionen formelt er oppløst har nabolandene fortsatt nære bånd til hverandre. Likevel, det er temmelig oppsiktsvekkende at svenskene elsker Northug. Det skyldes ikke minst at Sverige og Norge kappes om å bli best i skisporet og på fotballbanen, og avisene i de to landene skyter gjerne fra hofta for å mobbe den andre.

I 1966 gav Jens Bjørneboe ut essayet «Vi som elsket Amerika». Essayet kom i en opprørende tid, ikke bare i Europa, men i enda større grad i Amerika, der Vietnamkrigen herjet og rasediskrimineringen skapte uro og sinne i store deler av befolkningen. Essayet bar nok preg av mer hat enn kjærlighet, men avstanden mellom kjærlighet og hat er jo syltynn. Bjørneboe var neppe glad i Amerika, så essayet var nok rettet mot andre enn personlige erfaringer. Europeere har alltid elsket Amerika og gjør det fortsatt, selv om ikke alle vil innrømme det. Det er den amerikanske kulturen vi elsker, ikke den amerikanske politikken.

Forholdet til «söta bror» er atskillig mindre anstrengt. I Sverige elsker de oss nordmenn og vi elsker svenskene. Dette inderlige «forholdet» må sies å være enda mer kjært enn forholdet til danskene, selv om vi aldri kommer til å gifte oss med Sverige igjen. I vår hovedstad er det til og med en svenske som står på den største sokkelen og det attpåtil rett utenfor Kongens slott. Kong Karl III Johan (1763-1844) gav navn til Karl Johans gate.

Vi var blitt selvstendige og kunne gjort noe med det, men vi lot det være.

Hvorfor kaller vi Sverige for «Söta bror»? Det gjorde allerede Henrik Wergeland i sin tid, så uttrykket er gammelt. I den senere tid er det blitt sagt at uttrykket blusset opp da Norge var i krig og vårt kjære naboland blant annet hjalp oss med tilgangen til sukker.

Dessuten har det i vår tid vært mye snakk om at svenske jenter er så søte. Den forestillingen er ikke bare en myte, for nylig ble svenskene kåret til verdens peneste mennesker. Nordmenn befinner seg ikke en gang på topp 10.

Derfor var det kanskje ikke så rart at vi som vokste opp på 60- og 70-tallet forelsket oss i Agnetha i ABBA, i Malin på Saltkråkan og i Bond-piken Britt Ekland. Vi la merke til svenske «babes» uansett hvor de befant seg i verden. I Fellinis «Det søte liv» (1960) spilte vakre Anita Ekberg. Hun døde nå i januar, 83 år gammel.  I 1971 spilte den smellvakre Ann-Margret i «Kjødets lyst». Hun gav også ut plater, deriblant albumet «The Cowboy And the Lady» i 1969. Ikke alle svenske jenter var blonde, men med våre naive briller var de det likevel. Svenske jenter var gjerne høye, blonde og vakre, og så hadde de verdens fineste språk.

For min del begynte jeg å forelske meg i Sverige allerede som barn. Svensk gospel gikk på full rulle hjemme hos oss og i 1974 vant ABBA Melodi Grand Prix med Waterloo. Turene til Strömstad var eksotiske og da jeg var 18 år drømte jeg allerede om å gifte meg med ei svensk jente. På TV digget vi de svenske seriene. Emil i Lønneberget og Pippi Langstrømpe selvsagt, men senere serier som «Albert og Herbert». Når jeg ble litt større smugtittet vi i de bladene som sto øverst på hylla i kiosken mens Björn Skifs sang «Herligt Herligt, men farligt farligt». På 90-tallet dukket Victoria Silvstedt opp i de bladene. Fordi hun var svensk var hun i særklasse når hun sto der i glanset papir og struttet imot oss. Heidi Klum og de andre bleknet mot svenske Victoria. En gang lurte vi oss inn på Missekåring på Lillehammer, forkledd som radioreportere, noe som bare var delvis sant. Helt greit å få intervjue Rita Paulsen som vant kåringen, men Lena Phillipson som sang under arrangementet var det enda mer stas å få snakke med. Hun var jo deilig svensk. Om mulig gikk kjærligheten til Sverige enda dypere når Gyllene Tider kom med sanger som «Når Vi Två Blir En» på 80-tallet. Da drømte vi om ho svenske, som ennå ikke hadde fått et navn. Per Gessle visste hvordan han skulle forføre nordmenn.

Konkurransen mellom landene har vært som to brødre som stadig konkurrerer med hverandre om å være best og finest. Mest for gøy, men av og til blodig alvor. Det var faktisk helt greit at Ingemar Stenmark dominerte slalomløypene på 70-tallet, og at Johan Granath vant sprint-VM på skøyter i 1976. Det var til og med greit at Thomas Wassberg slo Oddvar Brå. Men det var litt hardere å fordøye at vi fikk så mye juling av svenskene på fotballbanen. Vi så det allerede på kino da Fimpen ble vist på norske kinoer og senere da Sverige som regel alltid beseiret Norge. Heldigvis fantes det unntak. I 1976 hadde Sverige banket Norge i VM-kvalifisering, men på Ullevål klarte Norge å slå Sverige 3-2. Først hadde Stein Thunberg utlignet til 2-2 før Steinar Aase spilte fri Pål Jacobsen, som scoret det avgjørende målet. Da var vi nordmenn fra oss av lykke og ikke så rent lite stolte.

«Før var det Sverige som var storebror og vi var størst og best. Men etter at dere fant oljen, ble det et skifte her og det skjedde ganske fort. Dette omtaler mange av våre intervjuobjekter som «den norske invasjonen», fortalte sosiolog Eva Olsson ved Universitetet i Karlstad til VG for tre år siden. Nordmenn harryhandler som aldri før og mange nordmenn kjøper seg billig «stuga» på den fraflyttingsherjede svenske landsbygda, fordi vi har råd til det.

I dag har mye endret seg i forholdet oss imellom. «Invasjonen» går begge veier. Vi slipper å kjøre til Sverige. 55.000 svensker har invadert norsk arbeidsliv og i forrige uke kom filmen «svenskjævel» «De kommer og tar jobbene våre. Er det ikke deilig?» lød ingressen på A-magasinets store reportasje om svenske innvandrere. Jeg forstår godt overskriften. Da jeg nylig var i Oslo opplevde jeg over to dager å snakke med flere svensker enn nordmenn.

Plutselig ble Oslo den idylliske byen den aldri har vært.

Men filmen idylliserer ikke forholdet. Tvert imot. Norge blir sett på som «våre utviklingshemmede fettere som har vunnet i Lotto». Det smiler vi bare av, for vi vet jo at den man elsker tukter man. Trøste og Bære parodierte dansebandmusikken i «Jag är inte sjuk (jäg er bare svensk)». Det har alltid vært moro å tulle med svenskene, men som sagt, den man elsker tukter man.

Hvis jeg noen gang havner på et norsk sykehus vil jeg insistere på å bli tatt hånd om av svenske sykepleiere. Jeg hører gjerne på ABBAs «Arrival», mens jeg til og med har begynt å like «dansbandmusik». Svenskene har aldri vært noen «Svenskjævel» for oss, selv om Jahn Teigen og Prima Vera så ironisk sang om svenskefaen i «Så lykkelig i Sverige». Jahn Teigen flyttet senere til Sverige og har blitt der. Fredrik Skavlan fulgte etter.

Jeg lar ikke en «harryhandel» gå fra meg og drømmer fortsatt om svensk livspartner. Jeg var blant de nordmenn som ble sur da Volvo-avtalen i 1979 gikk i knas, men i dag er jeg glad for at det gikk som det gikk. Hadde svenskene fått slurpet i seg litt av olja vår hadde neppe 55.000 svensker flyttet til Norge.

Vi ikke bare elsket Sverige, men vi gjør det fremdeles. Vi eier litt av Zlatan, på samme måte som svenskene eier litt av Northug, omtrent på samme måte som vi blir glad i barna kjæresten tar med seg inn i forholdet.

Hvis Amerika er den storebroren vi alltid krangler og er uenig med, er Sverige ingen «söta bror», men ho vi vil dele resten av livet med og leve lykkelig med alle være dager.

Med dagens skilsmissestatistikk skulle man tro dette er et naivt glansbilde. Men i fantasien og i drømmene er alt virkelig.

Med det for øye kan man få tårer i øynene av å høre Lars Winnerbäck og Miss Li synge «Om du lämnade mig nu»