Pappaer har ofte blitt sett på som annenrangs foreldre. Jeg mener det, og det har vært sånn i hundrevis av år. For mer enn hundre år siden hadde vi stemmerett, i motsetning til kvinnene som fikk den muligheten fra 1913. Pappaer – menn – har stått for det andre, det som handlet om å skaffe føde og bestemme, mens mødrene passet hus og barn. Pappaer drev med andre ting, som å fiske, gå på jakt, drikke øl med gutta eller jobbe.

Men så er det også sånn at det stadig står frem kjente mennesker og forteller om forholdet til sin pappa, på godt og vondt. Ofte er det vondt, og det har forfulgt dem store deler av livet.

Mange kjente mennesker reiser rundt og forteller om pappaen sin. Mian Lodalen, svensk feminist, besøkte nettopp Protestfestivalen og fortalte om sin pappa. I en norsk dramaserie heter serien «Sommeren med pappa», som om det var en begivenhet å få feriere med pappaen sin. Geirr Lystrup laget et helt album om sommeren med Juni, datteren hans. Jack Vreeswijk reiste rundt sammen med Stefan Sundström for å fortelle om forholdet til sin kjente pappa Cornelis. Åsa Linderborg skrev boka «Meg Eier Ingen», om forholdet til sin far. Boka ble også en bestselgende film i nabolandet Sverige. Mest kontroversielt er Jens Breivik, som i sin bok om sønnen Anders, langt på vei har forklart at alt hadde kanskje blitt annerledes om han hadde fått tilkjent omsorgen da foreldrene skilte lag da massemorderen var barn.

Feministene som alltid snakket om at mor var viktigst kan umulig ha fått med seg hele bildet. Mange barn har savnet pappaen sin i livet sitt, og det kan ha hatt mange årsaker. Det finnes de som ikke bryr seg, de som er slemme, de som var døde, de som var verdens beste pappaer og de som ikke fikk lov til å være ordentlig pappa fordi en rettssak bestemte det sånn.

Min pappa var i kategorien verdens beste pappa. Derfor savner jeg han hele tiden, ja hver eneste dag, og ekstra mye på dagen i dag, torsdag 25. september.

Fra jeg var 11 år var min pappa helgepappa, og jeg tror han syntes det var vondt. Jeg syntes i alle fall det var vondt at han ikke lenger var del av hverdagen vår fra 1974.

Året må ha vært tøft. Han mistet også faren sin det året.

Han fikk seg sin egen leilighet i «skilsmisseblokka» på Lund, men fire år senere fikk han en litt mer trivelig leilighet i lavblokk i Vågsbygd. Han måtte skaffe seg lappen og bil, for det var min mor som hadde lappen i vår familie.

25.september har vært en vond dag siden tusenårsskiftet. Den datoen er i kategori med andre vonde datoer som samler seg opp i løpet av livet.

Man husker dagen man mistet pappaen sin. Det var blitt kjøligere i lufta. Litt vind, sol og skyer som kom og gikk over himmelen. Av og til lett regn. Temperaturen var omtrent som i dag. Dagen begynte i Kristiansand, via Kvinesdal og tilbake til Kristiansand. Stillheten var til å ta og føle på, og telefonene som jeg regnet med ville komme, de kom aldri. Vi spiste pasta og så «Blue Velvet», mens det gnagde inni meg om at noe hadde skjedd. Jeg visste egentlig hva som hadde skjedd, men jeg ville ikke vite.

Hvis jeg skrur tilbake tida til årene på 70-tallet man brukte på skole og lek, er det turene og stundene med pappa jeg husker best av alt. Vi løp orientering i Baneheia, dro med båten på camping til Danmark, tok buss på telttur til Drangedal, slo opp telt i Sarons Dal, fisket utenfor Falconbridge, og kastet selvfølgelig fisken vi fikk ut igjen, for den var jo ikke spisende. Han hadde en trebåt som han ofte var ute og fisket i, og vi var mye med, særlig på søndagene, når det var stille på sjøen. Flagget vaiet i vinden. Nå henger det i kjelleren og vaier ikke mer. Båtmotoren – Yamaha 5 hk – står også i kjelleren, fordi jeg ikke klarer å kvitte meg med den. Han elsket jo sjøen, noe som var naturlig for en som kom fra et lite sted ved Lopphavet. Han elsket å gå på ski, og vi måtte være med, først motvillig og senere med liv og lyst. Han gikk først og vi etter, og så ventet han på oss. Vi var ofte i skogen på søndagene, med primus, eller lagde oss et bål, grillet pølser og han hadde kaffe. Han spikket gjerne båter av bark, som vi lekte med og sendte ut på det store vannet, og vi laget barhytter.

Senere fikk han seg ei lita hytte på Mosby uten strøm og vann. Hytta ble hans fristed. Han benyttet enhver mulighet til å pusle på hytta, både alene og når vi var med.

Noen år senere var vi voksne og hadde mer enn nok med våre egne liv. Men så besøkte vi pappa, og fikk råd om det meste vi lurte på. Han gikk i sitt lønnkammer, tok det opp med Han i himmelen som han trodde så sterkt på, og så ordnet det meste seg. Det var pappaen min som ble med da jeg skulle leie min første hybel og kjøpe min første bil. Det var pappaen min som ordnet opp da jeg flyttet fra byen og ikke fikk solgt leiligheten i den verste jappetida. Han steppet opp på de kjedelige møtene med banken. Det var pappaen min som var den tryggheten vi trengte da vi vokste opp. Det var pappaen min jeg bekymret meg for når han ble eldre. Han bodde alene, og jeg husker jeg satt og ventet på telefonen hver dag. Hvis den ikke kom, så måtte jeg ringe, for å få bukt med uroen i meg. «Hallo», sa han i fasttelefonen. Jeg var så lettet, som en som går bekymret til legen og får en hyggelig beskjed tilbake.

Alle syntes pappaen min var så snill, og heldigvis var han vår pappa. Min bror og mins pappa. Heldigvis ble han sentral i livet vårt, også senere. I dag har pappaene fått mer plass. Selv i de oppløste hjem. Det var på tide. Og så vil jeg skynde meg å si at det dessverre ikke gjelder alle. Alt for mange kjemper en håpløs kamp for å få lov til å være pappa, og ikke minst, for at barna skal få lov til å ha en pappa.

Alt jeg ville med dette vesle blogginnlegget var bare å fortelle at denne dagen er en litt vanskelig dag. Det er en dag for refleksjon og ettertanke. Det blir en dag der de små barna mine som aldri fikk treffe verdens snilleste bestefar, skal være med for å tenne et lys for pappaen min.

Det blir også en dag for å reflektere over min egen rolle som pappa. Hvilke verdier jeg ønsker å tilføre dem, og hva jeg har tilført dem. Jeg vil gi dem de samme verdiene jeg fikk av min pappa. Det bestemte jeg meg for den dagen de ble født. Jeg vil også bruke dagen til å fortelle dem om pappaen min, fordi han var verdens beste pappa.

Noen dager føles livet meningsløst. Dette er en sånn dag.

Vi skriver 21. september. Sola varmer, barn leker og freden i begynnende gulnede høstfarger har senket seg over Sørlandet.

Alt sammen som den perfekte rammen rundt Kris Kristoffersons «Sunday Mornin Comin Down». Kortbukse og t-skjorte så sent på året er ikke helt etter boka, men deilig er det likevel. Kulissene er ingen lyssky fraskilt natterangler uten barna, som i sangen. I dypet av mitt sinn er det tid for selvransakelse og ransakelse. Jeg spør meg selv hvorfor jeg holder ut i en fordømt tapende kamp mot avmaktens tappende grunnstein. «En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretusener», skrev hedersmannen Kjell Landmark i sin tid. Sidsel Mørck skrev om avmakten. «Men avmakten er ikke med / på den store forretningsreisen. / Den har ingen hemmelig konto / for kaldkloke investeringer. / Avmakten / Er et trett lite hat / – for kraftløst / til å forråde noen».

Nå er det allerede to dager siden vi avsluttet årets Protestfestival. I ransakelsen har jeg erfart at en tre år gammel boikott fungerer som den er ment, i et rom av fordommer og kulde fra kulturredaktøren i lokalavisa.  Man skulle ikke tro det faktisk kunne sende en aldrende festival ned i sin grav, myrdet av taushet. Men det kan det. Likegyldighet dreper. Ignoranse er fienden. Men jeg spør meg også; hvem gir en kulturredaktør så mye makt? Og hva får en avisredaktør til å «ikke blande seg inn i hennes anliggender»? Jeg sier som en av de gamle redaktørene sa; er han ikke redaktør? At samfunnsredaksjonen dukket opp på festivalens siste dag rydder ikke opp i spørsmålene. Samtidig er det en viss fare for at avisa må ta et oppgjør med seg selv for å overleve harde tider.

I mine femten år med en festival mot likegyldighet har jeg aldri møtt så mye aggresjon mot lokalavisa noensinne. Protestfestivalen er tydeligvis ikke den eneste som har blitt kokt suppe på i disse årene. For meg handler det langt fra bare om en levevei og et kall, men om nødvendighet i en likegyldig tid. Gi meg hatet, så vet vi hvor du er. Gi meg det kalde blikket, så vet jeg hvem du er. Aldri har jeg opplevd mer avmakt i samfunnet, og da mener jeg i alle samfunnslag og på alle områder. Er vi blitt så mette av overflod og selvsentrering at vi velter oss som Julius Cæsar, med kransen over skulderen, liggende i matorgier, med klaser av frukt og sure oppstøt, mens gullkalven glinser mot oss midt i stua.

Alle de alvorlige spørsmålene vi stiller oss. Hvorfor så store forskjeller? Hva med han som sitter der? Hva tror du på egentlig? Det er blitt sagt at å krige for freden er som å knulle for dyden, men kanskje er det faktisk bedre? Man gjør noe, vil noe, engasjerer seg i noe, mer enn meg og mitt og vårt. Ikke misforstå. Pest eller kolera handler det om. I en apatisk tid dør alle en stille død, uten at noen bryr seg. Denne ukens store deleartikkel på Facebook var om alle som endte opp alene i sin egen begravelse, uten noen nære venner, og med familiebånd brutt i stykker av gammelt hat eller fordømt likegyldighet.

I selvransakelsens tid funderer jeg på helt andre ting, som at livet jogger lett av sted, selv om stegene blir tyngre og tyngre. Vi kan ikke snu sola eller skru tilbake den tikkende klokka. Jeg merket det senest i går kveld da skoleklassen med barndomsvenner samlet seg på Bakgården trettifem år etter. Vi møtes sjelden, men likevel er det som om det er de som kjenner meg best av alle, fordi vi var sammen i tilblivelsen.  Jeg vil ikke det skal ta slutt, eller at vi skal gå hver til vårt, men etter noen timer gjør vi nettopp det. Vi setter oss i hver vår drosje på vei hjem til hver våre liv, som vi lagde sammen. Aldrende satt vi der og gjorde iherdige forsøk på å skru tida tilbake. Enda mer aldrende lærere husket ikke så mye lenger, men vi var som vi var, en gjeng nære venner, som har fått leve og se hva livet har å by på. Selv om vi altså sjelden har sett hverandre siden.

I selvransakelsens tid fordi man så hva man hadde gjort galt, og hva man gjør riktig. Jeg vet at tida er en gammel sliter og en støvete avisartikkel bortgjemt i bibliotekets innerste arkiver. Tida er også dagen i dag, og finnes bare her og nå, alltid og enerådende, til vi går ut av den. I selvransakelsens tid er det hverdagene som betyr noe, i skogkanten på vei innover, med glødende blikk mot guttungen i fotballkamp mot Randesund gutter 9 år, med tårer i øynene når jentungen har tegnet noe vakkert på et blått ark hun har funnet i kopimaskinen, eller i havkanten på vei utover. Barna er livets mening, og henne man holder i hånda på gode og vonde dager.

Bekken som renner denne høstmorgenen, er selve forløsningen, som lager en slags konklusjon.

Det er håpløst, men vi gir oss aldri.

Medisinerer vi livet ved å gjøre normale livsvansker og kriser til diagnoser og sykdom? Vi spør om dette på Rederiet i kveld, og spørsmålet er reelt. Jeg har klare meninger om dette. Dikteren Hans Børli skrev i et dikt; «Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig. Men all vår streben består i å finne et smertestillende middel». Mange har ADHD i dag, eller har fått diagnostisert at de har det. Før i tida var det ingen som fikk slike diagnoser. Dermed ble man heller ikke diagnostisert. Depresjon og angst ble heller ikke diagnostisert. I alle fall ikke i nevneverdig grad. Jan Inge Reilstad, som nå er leder for Kverulantkatedralen i Stavanger, hevder at «mange selvmord kunne vært unngått, hvis bruken av antidepressiva ble fulgt bedre opp». Antidepressiva hevdes det ikke bare stabiliserer følelseslivet, men regelrett fjerner følelsene.

Jeg kan tenke meg Arne Næss hadde protestert kraftig mot bruken av dette, hvis han hadde levd og visst hva folk blir proppet med fordi livet er vanskelig. Følelser er det viktigste vi har, og de skal ikke underkues eller fjernes, så man blir en robot. Men legene har gått på kurs og propper pasientene full med dette, for å slippe å bruke for mye tid på samtaler. Alt handler om effektivitet og lønnsomhet på alle livets området i dag.

Dagbladet har skapt mange hypokondere som meg. Store oppslag og forsider om potensielt dødelige sykdommer med nøye beskrevne fakta om symptomer får meg til å lure på om journalistene som skriver reportasjene går på antidepressiva for å klare å lage disse skremmesakene. Alt handler om penger. Dagbladet som sliter, har nemlig funnet ut at den såkalte DU-journalistikken selger. Altså, ved å lage forsider som berører deg og meg, og da gjerne skremmer, selger de aviser. Ironisk nok har DØ-journalistikken nå overtatt for DU-journalistikken, noe som gir dobbel effekt for Dagbladet-redaktørene.

Jeg har en personlig historie som beskriver dette. For 8-10 år siden var det VG som drev med det som Dagbladet nå har gjort til sitt. De laget store saker om alvorlige sykdommer som kreft, med egne faktabokser som beskrev nøyaktig hvilke symptomer du hadde, hvis du fikk sykdommen. Jeg hadde lært at man ikke skulle flykte fra det man var redd, men tvert imot gå inn i det. Jeg gikk inn i det, slukte disse sakene og ble dødssyk i hodet. På det verste var jeg skråsikker på at jeg hadde opptil flere kreftformer, og var ute av stand til å fungere i samfunnet. Etter å ha lest om prostatakreft måtte jeg på do hver time, noe som ødela nettene. Etter å ha lest om tarmkreft fikk jeg magetrøbbel, og måtte i alle fall på do hver time. Redningen ble professor Ingvar Wilhelmsen som startet den første Hypokonderklinikken i landet. Gi blaffen. Du kan ikke gjøre noe med det. Ikke bruk ressurser på å bekymre deg. Hvis du føler for å styre unna, styr unna osv. Han brukte såkalt kognitiv terapi for å latterliggjøre det vi drev med, vi som var redd for alt mulig. Man kan jo ikke kontrollere livet uansett.

Nettopp dette er utgangspunktet for debatten onsdag kveld. Vi kan ikke kontrollere livet. Det er normalt å bli redd, bli lei seg og å ha det vanskelig inni mellom. Vi opplever sorg, problemer, meningsløshet og død, og vi må forholde oss til det enten vi vil eller ikke. Men Dagbladet trenger ikke gjøre alt verre, for å selge aviser. Det er noe med måten de gjør dette på.

Dagbladet har nektet å stille i denne debatten og legger skylda på VG, som aldri gadd å svare på forespørselen. Men Dagbladet burde stilt opp. Hvis Dagbladet stikker halen mellom beina trenger ikke vi Dagbladet heller.

Stiller opp gjør Hank Von Helvete, som har sitt raseri mot legemiddelindustrien. Jan Inge Reilstad har opplevd at en nær venn tok livet sitt. Suzanne Aabel er blogger og tidligere realitystjerne, som har blitt kjendis på depresjon og angst. Hun skriver om det og kaller seg bitter. Hun er frittalende. Svein Øverland representerer psykiatrien, Anders Tangen representerer seg selv.

Livet er ikke normalt. Det er et forunderlig skue vi befinner oss i, og som vi ble født i mot vår vilje. Enda verre er at vi skal forlate det mot vår vilje. Prøv det den som kan å forholde deg «normalt» mellom disse to punktene.

Det er duket for et beinhardt oppgjør mellom de to klubbene falsk lykke og depresjon i kveld på Rederiet. Dommeren heter Sylfest Lomheim.

BE THERE!