Jødene vil hjem og de flytter hjem.  Først skrev forfatteren Ingvar Ambjørnsen om det. Det var overraskende nok. Han av alle. Klassekampen har skrevet om det. De av alle. Putin har raslet med sablene. Han av alle. Russland er nemlig ikke ubetydelig i denne sammenhengen, slik jeg husker predikantene talte midt på 80-tallet. I Esekiel står det følgende: «Så sier Herren Gud: Se jeg kommer imot deg, Gog, storfyrste over Mesjek og Tubal. Jeg fører deg omkring, og jeg setter kroker i kjevene dine». Dette er bare begynnelsen. Russland får med seg en rekke land, mange av dem naboland av det gamle keiserriket. Det finnes andre elementer av dommedag også, som at svensker eksperimenter med en brikke under huden og at verdens kristne er preget av «lunkenhet». Norden er blitt sekulært, mens i Afrika er det kristne vekkelser. Alt er snudd på hodet. De liberale har tatt over samfunnet, mens de konservative jages ut på de tomme meningsmarkene. Til slutt kommer Herren tilbake lyder det, for å hente sitt folk. De skal til gater av gull. Alle andre må bli her en stund til. De er fortapt. Ole Hallesbys tale er rykket nærmere.

Dommedag er forestillingen om at Gud skal komme igjen for å dømme levende og døde, et slags rettsoppgjør etter krigen der de onde skal dømmes.

For tretti år siden var dette daglig kost, omtrent som å spise havregrøt. Det var helt normalt og ganske vanlig. Vi reagerte ikke på noen annen måte enn at alle disse tegnene på de siste tider hørtes latterlige ut. Det kom aldri til å skje. Ikke tale om. Vi ristet ikke på hodet fordi vi ikke trodde på det, men fordi det virket så utrolig fjernt, det som skulle skje.

Jeg husker en tid vi nesten var besatt av Johannes Åpenbaring, og dyrets merke som da skulle være 666. Snart ville alle få et kort å handle med. Penger skulle bli borte. Etter kortet skulle man gå over til et merke under huden. Det siste året jeg husker vi var oppslukt av dette var 1990, da vi satt i et lokale i Dronningens gate i Kristiansand, i en fri menighet som hadde slått seg opp for å hjelpe rusmisbrukere ut av elendigheten. Noen år før, i 1984, hadde jeg vært så uheldig å kjøpe den nye LP-plata til Prince, «Purple Rain», men måtte knuse den fordi den ikke var «sunn». I stedet hørte vi på Larry Norman og Jerusalem og så hørte vi på «Hotel California» med Eagles, til skrekk og advarsel. Hotellet var Helvete, der mange fikk slippe inn, men ingen ut.

Jeg husker mange predikanter, som den da eldgamle svenske predikanten Erik Larsson, som av og til var i Sarons dal. Han sto for meg som en fornuftig og klok mann som aldri i verden kunne snakke usant. Han snakket alvorlig om endetiden. Vi kjøpte talekassettene og spilte dem om igjen hjemme.

Det Nye Testamentets siste bok, Johannes Åpenbaring, skriver om et dyr, som skal være antikrist som står frem og taler spottende om Gud, og fører krig mot de kristne. Dyret er et menneske, og dyrets tall er et menneskes tall. Mange år senere når strekene kom på alle varer vi handlet kunne vi oppdage at den første, midterste og siste streken var like, og når vi målte de opp mot strekene som bar tallet 6, så stemte de. Nok en bekreftelse.

Mange har opp gjennom årene gjettet seg til hvem antikrist er, og noe av det siste jeg hørte var Obama, selv om han går på bønnefrokoster. Paven var også et hett navn. Spekulasjonene tok ingen ende, og små drypp av dette lever fremdeles som en slags undergrunnsbevegelse, kanskje spesielt på Sørlandet og Vestlandet. Liberaliseringen av kirka står som et av de mest tydelige tegn for mange av disse. Det samme gjør hatet mot staten Israel.

Men midt på 80-tallet vandret hundrevis av ungdommer fra Norge til Uppsala i Sverige, der Ulf Ekman var den store guruen. Andre med god råd dro til USA for å høre Kenneth Hagin, trosbevegelsens ubestridte leder. Jeg befant meg i Uppsala den natta Olof Palme ble skutt i Stockholm. En del gikk også på bibelskolen til Jan Hanvold i Drøbak, der de siste tider var et av de store samtaleemnene.

I dag sitter den litt hånlige latteren fra den tida litt fast i halsen. Vi trodde på det blindt, men det virket latterlig. I dag tror vi kanskje mindre på det, men oppdager at det meste av det vi lo av den gang faktisk har hendt og er i ferd med å skje i rekordfart. Derav er det lett å dra ut av sammenhengen at tvilen vår kanskje skyldes at vi er blitt en del av de lunkne.

Fortsetter vi nemlig å lese i Johannes Åpenbaring åpenbarer dette seg: Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm. Derfor fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil Jeg spy deg ut av Min munn.

Denne linja har skremt mange over til ateismen.

Endetiden har vært spekulert i så lenge jeg har levd, og helt sikkert i tusen år før det også, så det er ikke noe nytt.

Det nye er at dette er den første tida jeg kan huske som ingen snakker om endetiden.

Spørsmålet er om det betyr at tida for endetider er forbi, eller om det er sant det som står i Bibelen at Vår Herre skal komme igjen når vi minst venter det.

Når jeg skriver dette kommer jeg til å tenke på Klara, en eldre dame som har gjort det til sitt kall i livet å fortelle om endetiden. Hver gang hun ser meg i byen vinker hun meg bort for å fortelle meg om noe jeg må lete etter på nettet. Hun har alltid en avis, eller et utklipp å vise meg og vil jeg skal ta opp dette på Protestfestivalen.

Ifølge Asbjørn Dyrendal som er professor i religionshistorie og redaktør for skepsis.no, er det typisk for noen kristne miljøer å lese konspirasjonskulturen i lys av Johannes Åpenbaring, ofte som en motkultur til New Age.

Sist jeg møtte Klara ba hun meg om å søke etter David Supriem Rockefeller på nettet, som hun mente sto frem som en mulig ny antikrist. Rollen med å peke ut må være en tung bør, særlig for de som tror de vet hvem det er og så forandrer retning. Jeg vil anta at mange av de som var kristne på 80-tallet fikk seg ei atombombe i fleisen når Ulf Ekman i fjor konverterte til katolisismen. Enda mer underlig er det at mange av de som fordømte paven den gang i dag velsigner han.

Er dette et tegn på dommedag?

Jeg har gjort som jeg lovet Klara, hun er en ekte ildsjel som brenner for det hun tror på. Jeg har lest leksa på nettet og nå også skrevet om det på bloggen. Mer enn det kan jeg ikke love. Jeg tror vel at uansett hva vi måtte mene om Dommedag, som Guds dom eller en konspirasjonsteori, så er det ingen av oss på jorda som kan garantere for noe svar.  Alle vi her er bare innom på en kjapp visitt.

Den som lever eller dør får se.

Når du blåser opp en fotball, så vil også den til slutt sprekke, selv om den er mer «tjukkhuda» enn en ballong.

For 5 år siden mottok Erik Dammann Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i Kristiansand. I sin tale under en lukket middag malte han frem et dystert bilde av fremtiden. Dammann var klar på at vi er på vei mot stupet, at det eneste som kan redde oss er å legge ned hele veksttenkningen og begynne på nytt. «Det er dessverre en utopi i dag,» hevdet miljøkjempen, med den begrunnelse at vi har det for godt her i landet. Nå er Erik Dammann blitt 84 år, og har nylig gitt ut boka «Verdirevolusjon», hvor han i alle fall øyner et lite håp. Kanskje har han sett at flere har respondert på signalene. «Du lurer ikke Erik Dammann», skrev kommentator i Nationen Drude Beer og tok utgangspunkt i at det er så lett å la seg lure av industrilederne. Den franske økonomen Thomas Piketty som besøkte Norge før jul i fjor advarte sterkt mot økende ulikhet. Han omtalte Norge som en versting. Piketty tror de økende ulikhetene truer samfunnets stabilitet. Vekstkritikeren Barbara Muraca kom ut med en bok i fjor høst med tittelen «Gut Leben» (Lev Godt). Hun deler Dammans visjon om en økonomi basert på samarbeid i stedet for konkurranse. Anniken Huitfeldt skrev en kronikk mens hun var arbeidsminister om å være fattig i et rikt land. Når man er avhengig av en inntekt i husholdningen på 600.000 for å klare seg, er det blitt ille. Flere og flere tar til orde for borgerlønn, deriblant Martin Sandbu som er lederskribent i Financial Times. «Fleire nye studiar viser at kapitalismen er inne i ein prosess av forfall,» skriver tidligere førsteamanuensis ved NTNU Rune Skarstein i Klassekampen, og vil kan gå til den motsatte sida av pressen, til Dagens Næringsliv, og overskriftene er de samme. «Gullalderen er over. Hvordan vil vi ta det, hvis landingen ikke blir myk?» skriver Kjetil Wiedswang som er kommentator i avisen. «Vi var likere før,» slår Erling Rimehaug fast i avisen Vårt Land. Mest dyster er professor i filosofi Arne Johan Vetlesen i Klassekampen. «Vi tviholder på et økonomisk system som ikke kan annet enn å tømme, tappe, ødelegge – legge øde, dødt,» skriver han.

Dette var innledningen, for det skal handle om fotball og Start. Klubben varsler spillersalg, nedbemanning og nye kutt. Klubben må kutte åtte millioner, og jeg kan aldri tenke meg at dette er slutten på nedturen. Når vi nå går mot starten av en ny fotballsesong i april, har vi sørlendinger lite å glede oss over, med slike framtidsutsikter, og det hele er bare et symptom på samfunnsutviklingen sett i et mindre perspektiv. Når du blåser opp en ballong over lengre tid, slik vi har gjort her i landet, godt hjulpet av olja, må til slutt ballongen sprekke. Eller fotballen, for den saks skyld.  Det forunderlige er at det er oss som ikke har peiling på økonomi som ser ut til å ha forstått det.

Men jeg vet litt hva det handler om som har arrangert Protestfestivalen i 15 år. Når vi nå i år mangler penger til å lage et fullt program er vi oppe i nøyaktig det samme dilemmaet. Økonomifolkene vil halvere for å håndtere budsjettet, men jeg vet at halvering av innhold også betyr halvering av inntekter. Det forklarer jeg med at vi får ditto mindre profilering, sponsing, offentlig støtte og lavere publikumstall. Det igjen vil bety slutten for festivalen, slik salg av spillere vil bety slutten for tippeligalaget Start. Vi kan ikke bare forsvinne nedover i divisjonene. Vi blir borte.

Vi hadde det ufattelig godt da vi vokste opp i Kobberveien på 70-tallet, noe som skyldtes at vi var flere hundre barn i samme situasjon. Ingen av oss kunne reise bort om sommeren, bortsett fra noen småturer. Vi holdt sammen gjennom tykt og tynt og det var ganske godt. Når Start fikk sitt første seriegull i 1978 var det min gymlærer Sven Otto «Borkis» Birkeland som scoret det avgjørende målet mot Bodø Glimt 15. oktober 1978. «Borkis» ble spurt av lokalavisen for noen år siden om han fulgte med på Start lenger. «Nei, tvert imot. Alt er annerledes enn når jeg spilte. Vi tjente ingen penger, og måtte jobbe ved siden av,» fortalte han. «Borkis» er i dag sauebonde i Åseral. Forsvarskjempe og landslagsmann Trond Pedersen var bankmann. Det var moro å følge fotballen på den tida. Det var lett å bli glad i både spillere og klubber.

Når årets budsjett er på i overkant av 54 millioner befinner vi oss i en helt annen verden.

Etter å ha lest enorme mengder aviser for å finne tema for årets Protestfestival er økende ulikhet den varsellampa som blinker mest, også i Norge.

Fotballklubber har møtt veggen, delvis som CD-plata ble utkonkurrert av Spotify og Wimp, men med sitt eget forbund som «dødare» som i all sin grådighet har solgt TV-rettighetene til betal-TV. Jeg innrømmer at jeg gladelig betaler 200 kr for å se alle kampene fra godstolen fremfor kun hjemmekampene fra et hjørne høyt hevet over Sør Arena. Men Starts vei mot stupet handler om noe mye mer enn tomme tribuner. Det handler om lønnsnivået, om en kostbar organisasjon og om totale kostnader hinsides det å være med på et topplag i 1978. Fotballforbundet er drevet av vekstkulturen i samfunnet forøvrig, men burde håndtert det annerledes.

Jeg tenker også at nasjonalt og globalt måtte dette komme. La oss få rensket opp og jevnet ut disse forskjellene og få stukket hull på ballongen og heller høre på Erik Dammann. Det er godt at fotballen møter veggen, som alt det andre. La oss stikke fingeren i jorda og bry oss om hverandre i stedet.

Lokalt handler det om noe dypere og vondere. Når Start må selge spillere og ikke kan kjøpe de beste spillerne får vi større ulikhet i fotballen. Vårt lokale fotballag som vi følger i tykt og tynt er på vei mot stupet. Hva skal vi glede oss til søndag ettermiddag? Når administrerende direktør i Start Even Øgrey Brandsdal blir spurt om dette betyr ryggen mot veggen og nedrykk i 2015 svarer han diplomatisk at «Dersom vi setter likhetstegn mellom økonomi og sport kan det bli tungt. Men vi satser alt på å klare å overleve,» svarer han.

Dessverre vil den sjansen for å overleve bli tynn hvis de selger flere spillere. Dessuten, hva slags inspirasjon er det for publikum og sponsorer at en klubb de følger snakker om å overleve?

Større ulikhet er nåtidens største trussel mot et godt og sunt samfunn. Nå er fotballen rammet, og det gjør vondt langt inn i hjerterota. Noen klubber vil ha økonomi til å kjøpe opp spillere fra de falne klubbene.

Enhver som ikke er forpliktet til å si noe annet vil tenke at dette er begynnelsen på en ny sportslig nedtur for Start. Det er ikke uten grunn at kjøpelag som Real Madrid, Bayern Munchen og Chelsea er tre av verdens beste fotballklubber. Det er ikke uten grunn at klubber med dårlig økonomi raser nedover seriesystemet.

Hva skjer når klubben vår rykker ned? Da kommer det enda verre krisepakker, fordi en divisjon lenger ned betyr enda færre sponsorer, færre publikum og null inntekter for TV-sendte kamper. I tillegg blir klubben mindre attraktiv for de beste spillerne. Dessuten, de spillerne Start bygger opp fra egen stall blir solgt til de rikere klubbene når de er gode nok, for å redde økonomien. En tragisk sirkel.

Fotballforbundet sitter med nøkkelen her, men lite tilsier vel at forbundet vil begynne å tenke annerledes. Vi går mot stupet og dessverre for oss, er vår egen klubb en av de første som ryker nedover. Jeg tror alle er enig om at hvis alle stilte likt i seriesystemet med tak på lønninger ville fotballsesongen for de fleste i dette landet blitt hyggeligere. Men alt dette må nok begynne politisk og i samfunnet forøvrig, og akkurat det er et langt lerret å bleke.

 

Nationens kommentator Michael Brøndbø er bekymret for Senterpartiets overlevelsesgrunnlag, når flere og flere av bøndene gir opp og flytter til byene.

I kommentaren «Beretningen om et varslet fuck» skriver han om Senterpartiet som hele tiden forsvarer seg mot EU, mot makta, mot kutt i subsidier og sikkert en hel del annet også.

I denne kampen setter han innpå en gammel twittermelding av Marit Arnstad med ordlyden #fuckoslo, noe han oversetter med «drit i Oslo» eller banneversjonen #faen ta Oslo». Poenget til Brøndbo er at utenfor Oslo er «fuck Oslo» blitt et populært budskap. Vi som bor utenfor hovedstaden elsker å hate Oslo.

Torsdag handlet Debatten på NRK1 om kommunesammenslåing, der de tre største byene fikk fortelle om sine utfordringer foran det kommende kommunevalget. Byene stilte med sine toppkandidater fra hver sin flanke, med laglederne Erna Solberg og Jonas Gahr Støre i midten.

Fokuset var det samme. Enorm innvandring til storbyene de kommende årene, og utfordringene spesielt i eldreomsorg og skolesektoren, men også med tanke på boliger.

Folkevandringen inn mot byene er ikke noe nytt, det har pågått siden 70-tallet. Relativt mer nytt er det at storbyene har innbyrdes kamper om å bli størst, for det kanaliserer mye penger, som det gjør å vinne serien i fotball. Vi ser det lokalt der Kristiansand forsøker å lokke til seg småkommunene rundt for å ikke sakke akterut som storby. Er vi allerede ikke Norges 5. største by lenger? Hvem vet, kommunesammenslåingen ruler for tida. Det ser stygt ut fra utsida, som når den store rotta spiser opp de mindre for å bli mett.

Mest skadeskutt er de kommunene som har vært herjet av fraflytting over flere tiår. De er slitne nå, og tenker kanskje at om de slår seg sammen med litt større kommuner blir de sterkere. De viser faktisk så tydelige tegn på at de er mørbanka at ordføreren i Kyrksæterøra puster lettet ut over at Krekar likevel ser ut til å komme til bygda. Ikke fordi han vil, men fordi han blir tvangssendt dit. Det ser ikke ut til å plage ordføreren, som nok lukter penger. Litt underlig er det likevel, for jeg tviler på at Krekar trekker nye innbyggere til kommunen.

#fuckoslo eller #fuckkristiansand eller hva storbyen heter, er vel egentlig bare et bilde på mennesket som vandrende selvmotsigelser. Alle vet at fuck betyr å ligge med noen, så i løpet av kort tid vil vi høyst sannsynlig oppleve flere kommunesammenslåinger noen av oss kanskje ikke liker.

For femten år siden forsøkte jeg sammen med Vidar Frøysnes, som da var næringssjef i Bygland kommune å skape en ny identitet i bygda med historien om de gamle kjempene som levde i dalen. Den gang var ikke tida moden. I dag er den overmoden. Prosjektet som har fått arbeidstittelen Kjempedalen omfatter nå hele Setesdal. Men vi kjemper mot tida og kommunesammenslåingen, for saken er jo den at om Bygland skulle bli en del av Arendal eller Kristiansand er det neppe Byglands interesser som vil stå i fokus, men der folk flest bor. Vi kan la oss lure aldri så mye men all historie tyder på at alt vil bli større og fokus vil alltid være der flest mulig oppholder seg. Derfor har bygdene tapt kampen mot storbyene allerede.

Alle bygdekommuner bør finne seg noe med røtter og identitet å bygge på, for den dagen de ligger med storbyen har de allerede solgt sjela, slik blueskongen Robert Johnson solgte sjela si i et veikryss i bytte mot en gitar.

Det vil neppe være rom for skilsmisser i disse ekteskapene. Hvem vil ligge med hvem i kommune-Norge. Det er det store spørsmålet.

Når du må spørre ordføreren i storbyen om å få lage noe «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» taler du høyst sannsynlig for døve ører.