«Alt vi sitter igjen med er en illeluktende smoothie av habilitetskonflikter, rolleblanding og ikke minst penger. Masse, masse penger,» skrev den utrettelige Mímir Kristjánsson på Facebook om aksjekjøpene til Sindre Finnes, ektemannen til Høyres leder Erna Solberg. Og Sandra Lillebøs kommentar i Klassekampen 30.9 satte ord på det mange av oss kjenner på i disse dager. «Avsløringen av Finnes aksjehandler fra statsministerboligen, skamløsheten han har vist overfor regelbruddet, og Høyres og Erna Solbergs vilje til å tåkelegge det hele, er nesten ikke til å holde ut,» som hun skriver.

Dette skjer i en tid der matkøene øker, namsmannen reiser rundt for å hente biler og kaste familier ut av husene sine og det i en tid der helt vanlige folk, selv med jobb, ikke får månedsbudsjettet til å gå opp. Det skjer i en tid der habilitetsskandalene følger etter hverandre, og hvor Arbeiderpartiet har minst like mange svin på skogen som Høyre.

For meg er ikke aksjekjøpene i statsministerboligen det verste, men at styringspartier kan leke seg med hundretusener av kroner i aksjer, mens vanlige folk blør. Det er da vi forstår at ingenting vil bli bedre så lenge disse partiene får holde på.

Det er en grådighetskultur i samfunnet som vi ikke har sett på mange år. Det er grådighet som er årsaken til habilitetskonfliktene, skriver ansvarlig redaktør i Telemarksavisa Ove Mellingen.  Det er nemlig det mye av dette handler om, grådighet. Samtidig som vanlige folk blør av en stadig høyere rente, dyrere matpriser, og strømregninger tilsynelatende ute av kontroll på ubestemt tid, og der Sørlandet per i dag betaler det dobbelte av det andre betaler andre steder i landet. Om ikke det er nok mener Norges Bank at bedriftene tar seg ekstra godt betalt, og dermed vil forsinke fallet i inflasjonen. Både bedrifter og banker som setter opp renta selv om de tjener millioner, utviser grådighet. Under lønnsforhandlingene denne våren krevde fagforeningene økning i lønna for å matche dyrtida, og også det handlet om grådighet. Ikke fordi det i seg selv er grådighet å kreve at dyrtida tas inn med økt inntekt, men fordi det er alt for mange som ikke har den muligheten og fordi det forlenger inflasjonen og sånn sett lar man egen vinning gå foran en bedre tid for alle. Fagforeningene tenker på sine, men det forlenger inflasjonen og gjør det vanskelig for mange å holde ut. Poenget er at alle tenker på sitt. Det er snart 90 år siden Sigrid Boo skrev at «alle tenker på seg – men det er bare jeg som tenker på meg», og slik er det dessverre.

Tidligere amerikansk president John F. Kennedy hevdet at «å seire over fattigdommen er like vanskelig som å erobre det ytre rom». Like vanskelig som å utrydde fattigdom er det å utrydde grådighet, og Norge anno 2023 lider av tillatt grådighet, og det er vondt å se på, for det skaper et samfunn med mistrivsel, uro og nød. Forsker Christian Poppe sier til Aftenposten at «vi er i ferd med å få et annet Norge, med større forskjeller og mer nød. I ytterste fall snakker vi om nødstilstander, en sånn type fattigdom som vi vel ikke har sett siden 2. verdenskrig».

De fleste som ropte om nøkternhet og fordeling var fra generasjonen som opplevde krigen, og når de fra den generasjonen er i ferd med å forsvinne helt risikerer vi bare et kaldere og mer selvsentrert samfunn.

Min egen far så at det lille samfunnet han vokste opp i nordpå ble brent av tyskerne, og dermed ble fullstendig utradert. Etter krigen måtte de bo i finlandstelt, mens de bygde opp et nytt hjem og et nytt samfunn. Da han mange år senere også ble skilt mistet han sitt hjem for annen gang sørpå. Man blir nøktern av sånt. Jeg er helt sikker på at han ville mistrivdes sterkt i dagens samfunn. Den lengste reisen han foretok seg i livet var da han flyttet fra nord til sør av helsemessige årsaker.

Faren min var langt fra alene om å vise nøkternhet og medfølelse. 16. desember 1973, for 50 år siden, tok Kong Olav trikken for å gå på ski. Det var oljekrise. Han kunne tatt bil, men tok trikken som en symbolhandling i sympati og til støtte for folket som uansett ikke fikk bruke bilen. Selv om Kongen ikke mistet noe viste han solidaritet med folket, som er noe helt annet enn det dagens politiske ledelse viser i all sin overflod.

I dag krever politikere etterlønn når de går ut av politikken, selv om de går rett på jobb. Det er bare noe få som har en slik mulighet. Vi har hørt om Stortinget som vedtar lønnsøkning for seg selv med jevne mellomrom. Styringspartiene i Norge lukter vondt, og om det de driver med så vidt er innafor når det gjelder korrupsjon, er det i alle fall ikke innafor når det gjelder grådighet.

Men hva kan vi egentlig forvente i en verden som har forandret seg til det ugjenkjennelige. Der de beste fotballspillerne før i tida løp rett på jobb etter kampen, tjener nå Erling Braut Haaland 550 millioner kroner for å spille fotball. Det er ikke hans skyld, men slik har grådigheten tatt over hele samfunnet. Pengesamfunnet er blitt grådighetssamfunnet og det virker ikke som vi er villig til å gjøre noe med det, og det er dessverre altfor menneskelig. Det å gi avkall på godene ligger ikke til det syndefulle mennesket. I helgen så jeg et grelt eksempel i filmen «Speed» fra 1994 på svensk TV, og denne filmen med Keanu Reeves, Dennis Hopper og Sandra Bullock er bare et eksempel på utallige filmer der kjeltringen (Hopper) som er en aldrende tidligere politimann bruker bomber og alle midler for å tilegne seg noen millioner på kontoen sin. Jeg satte igjen med spørsmålet, hva er vitsen, du skal jo snart dø likevel, men vi tenker ikke sånn for det er det grådige mennesket som tenker og det virker å ligge latent i menneskets vesen.

Tidsånden er nesten ikke til å holde ut, men vi må holde ut. Martin Luther Kings ord om at det er de undertrykte som i virkeligheten er de moralsk overlegne, kan kanskje fungere som en trøst.

Spørsmålet i overskriften er ment som en utfordring. Prinsippet om ytringsfrihet er hellig. Vi hegner om det som om vårt eget barn. Men må vi ikke ha rammer rundt barnet vårt, om det ikke skal gå det ille.

Ytringsfriheten har fått kjørt seg de siste årene. Den er blitt utnyttet og misbrukt. Da må vi kanskje våge å stille oss noen nye spørsmål? Eller er det nettopp da vi må stå fast på prinsippene? At nesten 400 kulturfolk i Danmark har skrevet under et opprop mot regjeringens bebudede forbud mot Koran-brenning, er et kraftig vitnemål om hvor sterkt ytringsfriheten står i våre vestlige demokratier. Når danske myndigheter likevel føler seg tvunget til å foreslå et slikt forbud, skyldes det «söta bror», som slett ikke er like søt. Sverige er ikke lenger et foregangsland. De svenske koranbrennerne har en klar hensikt. De vil provosere og såre.

Sveriges form for ytringsfrihet er blitt et europeisk skrekkeksempel, skriver Per Ewert i boka «Landet som Gud glömde». Han mener landet hans først og fremst er ødelagt av liberale verdier, at overgangen til det han kaller «sekulær individualisme» har ødelagt det svenske samfunnet. Under pandemien så vi hvordan Sverige brukte en annen strategi enn resten av Norden, som «stengte ned». Når jeg snakker om «rammer rundt ytringsfriheten», mener jeg ikke forbud, men vilje til å ta en diskusjon om moral og verdier.

For snart 25 år siden var jeg med på å starte Protestfestivalen i Kristiansand. Den skulle være en festival «mot apati og likegyldighet, for engasjement og handling». Tilblivelsen var inspirert av en endringstid og et stemningsskifte som vi opplevde rundt årtusenskiftet. Fine ord ble misbrukt og mistet sin opprinnelige verdi. Vi opplevde en «intolerant toleranse». Man kunne harselere med og kneble mennesker for deres tro og meninger. Jeg husker hvordan en nå avdød biskop ble hengt ut i media som konservativ og dermed homofob, uten at han hadde sagt noe som helst som skulle tilsi en slik karakteristikk. Han var en mann som uttalte seg med forsiktighet, men det konservative stemplet festet merkelapper til ham. Vi som startet festivalen, så hva som var i gjære og at det trengtes en arena der alle fikk slippe til, også de med meninger som avvek fra dem man fant hos flertallet. De som støttet opp om mindretallets rettigheter, så at det trengtes en motvekt mot «flertallstyranniet».  

Åste Dokka har skrevet i Vårt Land om «nedadgående tro og håp» og at «kanskje var det allerede med terroren i USA i 2001 det begynte å rakne». Blant de mange som deltok på årets Protestfestival, var den danske journalisten og tidligere utenrikskorrespondenten Christian Bennike (f. 1986), som i sin nye bok «Engang troede vi på fremtiden» tegner et dystert bilde av samtiden. Han bekrefter på mange måter at det kom et skifte rundt år 2000: «På kort tid omkring årtusenskiftet, da optimismens gylne tid toppet, utkom en rekke Hollywood-filmer, som alle handlet om det samme, at noe er galt med virkeligheten». Han skriver om radikalisering og en ny villskap, «som om vi var i gang med den siste kvelden med gjengen». Han ringte da til Francis Fukuyama, som skrev om «Historiens avslutning», og Fukuyama repliserte at «det er begynt å bryte sammen». Tidsånden var ikke lenger opptatt av muligheter, men av problemer.

Presset mot ytringsfriheten er en del av dette bildet. Den fikk kjørt seg mens Donald Trump var president i USA, og hans tid er kanskje heller ikke over. Den har i senere år kommet under press fra woke og kanselleringskultur. Dersom man ytrer seg «feil», kan det få store konsekvenser. Begrepet «intolerant toleranse», som Protestfestivalen er opptatt av, innebærer at toleransen bare gjelder dem som er på den «rette» siden. Er du ikke der, er du intolerant. Herbert Marcuse forklarte allerede i 1965 at dersom toleransens mål skal bli nådd, vil det kreve toleranse overfor de politiske strømninger, de holdninger og de meninger som råder i dag, og en utvidet toleranse overfor de strømninger, de holdninger og de meninger som nå er «ulovlige eller undertrykt».

Tilbake til tråden med koranbrenning: Temaet er sårbart. For noen handler det om å tråkke det sakrale ned i søla og om mobbing av andre menneskers tro. For andre handler det om at retten til å ytre seg trumfer alle andre hensyn. I disse dager foregår en ny debattrunde i Kristiansand om den omdiskuterte filmen «Perleporten». Den skal nå settes opp på kino for skoleklasser. Pensjonistpartiets Svein Harald Mosvold Knutsen mener dette er uhørt, fordi filmen av mange anmeldere hevdes å være et karakterdrap på forretningsmannen Einar Øgrey Brandsdal. Mosvold Knutsen mener at dersom vi vil bekjempe mobbing i skolen, kan vi ikke tilby elevene en «mobbefilm». Kinosjefen og mange med henne hevder at dersom visningene stoppes, er  ytringsfriheten under press.

Den «nye tid» som har vart og eskalert siden tusenårsskiftet, ser ut til å nå stadig nye høyder, eller bunnpunkt. I ytterste konsekvens kan dette handle om verditap og moralsk forfall. Hvor langt skal ytringsfriheten kunne strekkes før vi parallelt også tillater oss å ta en debatt om hvilke verdier vi skal hegne om? Det er velkjent at mobbing kan føre til selvmord. Helsemyndighetene advarer oss mot å spise for mye rødt kjøtt, men de kan ikke tvinge folk til å følge deres anbefalte diett.

Det bør fortsatt være mulig å tenke to tanker samtidig, selv om vi nok har blitt dårligere til dette i løpet av de årene Protestfestivalen har eksistert. Når det nå snakkes om begrep som «åndskamp og kulturkrig»; bør det kanskje også være mulig å tale om grunnleggende verdier og moral, at vi rett og slett bør være gode mot hverandre. Min drøm er å få en stopp i det verditapet vi i stadig økende grad er vitne til, uten at ytringsfriheten skal rammes. Det er et paradoks at ytringsfriheten synes å ha mer skjøre kår i dag enn da den var begrenset av flere lover og regler, derunder blasfemiloven.

Oppgjøret kommer mange år for sent, dessverre, men som en helt vanlig mann uten formue har jeg hele tiden måtte tenke på konsekvensene. Det er helt vanlige folks avveining at man hele tiden veier konsekvensene opp mot nødvendigheten.

Konsekvensene handler nesten alltid om tap eller vinning, men der er vi ikke lenger. Dessuten er det jo slik at der det er tapere er det heller ingen vinnere.

Protestfestivalens inspirator Kris Kristofferson sa det slik: Frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å tape.

Nå er jeg fri, slik Laurie Grundt så overbevisende var hele sitt liv – på godt og på vondt – det så vi i filmen om de siste årene av hans liv i forgårs. Den er et av høydepunktene så langt i festivaluka selv om en hypokonder kunne blitt spart for de siste minuttene.

I hele 13 år har Fædrelandsvennen rett ut boikottet byens eldste festival, som også av flere regnes som Norges viktigste debattfestival. Dette er ikke enestående for Protestfestivalen, for jeg møter stadig mennesker som har gitt opp avisen av samme årsak.

Men for meg og for oss begynte det med den nåværende ledelsen i avisen. Jeg husker en gang den tidligere redaktøren som slaktet festivalen første året den ble arrangert som pur galskap, men som senere snakket om hvor viktig den var, var kraftig irritert under en debatt han ledet etter at han ble pensjonist fordi avisa han hadde ledet en gang ikke dukket opp. Noe han fant både uansvarlig og forrykt.

Men det var i 2008 bråket begynte, selv om Kai og jeg allerede i 2000 var «feil folk» slik han overhørte samtalen mellom to av avisas journalister på en pub. Vi tilhørte visst ikke «de rette folkene». Men alt stoppet da vi i 2008 laget debatt rundt den nye ekteskapsloven og lokket fram kristenfolket fra sine skyttergraver. Dermed ble vi tatt til inntekt for dem og hele festivalen ble av den den nåværende kulturredaktøren stemplet som «kristenkonservativ suppe». Hun hevdet i en debatt på P2 i 2016 at Harald Stanghelle, Per Fugelli, Morten Krogvold og alle de andre kjendisene som støttet festivalen ikke ante hva de var med på. Hun som knapt hadde deltatt gikk altså inn og hevdet at erfarne journalister, kommentatorer, akademikere, kulturpersoner og andre bokstavelig talt var umodne og uopplyste, til tross for at de hadde deltatt på festivalen flere ganger.

Et lite innstikk: nå har årets festival vart i fem dager og ikke en gang på disse 5 dagene har kristendommen vært på agendaen. Det skjer først den aller siste dagen. I stedet har det handlet om demokrati, hatprat, ytringsfrihet. Minoriteter, EU/EØS og strømprisen, kultur og politikk, samt utdeling av Erik Byes minnepris.

Før kulturredaktøren tiltrådte, var vi så heldige at vi kunne gå opp til daværende kulturredaktør Eriksen og legge fram programmet og han plukket ut det de ville dekke i avisen. Han sa og mente at dette var ideelt avisstoff. Vi laget debatter som han kunne dekke. Det var god dekning, med helsider og rapporter fra debattene som da kom ut til hvermansen. Alt dette er arkivert og kan leses på nett.

På dette tidspunktet hadde festivalen opp mot 6000 publikummere. Men den nye kulturredaktøren, som heller ikke har lagt skjul på at hun ikke liker at Sørlandet omtales som bibelbeltet, likte ikke det såkalte «hyrdebrevet» for å vekke kristenfolket til debatt og engasjement, selv om Jan Gossner i Frikirken innrømmet at de var tiet i hjel av den nye tiden og var redde for bråket som kunne komme.

Det er altså 13 år siden, men fortsatt snur hun seg en annen vei eller ignorerer meg når vi passerer hverandre i byen. I 2010 varslet hun en ny tid og at avisen ikke lenger ville dekke festivalen lenger. Ja, du hørte riktig! Og hun begrunnet det med en påstand om at Protestfestivalen var kristenkonservativ og uinteressant. Dette har hun holdt fast på, så ingen skal kunne si hun ikke har vært konsekvent, selv m jeg delvis har løst dette med å skrive kronikker om tema jeg har fått utrolig mange takksigelser for, og som stort sett er relatert til festivalen. Siden 2010 har det lille som har vært dekket av avisen stort sett vært fra andre avdelinger enn kultursidene, og siden dette er en festival blir det naturlig nok beskjedent. Avisen vil selvsagt kunne hevde at kulturstoffet er blitt innskrenket, men det forsvarer ikke valgene som er gjort om hva som settes på trykk på disse sidene. Fra 2010 har festivalen vært mer eller mindre utryddet fra avisen, bortsett fra når det var noe negativt som styreavskjeder, konflikter innad og også saker der de vrir en sak til å bli helt feil, slik det har blit gjort flere ganger. Her lar jeg være å nevne eksempler bevisst for å ikke skape feil fokus.

Etter noen år på denne måten oppsøkte jeg redaktør Ljøstad og sa at kulturredaktøren boikottet oss, og fortalte også om hvilken konsekvens det fikk for festivalen og spurte han rett ut om det var intensjonen.  Ljøstad avviste dette og hevdet festivalen var viktig for byen. Han sa da at om hun fortsatte å boikotte oss måtte jeg komme tilbake året etter. Jeg gikk tilbake året etter og sa at hun fortsatt boikottet oss, men fikk da til svar fra sjefsredaktøren at han ikke ville blande seg inn i hennes anliggende.

Siden den gang har vi hanglet oss videre og mistet sånn cirka 3000 publikummere, med de følger det har fått, og som mange har registrert har avisen vært veldig pålogget når vi har hatt underskudd, men avvist avisas del i dette. Og han har helt rett. Avisa har ingen plikt til å dekke festivalen, men jeg kommer i hu en av de første debattene vi hadde i 2002 der temaet var følgende: «Massemedia – informasjonsformidler eller børsnotert underholdningsindustri?». Massemedia har mer og mer meldt overgang til det siste, stikk i strid med hva redaktør i Setesdølen Sigurd Haugsgjerd fortalte i går om hvordan han har drevet sin avis i 47 år.

I år opplever i for første gang et jevnt lavt publikumstall til tross for høy kvalitet på innholdet. I går kveld f.eks. var ytringsfrihet og demokrati tema, der nåværende styreleder i festivalen og ordfører i Valle Steinar Kyrvestad snakket om «lojalitet på toppen», det han holdt et flammende innlegg med flere eksempler på hvordan det foregår. Nils Rune Langeland snakket om det han hevder var et karakterdrap på han selv i 2017. Det var rystende å høre, og selv om det er hans versjon var det svært viktig at han fikk fortelle dette på en offentlig scene, og det var svært synd at avisa ikke var der denne kvelden. Det gjaldt særlig da 3. klasse på KKG snakket om hvordan de unge får motstand hvis de deltar i politikken fordi de ikke blir tatt på alvor. Klassen tok også et kraftig oppgjør med maktkultur og tok humoristisk til orde for å lære de voksne opp i stedet. Elevene mente de ikke blir hørt og tatt seriøst og heller ikke har kanaler å bli hørt i. Et eksempel de nevnte var fritt skolevalg der politikerne har bygget en skole i Søgne til 1 milliard, en skole ingen vil gå på. Men heller ikke dette var interessant for politikerne. Gunnar Stavrum i avisen KRS bekrefter det elevene sa og at dette var et spennende og viktig innslag på festivalen.

Fædrelandsvennens ledelse har sagt flere ganger at det er ikke de som har skyld i at Protestfestivalen mistet publikum, og det har den for så vidt rett i, men det bør være like forhold for festivalene og ingen skal boikottes. Protestfestivalen er nå byens eldste festival og flere hevder den er Norges viktigste debattfestival. Fædrelandsvennen fremstår lite troverdig når redaktør Ljøstad i fjor sa at avisa hadde sluttet å dekke festivaler, men likevel dekket massivt sommerens musikkfestivaler, slike som Palmesus, Sommerbris etc. Jeg håpet dette viste en ny linje fra avisens side. Festivalene ble dekket med forhåndssaker og fortløpende underveis mer enn jeg hadde sett på de 23 årene jeg har vært med, og disse festivalene oppnådde også et rekordpublikum denne sommeren. Den ene festivalen jeg observerte med mindre dekning i avisa var Måkeskrik, og 8. juli kunne festivalen meddele at det ikke ble noen publikumssuksess. Avisa kan gjerne forklare dette med at disse to førstnevnte berører så mange at det var derfor gjorde de det, men de vil ikke snakke om at avisas egen dekning har hatt innvirkning på resultatet. Jeg nevner et par eksempler. Om ikke dekking av festivalene hadde betydning ville det jo heller ikke hatt en hensikt for bedrifter å annonsere i den, ikke sant?  Filmen Perleporten fikk massiv dekking etter at avisens journalist hadde gått ut og sagt at filmen «som er basert på sanne hendelser» handlet om Einar Øgrey Brandsdal, stifteren av Sørlandsnyhetene. Dette er en form for pressedekning som henger ut noen som ikke er nødvendig i motsetning til saker som Protestfestivalen fokuserer på, som eldreomsorgen, og krisetiden med fattigdom og krigstrusler.

Avisas omtale av filmen slo alle rekorder og spredte seg til nasjonal presse og til sammen førte det til flere utsolgte forestillinger, om enn beskjedne salgstall nasjonalt. Karl Andreas Jahr i Dagen som denne uka er på Protestfestivalen som podkaster har uttalt at filmen bare basert på teaseren er det verste karakterdrapet han har opplevd. Jeg vet hva karakterdrap er for mange mente jeg ble utsatt for det samme av kulturredaktøren lørdag 21. juni 2014 i hennes lørdagskommentar. Jeg sto over det, har klart meg fint og gikk ikke til PFU selv om jeg ble rådet til det av mange. Men jeg mener i ytringsfrihetens navn at vi bør ta et oppgjør med mektige lokalaviser eid av konsern som ikke har som formål å være en informasjonsformidler, men i stedet være der for å lage bråk, dårlig stemning og som prioriterer saker som er mindre viktige og kanskje til og med er med på sementere bråket i det det Dagens Næringslov omtaler som «Det sinte Sørland».

Kristian Landmarks film K-town som ikke henger ut personer har premiere i morgen. Den har fått mindre oppmerksomhet.

I går natt lå jeg en del våken. Jeg verket med en vond skulder, men verket også rent mentalt over at jeg i løpet av 1 års (23 års) hardt arbeid, til dels frivillig, har brukt all min tid på å lage en festival mot apati og likegyldighet og for engasjement og handling. Jeg hadde ikke trodd at festivalen selv skulle bli utsatt for likegyldighet, men det har den altså blitt i alle disse årene. Festivalen ble startet før sosiale medier og er derfor mer avhengig av pressen når den mangler kompetanse på dette feltet.  

I min frustrasjon skrev jeg til Ljøstad kl. 04.57 i går natt, i ulvetimen da flest dør, at det hjelper ikke å finansiere avisen og redaktørens lønn med helsides annonser når avisa totalt ignorerer innholdet og viser med det for hele byen at Protestfestivalen ikke har noen verdi. Jeg fortalte Ljøstad om den massive dekningen av andre festivaler, at han ikke holdt ord, og at han i stedet valgte å kjøre en massiv dekning av filmen Perleporten som vår podkaster Karl Andreas Jahr mente er et karakterdrap på Einar Øgrey Brandsdal. I går natt da jeg skrev til redaktør Ljøstad lurte jeg på hvorfor de ikke var til stede på overrekkelsen av Erik Byes minnepris til Jan Grue, og heller ikke på den svært interessante debatten «Meningen med kunsten», der bl.a. nevnte Landmark og biskopen i Agder deltok.

Jeg mener det er uakseptabelt at en avis for byen gir klippekort for enkelte, mens de boikotter eller ignorerer andre.

Jeg skrev også at jeg gir opp, at jeg ikke er sint, men at jeg er lei meg. Jeg skrev at det er helt utrolig at avisen ikke vil dekke festivalen når det er knapt 50 meter fra redaksjonen til festivalen. Mer kortreist kan man ikke få det.

Fortsatt har ikke redaktøren besvart henvendelsen.

Jeg skrev ikke dette med lett hjerte og at jeg skriver på sosiale medier eller i slike brev er ikke alltid like gjennomtenkt, men her skriver mine rådgivere om brevet til Ljøstad at det var «ærlig, oppriktig og betimelig».

Når Gunnar Stavrum lager en ny konkurrent med avisen KRS gjør han det delvis på grunn av bråket som har vært i byen, men det bør være like mye for å kunne dekke saker som Fædrelandsvennen avstår fra å dekke. Dessverre er det kun sistnevnte som kommer på papir.

Jeg skriver dette da jeg ikke lenger har noe å tape. Ikke fordi jeg har så mye penger som Einar Øgrey Brandsdal at man ikke er redd for man er ikke avhengig av avisa eller noen andre.

Til alle dere som leser dette og som er glad i festivalen og mener den er viktig i byen, og det vet jeg er mange. Det er 4 dager igjen av årets festival. Nå er tiden inne for å ta en tur, ellers kan det være for sent.

Det er tid for alt, slik det står i Predikeren. Men lokalavisa skal ikke bestemme når vår tid er omme. Er derfor fristet å avslutte dette oppgjøret med avslutningen av mitt forbilde Martin Luther Kings tale 28. august 1963:

Endelig fri! Endelig fri» Lovet være Gud den allmektige, vi er endelig fri!