Fredag er det Halloween og søndag Alle Helgens Dag. Om ikke vi blir påminnet nok i dagliglivet skal vi altså den kommende helgen bli dynket i død og elendighet. I utgangspunktet er det positivt ment, i den forstand at vi skal tenne lys på grava til våre nærmeste og minnes dem på den måten. Halloween ødelegger dette bildet med sin skremselspropaganda. Har vi behov for å gå inn i hvordan kroppene våre ender opp? Har vi behov for å la barna våre bli skremt med død og helvete?

Halloween er en amerikansk tradisjon som opprinnelig het Alle Helgens aften og skulle være kvelden før vi minnes de døde. Tradisjonene står på mange måter som to motkulturer. Der vi på Alle Helgens dag går på kirkegården og tenner lys for våre døde kler vi oss på Halloween ut som dødningskaller og djevler. Egentlig et forunderlig fenomen. Ut av gravene kommer selveste Satan for å lage forestillinger i hodene våre. Kontrastene er mange. Hedninger tror ikke på guder og religion, og skulle vel således heller ikke tro på Satan. Nok en kontrast i dette bildet.

Halloween ble bygget på hedenske skikker, gjerne knyttet til den keltiske høytiden «samhain». Ifølge gammel tradisjon feires halloween om kvelden 31. oktober, dagen før 1. november. Alle Helgens dag er alltid første søndag i november.

Halloween er et forholdsvis nytt fenomen i Norge, men definitivt kommet for å bli. I likhet med mye annet kom tradisjonen drivende over atlanteren fra USA. Her i landet er tradisjonen sterkt omdiskutert, nettopp på grunn av det hedenske. Kristne forsamlinger over hele landet arrangerer Hallo Venn som en motsats mot Halloween. Det interessante her er at selv i kristne kretser henger kommersielle hensyn høyt. Det gjelder nok spesielt i USA. Det er nok en av årsakene til at amerikanerne har trykket tradisjonen til sitt bryst, selv i sørstatene som ofte kalles «bibelbeltet». Det finnes kristne som hyler høyt og protesterer mot tradisjonen, men i stor grad tror jeg kommersielle hensyn gjør det hedenske spiselig. Det ligger mye penger i salg av drakter, masker osv. Her i landet har de kristne ennå ikke helt klart å leve med dette, og har altså etablert Hallo Venn som ofte koster en del å delta på.

Kontrastene mellom Hallo Venn og Halloween side om side samtidig får meg til å tenke på rockefestivaler på 60-tallet der predikanten Billy Graham holdt korstog i nærheten av festivaler som Altamont. Jesus-revolusjonen skulle være en motsats til dop, synd og hedenskap. Merkelig nok så tente Jesus-revolusjonen ikke bare blant hippier, men også middelaldrende forretningsmenn og predikanter. Halloween engasjerer ikke bare barneforeldre, selv om vi utgjør tyngden.

I alle år har det religiøse og det hedenske stått mot hverandre, og det er jo naturlig som de motsatsene de er mot hverandre. Under Halloween kler man seg ofte ut med skumle og til dels makabre masker og drakter som hekser, skjelett, flaggermus og svarte katter. Gresskar, utskjært som et fjes er også blitt et symbol, gjerne med levende lys inni. Barn synes dette er moro og særlig fordi det i tradisjonen inngår å gå å ringe på dørene for å be om godteri. På Hallo Venn får man beskjed om å kle seg med snille kostymer.

Jeg for min del tenker at det er atskillig mer koselig å utstyre barna med koselige kostymer, ekstra godteri og hjemmelaget pizza på en sånn kveld enn å skaffe seg skjelettkostymer. Da er det også mye triveligere å ta barna med på kirkegården når søndagen kommer. Næringslivet kan utnytte det på sin måte. Før min vesle datter på 7 år gikk på skolen i dag snakket hun om Halloween og om feiring med klassevenninner. Det siste hun sa før hun forsvant ut døra var at hun ville jeg skulle kjøpe nytt prinsessekostyme.

Jeg liker ikke døden og hadde uansett ikke kjøpt Halloween-utstyr, men med et sånt vakkert ønske for en sånn makaber dag er det fristende å la henne få ønsket sitt oppfylt.

Nå er jeg mest opptatt av farene ved økte forskjeller, og har dermed brydd meg fint lite om milliardærene. De forstyrrer ingen, og lever sitt eget liv. Men et par hendelser de siste dagene har forundret meg. Regjeringen har gitt millioner i skattelette til de aller rikeste, på bekostning av blant annet uføre. Det er alltid på bekostning av noen, når regjeringen gjør forandringer. Det forundrer meg at ikke de aller rikeste sier ifra selv, at dette vil vi ikke skal gå på bekostning av noen.

Nylig kom nyheten om at Statoil-sjefen Helge Lund har byttet jobb. Ifølge VG får han en grunnlønn på 15.7 millioner kroner, pensjonsordning på 4.7 millioner, bonusavtale verdt 31.3 millioner, mens aksjebonus beløper seg til hele 93.9 millioner. Han får 5 millioner får å flytte til Storbritannia og 31.3 millioner i kompensasjon for opptjent Statoil-bonus. Til sammen over 180 millioner på et år, og snaut 890 millioner over en femårsperiode.

For oss vanlige dødelige høres dette ut som spillet Monopol. Men dette er virkeligheten i 2014, og det forundrer meg stadig mer.

Behovet for alle mennesker er de grunnleggende behov, som nok mat, nok til å få betalt alle regningene, et greit sted å bo og litt til overs hvis noe skjer. Hvis man skal ønske seg noe utover det handler det om hytte på fjellet, en fet bil og muligheten til å reise dit vi vil. Men så er man nådd et slags metningspunkt. Eller er det ikke sånn? Skjer det noe i menneskesinnet når gullbarrene ramler inn? Vi har sett det på utallige filmer. Mye vil ha mer og til slutt er det siste «stuntet» også fallet. Jeg jobbet en gang på en bedrift der den yngre garde som hadde overtatt stadig bygget høyere hus. Til slutt gikk det ærverdige og høyt respekterte firmaet konkurs. Når Bob Dylan, som strengt tatt ikke trenger noe mer penger på kontoen, hverken for seg eller sine tippoldebarn, hvorfor selger han seg da til handelsstanden i Langesund? Hva i himmelens navn skal Helge Lund med 180 millioner det neste året, eller 15 millioner årlig? Skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo, hadde jeg takket nei til jobb som ny Statoil-sjef. Jeg påtar meg ingen englestatus av den grunn, men det ville rett og slett vært skremmende. Hva skal jeg med alle de pengene? Tenk hva jeg måtte leve opp til. Jeg hadde ikke følt jeg kunne ligget en time på sofaen en gang. Og tenk på alle kravene jeg ville følt for å bli kvitt mest mulig av pengene. Det ville vært full jobb med bare å sortere ut hvem som skal få dem. All misunnelsen jeg ville blitt utsatt for ville vært tappende. Jeg måtte sett meg over skulderen for å finne ut hvem som var mine venner. Eller som datteren til Johan H. Andresen sa i Dagens Næringsliv forleden. Hun er 19 år og etter at det kom ut at hun skulle forvalte så mye penger fikk hun rekordmange venneforespørsler på Facebook.

Mange av de som er i denne situasjonen hevder det ikke er pengene, men drivkraften i å lykkes som driver dem. Men like fullt, det går an å lykkes uten å selge seg til høystbydende. Min første tanke er at dette menneskelige behovet går helt tilbake til Skapelsen. Moses var 40 dager og 40 netter på Sinaifjellet for å motta de 10 bud, slik det står i Bibelens gammeltestamente. Da han vendte tilbake hadde folket hans laget en gullkalv de kunne tilbe. Alt av gull de hadde på seg ble støpt om til en gullkalv. Neste dag holdt de fest, og danset rundt gullkalven.

Erik Dammann som er ute med sin nye bok «Verdirevolusjon» har advart mot vekstkulturen i Norge i mer enn førti år. Han skriver at på 70-tallet syntes mange nordmenn at de hadde nok. Gjennom de siste førti årene er norsk forbruk nær tredoblet. De globale miljø- og klimaproblemene har økt katastrofalt, og øker fortsatt. Alle forsøk på å løse den innenfor vårt vekstsystem har mislykkes. Kampen for høyere lønn blir stadig mer meningsløs, mener Dammann.  Han uttaler at «bare en verdirevolusjon kan redde oss nå». Dette sa han også da han mottok Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i 2010. Han advarte sterkt mot at samfunnet gikk mot stupet, og var resignert i stemmen. «Alt er fortalt,» sa han. «Fordi det å snu vekstkulturen er en umulig tanke». Han mener de maskuline verdiene må vike plass for tradisjonelt feminine verdier, som fordeling, fellesskap og omsorg for natur og mennesker».

Det forutsetter et helt nytt økonomisk system.

Jeg tviler sterkt på at Helge Lund har lest den nye boka til Erik Dammann.

Vi vet jo innerst inne at alt har et metningspunkt, men vi mennesker ser ikke ut til å ha funnet det metningspunktet i våre korte liv.

Vi lever som lemen og går ufortrødent i flokk utfor stupet. Tenker man etter, så er det veldig primitivt. Det gjør oss dummere enn vi er.

Dystert dette, men det er egentlig utrolig lite som skal til for å snu tankegangen. Hvis folk som Helge Lund sier nei til høyere lønn når de bytter jobb, og forteller om hvorfor, vil den tankegangen kanskje spre seg nedover.

Hovefestivalen er avgått ved døden.

Mange vil nok hevde at det ikke lenger er mulig å drive festival på «den bløde kyststribe». På rekke og rad har festivalene måtte kapitulere. Det begynte med Kirkefestspillene, fortsatte med Vannfestivalen, Quart, Odderøya Live og nå Hovefestivalen. I andre byer er festivalene helt sentrale innslag på sommeren. Det er nok å nevne festspillene i Bergen, Bukta i Tromsø, Notodden Blues Festival og Canal Street i Arendal som viktige ingredienser i sommer-Norge.

Sørlandets kulturliv ser ut til å ramle sammen bit for bit der andre festivaler klarer seg. I dag er det bare Dark Season og Protestfestivalen som holder stand av de eldre festivalene i Kristiansand, og Punkt av de litt nyere. Så hva er galt med Sørlandets kulturliv?

Det er et komplekst bilde man ser, og derfor er det ingen enkle svar. Men en kommentar sagt på Protestfestivalen for noen år siden kan kanskje løsne litt på floken. Frank Aarebrot var på besøk og uttalte at det var spesielt overraskende, men også genialt å legge Protestfestivalen til Kristiansand, der alt er så greit. Alt er nemlig ikke så greit på Sørlandet. Derfor trenger vi festivalene her nede, kanskje mer enn andre steder.

Nå er det himmelvid forskjell fra musikkfestivalene til den kontroversielle Protestfestivalen vil nok mange mene, men bildet er stort sett det samme. Vi sliter med å få sørlendingene på festival, og vi sliter med en lokalavis som ikke er til stede for landsdelen, slik vi som driver festivalene ønsker.

Midt oppi dette komplekse bilde har kommunen bygget sitt enorme slott i form av Kilden, som i dag ikke huser noen av festivalene, men stort sett store oppsetninger eller konserter fra artister på gjennomreise. Kilden er ironisk nok blitt en konkurrent til byen, og de svimlende kostnadene betales med innbyggernes skattepenger. I denne sammenhengen blir midlene festivalene mottar som rene lommepenger å regne.

Enkelte vil kanskje hevde at hvis ikke festivalene trekker nok folk er de ikke liv laga, men så enkelt er det ikke. Det finnes festivaler for opplevelser og det finnes for nytte. Begge deler er viktige for at vi sørlendinger skal trives her nede. Mange drar rundt i landet på festivaler, og jeg er en av dem. Samtidig er alle avhengig av omtale, eller fryktelig mye penger til annonsering. Avisene blør fordi internett kommer de i forkjøpet, uten at det koster noe. Dermed mister man drøssevis av abonnenter i tur og orden. Festivalene dør på grunn av noe av det samme. Vi når ikke frem i mylderet, og vi som mennesker er blitt mer passive på grunn av nettet. Vi trenger festivalene av forskjellige grunner, og landsdelen trenger dem for å bli en attraktiv nok landsdel.

I sommer gikk jeg ut med at Protestfestivalen kanskje var på vei til Oslo. Ordfører Fabian Stang har ønsket oss velkommen, og vi ser at med god markedsføring og god støtte er det atskillig lettere å få folk ut på festival i hovedstaden. Under årets festival kom flere lokale kulturpersonligheter bort og visket meg i øret at de forsto at jeg ville flytte festivalen. Det er håpløst her nede, var gjennomgangstonen. Midt oppi dette opplevde jeg et annet fenomen. Deltakere på festivalen, sentrale meningsytrere fra hovedstaden kom også og visket meg i øret at festivalen måtte forbli her nede fordi alt ikke skulle være samlet i Oslo. Den trengtes her, mente de.

Og jeg vil ikke flytte. Den trengs her nede. Jeg er enig med østlendingene. Det å flytte er på en måte å resignere, og er det en festival som ikke bør resignere er det en Protestfestival. Men pengene rår, også for oss.

I hele vår levetid fra 60-tallet, og frem til i dag har festivaler over hele verden vært nødvendige, gjort oss rikere på kultur og opplevelser og mer sosiale. I år er det 45 år siden Woodstock, som er blitt kalt alle festivalers mor. Fremdeles snakkes det om den. Artistene som deltok og fremdeles er oppegående lever godt på at de deltok, selv om det nærmer seg femti år siden den gikk av stabelen.

Her i landet vil jeg påstå at det beste forbildet som festivalby er Notodden. Jeg har bodd i byen i bluesfestivalens spede barndom, og fulgt utviklingen gjennom årene. Det står respekt av hvordan et samlet politikerkorps, uavhengig av politikk, står sammen om bluesbyen. Det samme gjør lokalavisen Telen. Bluesbyen Notodden har reddet en nedlagt industriby, selv om festivalen i blant går med underskudd. Notodden har klart det mesterstykke og slå ring rundt kulturlivet, med blues i sentrum, og på den måten bygget en ny identitet. Hva Notodden har fått til i dag er rett og slett imponerende.

I Kristiansand slåss politikere ofte mot hverandre. Lokalavisen Fædrelandsvennen har unngått å skrive om Protestfestivalen og mange andre festivaler. Noe som igjen fører til publikumstap. Hvert år er en kamp for å overleve. Alt er uforutsigbart fra år til år, avhengig av hvem som styrer. Midt oppi dette skal vi motivere frivillige og skrape sammen penger til mer markedsføring, noe som er nødvendig siden dekningen fra lokalavisen mer eller mindre er forsvunnet. Det er veldig lett å bli trøtt og resignere.

Protestfestivalen er blitt kalt Norges viktigste festival. Dark Season gir oss helt nødvendige opplevelser i en mørketid der vi sørlendinger vanligvis er i ferd med å trekke i hus for vinteren. Mange med meg opplevde årets høydepunkt under konsertene med Bob Dylan på Odderøya Live og Patti Smith på Canal Street.

Spørsmålet som henger i luften er; hva gjør vi med det faktum at festivalene på Sørlandet må gi tapt? Skal vi bare resignere, eller konstatere «jaavel», som vi sier til alt, enten det er «goddag», «Morn», «takk for sist» eller «ligg unna». Eller skal vi mobilisere og tenke at dette må vi gjøre noe med. Vi har det ikke «greit» her nede, uansett hva vi liker å tro om det. Derfor trenger vi festivalene, både til nytte og for opplevelser. Byen trenger dem.

Kanskje er tida inne nå som lokalavisen Fædrelandsvennen blør. Ingen er tjent med at hverken lokalavis eller festivalene dør, uansett om det er «vår greie» eller ikke.

Fædrelandsvennen som enerådende avis (avisa eier også Kristiansand avis og omliggende aviser som Lindesnes avis) har en stor fordel i sin kamp for å overleve. Internett vil aldri kunne fortelle folk lokalt hva som skjer, når det skjer og hvor det skjer. Til det er internett for uoversiktlig. Men når man leser om hva som skjer kan man finne mer om det på internett. Lokalavisen er dermed en viktig formidler. Avisen trenger festivalene og festivalene trenger avisen.

Mitt forslag er at vi møtes i respekt for hverandre, jobber mot samme mål og klarer vi å få til det er jeg sikker på at vi blir omfavnet av både politikere og næringslivet.

Det ville vært flaut for landsdelen om det viser seg å være umulig å drive festival på Sørlandet. Det må da være ille nok at vi regnes som «treige».