Denne uka døde en lokal pressemann alle kjente. Ikke bare det at alle kjente han, men tror ikke han hadde mange uvenner. Kristian «Kikki» Kristiansen ble 60 år gammel. Han var en original og en villmann som gjorde og sa det han følte var rett. Det beundrer vi han for, i dette konforme samfunnet vi lever i der alt skal være så striglet. I uka som kommer markeres 100-årsdagen til predikanten Aage Samuelsen, som var langt fra konform. Han var en villmann, en predikant som sa det han følte var rett. Det er lett å finne likhetene mellom disse to skikkelsene. Det er villmennene som setter spor og de som blir lagt merke til.

I forbindelse med «Kikkis» bortgang ble det sagt at han var en av de siste av en utdøende rase. Han var en original, i positiv forstand. Det var han.

Jeg kom til å tenke på det redaktør i Ukeavisen Ledelse Magne Lerø skrev i forbindelse med at Protestfestivalen kjempet for å overleve. «Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige vilkår for avvikere, minoriteter og sta protestanter». 11.februar kommer to «sta protestanter» til Kristiansand og Protestfestivalen for å snakke om utfordringer og visjoner for 2015. Per Fugelli fikk Fritt Ords pris i 2013. Vebjørn Selbekk er foreslått til årets pris.

Vi har ikke tid til å vente på at ting skal skje. Hva står foran oss i 2015? Hvilke utfordringer står vi overfor?

På søndagstur i dag passerte jeg en lekepark der småungene mine pleier å leke. Brått og brutalt slår det meg, de er ikke så små lenger. Minstejenta er 7 år og det er lenge siden hun har ville dra til lekeparker. Det er bare å innse at tida går fryktelig fort, men utviklingen endrer seg nesten enda fortere.

Vi vet ikke så mye om den verden de små skal være voksne i, men vi kan regne med at den blir brutal. Derfor er det så viktig å bry seg. Derfor arrangeres Protestfestivalen.

Vi trenger ikke datoer som 11. september, 22. juli eller 7. januar å forholde oss til. Ondskap eller likegyldighet har mange ansikter. Likegyldighet er verst, eller som Martin Luther King sa det, «Den største tragedien i verden er ikke de onde menneskenes brutalitet, men de gode menneskers stillhet». Vi trenger ikke en gang skjule oss bak masken Anonymous. Både likegyldighet og ondskap har mange ansikter.

Problemet her i landet er at vi har det for godt til å se hva som skjer utenfor vår egen komfortsone. «I Norge har vi hatt eggkrise. Sammen med smørkrisen er den det nærmeste Norge har vært kriser de siste åra, og det gjør noe med oss,» skrev Simen Ekern i Dagbladet nylig.

Om noen timer er det offisiell helligdag i USA. Amerikanerne har ikke for vane å strø om seg med fridager, til det er tapte arbeidsdager for mye tapte penger. Utenom Presidentens Dag (Washingtons fødselsdag) og Columbus dag er det kun en annen person som har blitt tilgodesett med en helligdag.

Martin Luther King Day ble første gang feiret 20. januar 1986, og feires den 3. mandagen i januar hvert år, nærmest mulig opp til Kings bursdag. Martin Luther King Jr. sto for alt det gode vi ønsker å forenes oss med som individ i denne verden. Hans betydning for å få bukt med rasediskriminering var helt avgjørende for det samfunnet USA har blitt i dag. Med mot, vilje og gjennomføringsevne løftet han oss ut fra det vi alle lever under til daglig, at vi ikke blander oss inn. Urett berører oss alle, en eller annen gang.

King var også sylskarp i sin kritikk av kapitalismen.  Den kan lede til en materialisme som er like ødeleggende som kommunismen, sa han. Det første er nok en større trussel mot samfunnet i dag, enn det siste. I gårsdagens utgave av Klassekampen skrev Arne Johan Vetlesen at «vi tviholder på e økonomisk system som ikke kan annet enn å tømme, tappe, ødelegge – legge øde, dødt»

Vi har en tendens til å pakke oss, vårt og våre inn i hverdagens travelhet som et unnskyldningens skjold. Fra det venteværelset er veien kort og komfortabel til apatien innhenter oss.

Her på Sørlandet har vi det i alle fall greit. Så sabla greit. Vi tror i alle fall det, men vi vet det ikke stemmer. Helt siden vi startet Protestfestivalen for femten år siden var Dr. King det store forbildet. Han ville noe, tok tak og lyktes med sine mål.

I januar 1960 så Dr. King at frøene som var sådd gjennom intenst arbeid var i ferd med å gro frem. Tiden var moden. Han kalte det for «det rette psykologiske øyeblikk». Det var klart for et samlet stormløp mot diskriminering og vold. Han ville trene ungdom og unge voksne i den hensikt å fremtvinge sosial forandring gjennom ikke-voldelig motstand. Han var inspirert av Gandhi mange år tidligere. King ble spurt om hvorfor han tydde til sivil ulydighet, fremfor den lange veien via loven. Han viste til at alt Hitler gjorde i Tyskland var legalt, og alt frihetskjemperne gjorde var illegalt.

Vi kan vel knapt sies å ha noen «rette psykologiske øyeblikk» i dag, med unntak av når det skjer noe som vekker oss opp.

Sett av 11. februar, vår egen Martin Luther King dag. Vi skal snakke om det nye året.

«Det rette psykologiske øyeblikk».

Hver dag står jeg opp med at mobiltelefonen lager lyder. Men det er i oddetallsuker. I de andre ukene står jeg opp en halvtime senere, uten klokke. Jeg lager meg frokost, leser morgenavisen og tusler opp på kontoret i 2. etasje. Der leser jeg post, nettaviser og ser igjennom dagens oppgaver og eventuelle avtaler. Før lunsj er jeg allerede på vei til byen for å hente posten. 6-7 aviser til skal pløyes før middag. Nettopp middagen er ofte dagens største problem, fordi man skal variere. Jeg er lite kreativ på kjøkkenet og bruker alt for mye tid på å finne ut hva man skal spise. Under middagen kommer det 2-3 aviser til, som oftest er Dagbladet en av dem. Jeg er også blitt avhengig av mosjon, gjerne med en tretti minutters løpetur. Og sånn går nu dagan.

I partallsuker er livet helt annerledes, selv om rutiner også preger disse dagene. Forskjellen er at disse ukene inneholder en god del aktiviteter, fotball, lekser, mer planlagt middagslaging osv. Pappaukene kaller jeg disse ukene.

Hver dag har jeg mine rutiner, som jeg er hundre prosent avhengig av for å fungere. På en måte kan man si det er limet som holder livet sammen. Rutiner er mer viktig enn man tror, i en verden som stadig forandrer seg, i gjennom sorg og glede, oppturer og nedturer, problemer og fortvilelse eller pur lykke. I og med at vi er mennesker deler vi alle den samme skjebnen. Menneskene rundt oss kommer og går og de vi er glad i forsvinner og blir borte, eller som Johnny Cash synger i «Hurt»; «Everyone i know goes away in the end». Til slutt er det vi som blir borte. Vi skal ikke bare holde ut, men leve, holde «stø kurs», betale regningene til forfall og følge reglene andre mennesker har skapt og har endret på helt siden tidenes morgen.

Det trengs rett og slett en sterk rygg for å bære alt dette, og for mange av oss er vaner og rutiner en slags hjelpende hånd for å holde oss oppe.

Jeg har hatt noen mørke perioder. Heldigvis har jeg jobbet i disse periodene, fordi rutiner og vaner er blitt en del av meg. Slutter jeg med de, er det fare på ferde.

Det kan også til en viss grad forklare hvorfor mange eldre mennesker dør når de slutter å arbeide. Hvis de ikke har opparbeidet seg nye rutiner de trives med, blir man ofte mistilpasset.

«Kunstnere, forfattere, regissører, musikere og andre kreative individer har sine faste rutiner for å kunne skape best mulig», står det å lese i en større sak om rutinemennesker i denne ukens D2. Her møter vi vanene til Ingvard Ambjørnsen, Merethe Lindstrøm, Ida Ekblad med flere. Saken om rutinemenneskene er interessant og temaet har opptatt meg lenge. Min kollega gjennom mange år pleide alltid å «Mobbe meg» for rutinene mine. Jeg vet jeg er avhengig av rutiner. I begynnelsen når jeg ble klar over hvordan dagene mine var irriterte det meg. Jeg skulle i alle fall ikke være noe rutinemenneske, jeg som mer eller mindre alltid har kritisert andre for å være vanedyr.

Det er nemlig en myte at kunstnere ikke er vanedyr. Faktisk er mange av dem mer rutinemennesker enn man skulle tro. D2 slår fast at det alltid finnes et mønster, også i kaos. Det at jeg er et vanedyr betyr ikke at jeg har tenkt å skryte på meg et kunstnerliv. Jeg kan vise til personlighetstesten Enneagrammet der jeg har testet meg frem til å være en firer blant de ni personlighetstypene. Enneagrammet baserer seg nettopp på at vi mennesker gjentar de samme mønstrene i livet, og om du er skeptisk til tester som dette, f.eks. av religiøse grunner, så er Enneagrammet en personlighetstest som også prester og biskoper velsigner. Boka om de 9 mennesketyper som ofte er utlånt på biblioteket er skrevet av to prester. Gjennom Enneagrammet får vi vite at mønstrene i livene våre ofte er fryktbasert, skapt i situasjoner der vi er redde for å miste trygghet, både fysisk og psykisk, tilhørighet, kjærlighet og andre grunnleggende behov. I hovedsak er vi en av ni mennesketyper. Fireren – som jeg er – er kunstnersjela. Jeg kan med andre ord tillegge meg å være kunstnersjel, uten nødvendigvis å være kunstner.

Kunstnersjela spiller ofte på hele sitt følelsesregister. Det kan være slitsomt i blant.

De fleste av oss har hørt at det finnes mange typer følelser, men skal vi tro den svenske psykologen Jackie Bergman finnes det bare to typer følelser, kjærlighet og frykt. Sinne er for eksempel frykt, kunne han fortelle da han besøkte Protestfestivalen for noen år siden. Det høres logisk ut. Jackies stemme har dessverre stilnet. 14. juli 2014 døde han av hjernesvulst. Men ideene hans lever videre og passer fint sammen med Enneagrammet.

Frykt er antakelig kjernen i det som gjør oss til vanedyr. Vanene gir oss forutsigbarhet og dermed trygghet, som er motvekt til frykt.

Egentlig er det ikke rart at kunstnere er rutinemennesker. Man trenger orden i kaoset for å henge sammen. Dessuten er det jo sånn at for å være kreativ må man ha rom for å skape. Rutiner kan være knagger vi henger kaoset på.

Derfor kan faktisk kunstnere være mindre kaos enn man tror. Ingvard Ambjørnsen fortalte til magasinet D2 at grunnregelen er å leve så kjedelig som mulig.

Jeg har møtt noen store kunstnere gjennom livet. Det som har slått meg er hvor vanlige de er. De har ofte faste tidspunkter for ting, selv om rus er en del av hverdagen for flere av dem. Men langt fra alle er avhengig av daglige doser med kokain og whisky for å filme slik filmregissøren Sam Peckinpah var. Eller av to flasker rødvin daglig, slik Ingvard Ambjørnsen er. Mange er faktisk helt vanlige mennesker, men med litt andre rutiner.

Rusklinikker og tiltak for å komme ut av rus handler ofte om strenge rutiner.

Når kompisen min lo av rutinene mine slo jeg alltid tilbake med at jeg er en livsnyter, men rutiner handler langt fra bare om å nyte. Det handler vel så mye om overlevelsesstrategi.

Barn er avhengig av rutiner for å bli stabile og trygge. Voksne er avhengig av rutiner for å holde det gående. Rutiner er kontroll og systemer.  Jeg spiser det samme hver dag, sitter på den samme stolen ved kjøkkenbordet, ligger på den samme sida av senga, lytter til den faste radiokanalen, ser på de samme TV-programmene. Jeg fyller opp kjøleskapet med de samme varene uke etter uke. Det høres fryktelig kjedelig ut, men er faktisk helt nødvendig.

En forfatter skrev en gang at jogginga gjorde det mulig for henne å konsentrere seg om skrivinga. Kom man ut av rytmen, ble også skrivinga et problem.

Mennesker som ikke er vanedyr er uberegnelige, så til den som vil hakke på rutinene mine er det bare en ting å si; hold snavla.

Jeg er et vanedyr. Det holder frykten på avstand. Derfor er jeg til å stole på.

Derfor får jeg gjort mye.

Etter angrepet på det satiriske magasinet Charlie Hebdos i Paris, der 12 er drept, snakkes det høylytt i alle kretser om at dette var et angrep på ytringsfriheten. Ja visst var det så, men i kjølvannet viser redaksjoner og folk på Twitter og andre nettsider over hele verden sin avsky over terroren ved å dele bl.a. forsiden fra det siste nummeret av magasinet, som ved flere anledninger har laget Muhammed-tegninger.

Den kristne avisa Vårt Land har valgt å ikke trykke tegningene, i respekt for muslimers tro. Jeg tror ikke man er tjent med å provosere frem terror, i noen sammenhenger. Ytringsfriheten er som toleransen, en balansegang. I de siste femten årene har det vært sterkt fokus på toleranse. Vi skal tolerere det meste, og det er regelen. Men samtidig har toleransen for annerledestenkende blitt stadig mindre. Derfor opplever man at de som ofte snakker høyest om toleranse, gjerne kan være de mest intolerante. Spørsmålet er om man ikke også må være tolerant overfor det man selv mener er intoleranse. Et sted går grensa, er klar over det, men respekten bør ligge i bunnen.

I forbindelse med sitt forsvar av trykkefriheten skrev salige Henrik Wergeland, bygutt fra gamle Christianssand og mannen bak vår egen nasjonaldag følgende:

«Hvor trives noget godt og skjønt / og stort i tvang? / Kvel engen – gresset blir ei grønt; / bind ørnen, dør den på sin pynt; / stans kilden, som med sang begynt / har raskt sin gang, / og den en giftig sump vil bli! / Naturen hater, sterk og fri, / all tvang.
Kan åndens kilder, tankens flukt / da tåle tvang? / Skal sannhet ikkun stråle smukt,
i eget hjerte innelukt, / som jamrende Aladdins frukt / i hulen trang?
Nei, presse, løft din sterke arm! Befri all verden i din harm / fra tvang!»

Jeg tror salige Wergeland ut fra dette ville protestert mot Vårt Land og kalt dem feige, men selv om Henrik hadde et poeng er respekt like fullt et ord man bør ha med i beregningen. Helt fra de gamle skrifter har hevn vært blant menneskets dårlige sider. Om man kaller det hevn, eller raseri, er det like fullt et overgrep mot selvrespekten. Jeg sier ikke at man skal vende det andre kinnet til i alle sammenhenger, men at ondt kan skape mer ondt, hevn kan skape mer hevn osv.

Under raseopptøyene i USA på 60-tallet var det noen modige menn som ble drept fordi de trodde på friheten. Navn som Malcolm X, John F. Kennedy, Martin Luther King kjenner alle. Disse talte om fred, og ble møtt med krig. Mahatma Gandhi snakket om fred, men ble møtt med krig. Det ble som en ondskapens sirkel. Noen ganger hjelper det ikke å møte vondt med godt. Men å provosere er ikke veien å gå. Det er et ordtak som heter at å krige for freden er som å knulle for dyden.

Mitt poeng er at en kristen avis eller et ateistisk magasin neppe viser den sanne respekt ved å provosere en annens tro. Det er da vi beveger oss over i grenselandet for hva vi kan kalle ytringsfriheten, mener jeg. Uansett hvor kompromissløs salige Henrik var, og hvordan stemningen er i Europa disse januardagene.

Når George W. Bush ble så upopulær som president skyldtes det først og fremst at han snakket om hevn, om å gjengjelde ondt med ondt. Kanskje førte det til at flere organisasjoner man ikke ønsker velkommen så dagens lys. Lynsjestemning fører som regel bare vondt til verre. Når de onde handlingene er fordømt bør man diskutere hvordan man møter slike handlinger.

Lyrikeren Gunvor Hofmo sa en gang at friheten finnes bare i ytterpunktene: den absolutte nedverdigelse og den absolutte suverenitet.

Ingen vil bli nedverdiget. Når ytringsfriheten provoserer, må man beregne inn bråk. Massakren er unektelig et angrep mot det tolerante og frie Europa. Det er også et angrep på det sekulære Europa.  Det må vi dessverre leve med. Spørsmålet nå er hvordan vi håndterer det videre.