(William Blake: Gud skaper jorda) Når den store dagen er over, altså julaften, er det på tide å tenke litt over hva vi holder på med her nede på kloden. Ikke alle av oss tror, ja faktisk er det nå de færreste av oss som tror på et liv etter døden. Det hele er så merkelig at jeg klarer ikke befri meg fra hvordan folk tilbringer hverdagene sine, kanskje særlig i en høytid som julen.

Disse dagene er nemlig rene dynamitten i tankegods, for de av oss som tenker mye. Julen er for å markere Jesus fødsel, og dermed utgangspunktet for det som er frelsen for den kristne delen av befolkningen. Med andre ord, vi blir påminnet om at vi kan gjenoppstå til evig liv, hvis vi tror på julens utgangspunkt. Jeg sier utgangspunkt fordi julen er begynnelsen, påsken slutten og begynnelsen. I påsken skal Skaperen (som Gud blir kalt i filmen Noah) ha ofret sin sønn til å dø på et kors for at alle som tror skal ha evig liv. I andre enden venter fortapelsen, som også er omdiskutert. Venter helvete eller bare stillhet? Uansett er det forunderlig at vi ikke gidder å bruke energi på sånne tanker når livet knapt er mer enn en litt rask joggetur i litt ulendt terreng. Uten noe som helst helsefaglig bakgrunn forstår til og med jeg at vi alle egentlig er døde, men har fått et lite pusterom for å rote rundt litt på jorden.

2.juledag er det ti år siden tsunamien. Vi husker alle TV-bildene av døde kropper.

Etter julen kommer nyttårsaften bare noen dager etter. Rundt nyttårsaften gjør vi opp status for året som har vært, og kanskje legger vi inn noen nyttårsforsetter for året som kommer. Men egentlig er nyttårsaften en tankevekkende tid. Du vet at du er blitt et år eldre, at et nytt tall venter, men at du ikke vet det døyt om året som kommer. Du kan være død og gravlagt før året er omme. Du vet faktisk ingenting. Fakta er at du dør litt hver dag, selv om du kjenner deg sprek og oppegående. Litt etter litt blir kroppen mer skrøpelig, litt etter litt er du på vei tilbake til dit du kom fra, eller det vi på godt norsk kan kalle ingenmannsland. Der du var før fødselen, før du fikk kropp. Men ingenmannslandet er verre etterpå, fordi du vet hva som skjer med kroppen.

Du kommer i det som kalles reparasjonsalderen og overgangen til flere sykehusopphold, bruk av stokk for å bevege deg går unektelig så fort og lydløst at du knapt merker det før alt er over. Jeg går selvsagt og tenker på dette. Når man er passert 50 vet man litt om historien, om tidligere generasjoner og om hvor gamle dine forgjengere ble. Når man graver i gamle kirkebøker finner man kanskje en dåp, og vet sånn cirka hvor man skal begynne å lete etter begravelsen.

I julen merker du alt dobbelt så fort. Jula er en film, blant de dagene i livet du tar med deg. Først feiret du julen med besteforeldre og foreldre. Det var en fin jul på bygda, med sola høyt over en blå iskald himmel. Deretter forsvant bestefar, og så bestemor. Før det var hesten blitt slaktet, mett av dager. Den neste julen ble med bare deg og foreldrene dine, og søsken. Når faren din forsvant ble det et tomrom, og tradisjonen tro tok du med deg familien på julaften for å tenne lys på gravene. Noen år senere forsvant også mor og du sto igjen som eldstemann i flokken. Alt skjer så gradvis og normalt at du enser ikke det unormale med at du faktisk håndterer dette greit. Du vet at din tur kommer. Knapt noen beskriver bedre enn Ramblin Jack Elliott i den gamle bluesvisa «Death Don’t Have No Mercy». Reverend Gary Davis skrev den i 1960, men den er evig aktuell. Døden tar aldri ferie. Han kommer til huset ditt og han blir aldri lenge. Han drar videre til neste og han kommer alltid tilbake.

I alt dette bryr vi oss knapt om religion. På Sørlandet har vi fått kristendommen inn med morsmelka, men vi tror ikke på den lenger. Aage Samuelsen som i 2015 markeres med 100 år siden fødsel, sa allerede i 1981 at Norge ikke var et kristent land. Hva ville han sagt i dag? Aage skilte sterkt mellom religion og kristendom, så sånn sett må jeg arrestere meg selv. Jeg mener kristendom. Det er vanskelig å ikke tro eller håpe på en større mening, når vi daglig møter døden.

Vi håndterer det som det er det mest naturlige i verden. Liselotte Steinwender forteller i Klassekampen lillejulaften om da døden kom til hennes hus. Kjæresten døde av kreft 25. november i fjor, noen minutter før klokken ett om natten. Hun forteller om hvordan det var å leve med livet og døden så kloss inn på seg over tid. Det er et av de sterkeste essay om døden jeg har lest, og jeg takler ikke å lese sånt. Hun ønsket kjæresten var religiøs, så de hadde det felles. Hun ville heller ikke snakke om døden når den bare svevde i rommet fordi livet var så viktig der og da. Det å håpe på at det ikke slutter her, er for meg fullstendig fundamentalt. Men i og med at vi ikke har noen garantier, bare håp og tro, blir livet uansett her og nå desto mer viktig.

Når vi feirer jul og nyttår repeterer vi oss selv. Det betyr mye for oss. Det vi kjenner på som godt er det vi alltid har gjort. «Same procedure as last year, Miss Sophie» «Same procedure as every year, James». Hvorfor er det sånn? Antakelig fordi livet er så uforutsigbart. Vi finner noe godt og trygt i det vi kjenner igjen. Fremtida vet vi ingenting om.

Skal livet få litt substans kan man kanskje tenke som lyrikeren Arnold Eidslott:

Så finnes det da ingen død
i verden bare ånd i de levende
og i de døde fra evighet til evighet

Hva vi bruker tida på betyr alt. Man kan dvele på noe man ikke tror på, noe som er feil eller noe som kjennes meningsløst. Jeg vil leve her og nå, føle intenst og elske, siden kjærligheten er det som først og fremst skiller oss fra de døde. Bare den døde er fri, sa den russiske poeten Vladimir Vysotiskij. Men bare den levende kan elske.

Jeg nevner nesten alltid Kris Kristofferson. Se på flokken som står hutrende i regnet ved et kryss. Venter på å få gå. Tiden snegler seg avgårde, overalt er røde lys. Uten håp. Tida går. Tynget ned av alt de samlet sammen i sitt lit og kav. Se dem nå: gamle, grå. Går pliktskyldig gjennom livet og belønnes med en grav. Uten håp. Tida går.

Jeg vil ikke vente på noe signal. Jeg vil leve her og nå. Jeg vil som filosofen Pascal, heller tro at Skaperen finnes og så ta feil, enn å tro han ikke finnes og så ta feil. Jeg klarer ikke finne logikk i The Big Bang eller andre tilfeldigheter.

Jeg vil leve det livet jeg kjenner er rett for meg, ikke det som passer deg. Men jeg vil du skal leve det livet du kjenner er rett for deg.

Jeg vil ha hverdagens rutiner, alt jeg ser på fjernsynet eller all tida jeg bruker på å tenke. Det er det som er livet, gir det innhold, mening og en naiv form for trygghet.

Men jeg vil også gjøre det andre.

Når gamle mennesker gjør opp status angrer de alltid på det de ikke gjorde. Ergo vil jeg heller ta noen sjanser enn å la dem være. Hvis julens budskap viser seg å være rett, får jeg en «second chance» og hvis det skulle være feil har jeg like fullt levd et liv som er rett for meg.

Mange mennesker jeg har snakket med tror det er slutt etter dette. De tror ikke de får møte igjen de som har reist i forveien. De finner likevel mening i hverdagene her på jorda.

Aldri i vår levetid har så mange mennesker her i landet trodd på ingenting. Det vil si, ingenting etterpå.

Reisen til ingenmannsland er ingenting for meg. Nyttår derimot, er en begynnelse.

Ingen som kjenner meg vil være i tvil om mitt svar på overnevnte spørsmål. Nostalgi er liksom blitt mellomnavnet mitt. Men bevares, her er det rom for nytenkning.

Tidsånden i dag er så mangt, og mye av dette kommer frem i denne ukes utgave av Morgenbladet. En ung jypling skriver at Fru Johnsen er død. Altså henne Inger Lise Rypdal sang om sent på 60-tallet. Jyplingen som ikke var født på den tida hadde lært seg å rulle rullings for henne. De gamle klærne var levert til Fretex og LP-platene «dømt til evig forråtnelse på kirkegården for gammel og fortrengt», som han skriver. Kommoden og møblene i teak var visst hentet av noen studenter og lå begravd under bøker av Jaques Derrida og Jürgen Habermas.

Rappkjeftede Thomas Seltzer skriver en lengre sak i samme avis om nostalgien og når vi tolker den ut fra hans surrealistiske språk levnes det liten tvil om at nostalgi er noe som bør brennes og tilintetgjøres for evig og alltid. I dag er tidsånden i seg selv blitt en diktator. De gamle diktatorene som Amin, Ceausescu, Gaddafi, Duvalier, Stalin, Zedong og Pinochet har for lengst avgått. «De råtner i sin grav,» som den svenske artisten Johan Piribauer synger.

Dagens tidsånd er minimalistisk. Hvite vegger, sykehuskorridorer som jeg kaller det, i alle rom. Milevis unna 70-tallets blomstrede og fargesprakende tapet. Fy, sier vi om datidens tapet. De som røykte har sluttet. De som tok LSD har også sluttet. I alle fall innendørs. Men selv de som står på verandaen i tjue minusgrader har forstått at de lever på lånt tid. Til og med min kjederøykende ex-svigerfar har sluttet. Mange sluttet på grunn av kols, kreft eller hjerteinfarkt, andre sluttet fordi det ikke var hipt nok å røyke. «Det var jo forsvinnende lett. Det var jo bare å bestemme seg,» sa Kong Harald, da han sluttet. Den gamle kongen, Kong Olav, fikk holde på uforstyrret.

Treningssentrene er poppet opp i hver bydel, gjerne flere i samme bydel. Skogsturene med primus og Morakniv er byttet ut med You Tube, nettbrett og tredemølle. Mødrene kvittet seg med både kilo og menn, så selvgående er de blitt. Til og med gladkristne som fortsatt holder sammen snakker varmt for italiensk vin og om gleden ved onani i en travel hverdag. Mor lager ikke lenger kjøttkaker og poteter i brun saus. Hun er på reise jorda rundt, om hun da ikke er stuet inne på et eldresenter.

Tidsånden skal være indisk eller utsøkt gourmet, laget av samboerparet som nå er inne i sitt fjerde forhold. Journalister og dobbeltarbeidende småbarnsmødre som kjeder seg har blitt millionærer på matblogger. Det er Ut med ferdigmat, selv om de færreste av oss lager noe annet enn ferdigmat. Vi har ikke tid til det og kan ikke lage noe annet. Men det er In å snakke om den sunne maten fra matbloggene.

Den stadig rikere middelklassen har tid og råd til å investere i eiendom. Et lite kjøp blir til flere, som leies ut til stadig høyere leie til de fattige av oss, de som av en eller annen grunn ikke får lån til bolig. Nesten 50 prosent av barna bytter på mor og far og på den måten er det blitt behov for dobbelt så mange boliger som for noen år tilbake. Selv de som ikke har investert i eiendom har råd til å ta seg helgeturer til New York, der vi før tilbrakte den ene reiseuken i året på teltcamping i Drangedal.

Tidsånden er likes på Facebook, humanistiske seremonirom og dildoer under juletreet. Tidsånden er regulerte liv med tidssatte aktiviteter for barna fra mandag til fredag. Vi har satt rammer rundt livet. Alt i frihetens tegn. Vi lever jo i en tid der vi skal ha råderett og frihet.

Tidsånden er EL-bil og vinterhage, Taco på fredag og trådløse nettverk. Tidsånden er at kjedene har overtatt for kjederøyking. Alt er større, som i Texas. Enorme butikker, veksthormoner i kyllinger, større forsamlinger, gigantiske flatskjermer, doblet antall regninger. «Tilsynet for høg moral», er nedlagt. Kardemommeloven har overtatt. Akkurat som Inger Lise sang om i 1968.

Tidsånden er fremsnakking, barbert og hjerterom, alt i alt en grei pakke når man om noen år kommer til å snakke om de gode gamle dagene.

Hvis vi stikker fingeren i jorda vet vi at den snurrer, selv om vi ikke merker det. Når noe er rundt og snurrer kommer det alltid tilbake, det gjelder både sola og våren, vinter og jul. Ja selv LP-platene er tilbake. Jeg leter fremdeles etter stuebord av teak, slik vi hadde hjemme i stua på 70-tallet. Er visst umulig å oppdrive.

Nostalgi er et naturlig sted å være for de fleste. Du satt på bestemors fang. Nå finnes hun bare på falmede bilder. Du ble oppvartet og kunne konsentrere deg om leken. I dag har du alvorlig ansvar. Alt var nytt. Nå er det gammelt. Du vet hvor det bærer hen. Mange av de du var glad i har flyttet ned i jorda. Tidsånden er separasjoner og nye forhold. Alt etter ABBA er trykket på Allkopi. Alt var jo så mye bedre før. Alt var jo bedre under krigen. Eller alt var mye bedre under Keegan. Har du hørt det før? Forandring fryder sies det like fullt. Eller? Til og med CD-skiva er å vei mot fremtidas skrothaug.

I det rommet i huset jeg trives best i er nesten alt bare nostalgi. Bestefar med hesten, McCloud med cowboyhatten, Tony Currie i den rød og hvit-stripete drakten på 70-tallet, faren min i bar overkropp i båten sin og gamle filmer jeg gjerne vil se igjen. Hvorfor trives jeg så godt i dette rommet? Fordi tida flyr og fordi mennesker kommer og går og aldri kommer tilbake. Fotoalbumene på nettet vet vi mindre om enn de som støver ned nederst i bokhylla. For første gang i historien er vi blitt dårlig til å ta vare på det som var.

Røtter og identitet betyr noe. Vi klarer oss ikke uten. Derfor skal man ikke kimse av nostalgi. Den gir oss en form for trygghet, stabilitet, balanse i den travle og oppløsende hverdagen.

Så hva er best, nostalgi eller tidsånden? Først må vi rydde opp i kaoset. Om noen år vil dagens tidsånd være nostalgi. Nostalgi er dermed også en form for tidsånd, som alltid vil være der og aldri forandre seg. Der skiller nostalgien seg fra tidsånden.

Vi trenger ikke tidsånden. Den trenger oss. Vi trenger å finne oss selv og skape vår identitet. Vi må våge å være annerledes. Våge å være den vi er. Alt har sin tid, står det i Bibelen. Nostalgi hever seg over tida. Den er det vi savner og de vi savner og når vi evner å savne er det fordi vi har følelser og er i stand til å kjenne på kjærlighet, det alt handler om. Størst av alt er jo kjærligheten.

Latterliggjøring av nostalgi er tullete. Minner er limet i livet, brobyggeren gjennom året, i tida som hele tiden forandrer seg. Den tar oss ut av tida hele tiden, tilbake til barndom og fortid og ofte gode minner samtidig som de lapper sammen det vonde, ubehagelige og ugjenkallelige. Eller som Sara Moss skriver i Vårt Land; «Den som fnyser av minner og nostalgi, kan aldri ha opplevd å savne».

Når vi henter fram det gule til påsken og det røde til julen kjennes det godt.

Fretex er blitt trendy, loppemarkeder fylles opp av unge mennesker. Min kjæreste eiendel i jula er ei gammel nissekone av stearin med brillene på nesa. Jeg aner ikke hvor gammel hun er, men jeg arvet henne av min far.

Nå står hun der på hylla i kraft av sitt nærvær. Hun er det eneste lyset som aldri blir tent fordi hun alltid skal være her omtrent på denne tida av året. I all sin prakt står hun der og vet at jeg aldri vil ha hjerte til å brenne henne ned.

Jeg begynner å kjenne meg igjen i denne nissekona med brillene på nesa. Nostalgi eller tidsånd?

Svaret er gitt.

God jul!