I denne uka var nesten 300 kvinner påmeldt på «Ladies Night», en slags nytelseskveld med filmen «The Other Woman» som utgangspunkt. Det var ikke en gang helg, og det kostet. Slike kvelder med masse rødvin og mingling er blitt vanlig. Det samme er fokus på interiør, kurs i mindfulness og yogatimer. Coaching og andre former for selvutvikling har spredd seg også lokalt. Folk betaler gladelig det som det koster, for å inspireres eller lære seg positiv tenkning. Velkommen til lykkelandet Norge, verdens rikeste land.

«Vi er besatt av lykke her oppe på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den straks repareres», skrev Lene Wikander i en kronikk på NRK Ytring. Hun har kreft og har erfart denne lykkekulturen på kroppen. Wikander skrev i kronikken «Og får du attpåtil kreft eller en annen potensielt dødelig sykdom i dette rosa bomullssamfunnet vi kaller verdens beste land å leve i, så er det bare en vei ut av uføret. Det er å vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir deg. Å vise svakhet er den største synd og langt på vei kanskje selve årsaken til hele elendigheten når alt kommer til alt», skrev hun i kronikken.

Hun er ikke den eneste som irriterer seg. «Å være ulykkelig er tabu i dag. Alle skal liksom være så lykkelige og ha det så bra. Å slite med noe i hverdagen, ha det tungt på en eller annen måte, skal det ikke snakkes om,» sa tidligere fotballspiller Fredrik Strømstad i et intervju med Fædrelandsvennen.

Jeg irriterer meg også, selv om jeg har friske barn, et sted å bo og fortsatt en inntekt. Jeg sier  fortsatt fordi inntekta må opp i et sånt lykkehjul de hadde på bedehusene i gamle dager hver høst for å se om man overlever et år til. Man venner seg til uforutsigbarhet. Livet er jo uforutsigbart i seg selv.  I dag skal jeg ikke ha noen grunn til å klage, eller «sutre» for å bruke  et av vår tids verste tabuord.

Cirka halvparten av oss tilhører «underklassen», altså den halvdelen av befolkningen som ligger under gjennomsnittet. Det skyldes ikke at vi er fattige, men at vi enten ikke har jobb, bare har delvis jobb eller bare  har en inntekt i husholdningen. Samfunnet følger «arbeidslinja», som sosialdemokratiet har styrt etter de femti årene de mer eller mindre har lagt kursen i dette landet.

Vi er blitt rike på grunn av oljen, og fordi vi har lav arbeidsledighet. Når total månedsinntekt i en husholdning dobles, øker levestandarden i landet, noe som skaper forskjeller. Jeg deler Marte Gerhardsens uro for større forskjeller, selv om hennes parti har vært med å skape dem. De som er under den rike middelklassen må betale like mye i avgifter og mat som middelklassen med to inntekter eller overklassen som har mer enn nok. Alt dette vet vi, men flertallet liker ikke «sutring».

De fleste har det bra, og vi sulter ikke. Vi har ingen kriger som uroer oss og vi har masse natur å bevege oss i, siden vi bor i et langt hengslete land med få mennesker. Levestandarden er høy, og flertallet av oss kan reise dit vi vil når vi vil. Jeg sier flertallet, for igjen nevner jeg at mange er del av det mindretallet som ikke kan.

Men Lykkelandet handler langt fra bare om økonomi. Lykkelandet handler like mye om psykisk helse, om frihet, om å nyte god mat og kanskje ha en kjæreste man kan dingle gjennom livet med. I dette rike landet har altså middelklassen funnet sin lykke i selvrealisering, mindfulness, yoga, rødvinskvelder og reiser til varmere strøk.

Lykke er ikke et nytt fenomen. Lykketenkningen går helt tilbake til gammel tid. Professor i samfunnspsykologi Joar Vittersø nevner i Morgenbladet at «Sokrates ble dømt til døden fordi han oppfordret til å pleie sin sjel og bruke tid på å utvikle sine dyder og sitt potensial».

Positiv psykologi som fagfelt oppsto for fullt rundt år 2000, og har som hensikt å se hvordan man kan videreutvikle livet til vanlige mennesker. «Dette er kunnskap mange kan ha glede og nytte av. For meg handler det om å sette livskvalitet og lykke på dagsorden,» sa professor Espen Røysamb. Lykkeforsker Lisa Vivoll Straume skrev at «øvelser i positiv psykologi har effekt dersom man er villig til å legge innsats i det».

Å «sutre» er en verre synd enn å ligge med din beste venns kone. Hvis man ikke er fornøyd med tingenes tilstand, eller sliter med livet klager man, eller «sutrer». Trenden er livsfarlig, for den som påberoper seg å stoppe klagende mennesker, kan i verste fall føre medmennesker ut i den dypeste fortvilelse, i verste fall selvmord. Trenden ligner på den med å påberope seg å være tolerant, og på den måten stoppe andres meninger med høylytt intoleranse. I dette vellykkede samfunnet skal man «se alltid lyst på livet», som en viss visesanger en gang sang.

Bloggeren Lena Ronge satte litt ord på det da hun i dagbladet skrev en kronikk om det å være arbeidsledig i dette landet. «Vi har ikke lov å klage i verdens beste land å bo i. Vi skal være takknemlige. Over nettopp at vi bor i det landet vi gjør. Det som er verdens beste. Vi har til smør på brødet. Det er fred. Vi har ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi er heldigere enn de fleste. Alt dette er sant. Men, at det ikke er lov å klage… at det ikke er lov å komme med mistrivselsytringer, knebler ikke det en debatt om verdier? Gjør ikke det at vi slutter å stille kritiske spørsmål der vi ser at disse kanskje er på sin plass? Hvis vi ser et system som ikke virker. Et system som egentlig skal hjelpe oss som av forskjellige årsaker har falt utenfor. Et system i verdens rikeste land. Der pengene flyr ut av vinduet til byråkrater som skal flytte papirer. Er det da fremdeles ikke lov å stille et kritisk spørsmål? Eller å klage, som noen også kaller det?» spør hun.

Jo, det knebler definitivt en debatt om verdier. Livet består ikke av lykke, men av medgang og motgang. Livet er noe vi har fått av foreldre, og ikke noe vi har bedt om. I andre enden venter døden, som heller ikke er noe vi ønsker å møte. Inni mellom disse ytterpunktene skal vi fungere, takle motgang og gjøre et forsøk på å leve, ikke bare eksistere. Psykolog Gry Stålsett skriver i Vårt Land at «depresjonsepidemien ligg under overflaten. Det er den nye skammen. Vi trenger motkultur mot perfeksjonisme». Også psykolog og filosof Ole Jacob Madsen har et kritisk blikk mot populære selvhjelpsoppskrifter i sin nye bok «Det er innover vi må gå».

Morten Horn er lege og ateist, og skriver i Vårt Land. Han skrev: «Vi mennesker lever våre liv i en naiv tro på at «det går bra til slutt». Denne urealistiske optimismen er en forutsetning for å finne glede og mening med livet. Selv om vi intellektuelt sett innser at sykdom, funksjonssvikt og død vil ramme oss, så er det i morgen, en annen gang, og oftest gjelder det andre enn oss selv. Men tegnene er der. Hos mange mennesker, de fleste kanskje, begynner aldrings- og sykdoms-forandringene i det stille. Lenge før vi får symptomer, lenge før sykdommen bryter ut, har det startet prosesser som vil føre til sykdom, og i siste instans død»

Morten Horn er mørk i sin måte å advare mot lykketyranniet på, men han er lege og vet hva han snakker om. Kanskje må vi helt i andre enden av skåla, til elendigheten, depresjonen og nederlaget for å komme oss ut av lykkelandet. Jeg har sett mange lykkelige mennesker, og de har vært lykkelige lenge. Jeg har stusset over deres lykke men også sett opp til dem for at de faktisk får det til. Jeg har også møtt noen av dem på nedtur. Den nedturen har vært et sørgelig syn. Det kan være skilsmisse, sykdom eller bare en voldsom nedstemthet eller en jakt på en mening som ikke førte frem. Har man levd i en boble og bobla sprekker, kan nedturen i verste fall bli fatal. Jo høyere oppe i etasjene man faller fra, jo hardere er bakken.

I år skal vi diskutere dette på Protestfestivalen. Lene Wikander kommer. Jan Vincents Johannessen kommer. Kristian Valen kommer. Han som kaller seg General Forsamling kommer. Kommer du?

Nylig sto jeg plutselig å hadde følelsen av at jeg ikke eksisterte. Ikke bare det, men ingen av de rundt meg eksisterte heller. Det var en merkelig følelse, som varte noen minutter. Plutselig fikk man et inntrykk av at menneskene er ikke-eksisterende, men at vi likevel finnes på en måte, men bare som små sædceller. Ja, for det er jo det vi er. Blant millioner traff ei eneste ei blink og begynte å vokse i ei kvinnes mage. Ut kom produktet, altså oss. I det samme øyeblikket jeg sto der oppdaget jeg hvor små vi er, og hvor kortvarige vi er, selv om vi faktisk eksisterer i et minimum av tid. Når man oppdager sånt blir livet fryktelig meningsfullt og fryktelig meningsløst på en og samme tid. Vi befinner oss rett og slett i det totale kaos. Og «kaos er utgangspunkt for tilblivelse», som vi har satt som hovedtema på Protestfestivalen i år.

I helgen deltok jeg på Kontra i Larvik sammen med en rekke unge mennesker med store ressurser. Her var det en rekke foredrag, og vi fikk en slags kontakt med disse fremmede menneskene vi delte tida med en hel helg. Kontakten var spesiell fordi vi alle var der for det samme, og måtte tilbringe tiden sammen det meste av den våkne tiden. Vi nøt det og erfarte nye mennesker, og hvordan andre mennesker som ikke er som oss tilbringer tiden. På et vis kunne man tenke at mange av disse menneskene ikke var mennesker som oss fordi de levde på en annen måte enn oss. La meg forklare. Vi lever i et samfunn basert på et ord vi har funnet på som heter økonomi. Penger styrer alt vi gjør hver eneste dag. I det øyeblikket du går ut av døra hjemme er det et taksameter som begynner å rulle. Du kan selvfølgelig gå langs veien, eller i skogen uten å bruke taksameteret men det meste du gjør handler om økonomi. Mange av de som var tilstede var også økonomer, og levende opptatt av fenomenet penger. For det meste fungerer vi som et taksameter. Du skal ha mat, du skal fraktes, du skal på noe, du skal ha på deg noe, du har en avhengighet, du skal bo, du ser på fjernsyn, du bruker strøm, bensin og atskillig mer.

Gåten mennesket kan vi studere atskillig, men jeg vet ikke om vi blir så mye klokere. Vi forstår etter hvert at de fleste individider, selv som flokkdyr først og fremst tenker på seg selv og sine egne behov. Det er naturlig, det handler om å overleve. Når vi eksisterer i bare et minimum av tid kommer det enda mer tydelig fram.

Når du ser en film på høy hastighet, det vil at menneskene i filmen beveger seg veldig fort er det nesten som man ser livssyklusen til en plante som gror, vokser, bretter seg ut, blir besøkt av insekter, bretter seg enda mer ut, og så til slutt visner. Dette minner meg om det den amerikanske forfatter Nick Tosches sa da han skulle forklare den amerikanske cowboyens liv: «De blir født, vokser opp, gifter oss, roter litt rundt og så dør de». Men det gjelder ikke bare cowboyen. Det gjelder alle. Vi eksisterer egentlig ikke. Vi er bare innom et øyeblikk. Da er det ikke så unaturlig at vi som alle er ulike, selv om vi har denne skjebnen felles, kan finne på de underligste ting for å overleve.

Jeg har aldri sett på mat som drivstoff, men det er jo det det er, og det kan vi ikke komme bort fra. Etter å ha overvært flere debatter om norsk mat og landbruk gikk det en støkk i meg. Den første tankevekkende debatten om norsk landbruk fikk vi på Protestfestivalen i fjor. Der satt et samlet panel med bøttevis av peiling og kunne samlet fortelle at laksen vi spiser er farlig, kyllingen vi spiser er farlig, grønnsakene vi spiser er farlig. I en lettere sjokktilstand spurte ei dame i salen om hva vi da skal spise? Ho levde på kylling og ble skremt av det hun hørte. Ho fikk aldri et svar hun var fornøyd med, fordi svarene hun fikk var at alle kyllinger kom fra samme aner. Bestefaren het Ross og var dynket med antibiotika. Dermed var avkommene det samme. Oppdrettslaksen var full av miljøgifter og grønnsakene var sprøytet med gift.

På Kontra gikk menneskene i panelet grundigere til verks. Kanskje fordi de ressurssterke unge menneskene sjøl visste hva dette handlet om og hadde valgt et liv uten å berøre denne giften. Det er jo selvfølgelig enklere å unngå sprøytegrønnsaker om man har ressurser til å dyrke sine egne. De fleste kan ikke det, og er rett og slett tvunget til å putte i seg det andre ressurssterke mennesker har funnet ut at de vil selge oss, via sine butikkjeder.

Norge er verdens rikeste land å bo i og har i forhold til alle andre land i verden enorme ressurser. Det betyr ikke at alle mennesker er like ressurssterke, men at ressursene i landet er store, og at dette gjør at ingen mennesker i Norge trenger å sulte. Likevel opplever vi såkalt relativ fattigdom. Når halvparten av oss er rike og stort sett kan kjøpe det de vil og reise dit de vil, blir den andre halvparten desto mer annerledes. F.eks. merker man at livet kan bli frustrende når «alle» reiser til steder du sjøl har lyst å reise til i den tida du har fått tilegnet et opphold oppå jorda. Dessverre har du mer enn nok med å få betalt alt du må betale for å overleve. Man forstår kontrastene og endringen når man ser seg tilbake til tida som barn i Norges tettest befolkede vei, der alle var i samme «bås». Vi måtte holde oss der, for alle hadde like mye eller like lite. Vi ble en sammensveiset gjeng fordi vi alle var i det samme «prosjektet».

Kanskje er større forskjeller i dagens samfunn årsaken til at forventet levealder synker i forhold til andre mindre bemidlede land. Da snakker vi statistikk. Jeg tror jo de ressurssterke lever lenger, og det ser man f.eks. på at mennesker på Oslo Vest lever lenger enn de på den mindre ressurssterke sida Oslo Øst. «I Norge topper vi forferdelige statistikker for flere krefttyper, diabetes, MS, hoftebrudd, benskjørhet, kronisk smertegrense, fibromyalgi, astma, psoriasis og allergier,» slår Niels-Christian Geelmuyden fast i boka «Sannheten på Bordet». Brystkreft er doblet på 40 år og øker nå med 5% årlig. Norske menn klarer ikke lage barn fordi forplantningsevnen er svekket.

Alt dette burde ikke være tilfelle i et land som har kjempehøy levestandard. Vi har det vi trenger og små bekymringer i forhold til andre, og hverken kriger eller uro i landet.

Men maten er drivstoffet. Svaret på all elendigheta ligger høyst sannsynlig i maten og landbruket vi skryter så fælt av. Når alt styres av penger forstår vi at myndighetene ikke vil si de ressurssterke imot fordi de gir penger til statskassa. De ressurssterke holder sammen med de ressurssterke, og de ressurssvake henger ofte sammen med de ressurssvake. På toppen finnes en regel. Alt handler om makt og penger. Der har ikke menneskeheten endret seg siden Adam og Evas fall. Vi er vår egen lykkes smed, og derfor er det ofte sånn at det er de mest ressurssterke som i større grad stemmer på politiske partier som av andre betegnes som «egoistiske», partier som Høyre og Fremskrittspartiet. De kaller det frihet, men for de svakeste oppfattes det som noe annet.

Et annet poeng er at ingen av oss er Jesus, og dermed lukter nesa vår ikke veldig langt. Statsråder har sin lille navle de er opptatt av, som bedriftsledere med ansvar for tusenvis av mennesker eller industriarbeidere, om det finnes noen igjen av dem.

Hva lærte vi så om drivstoffet? Gjennom to debatter lærte vi at oppdrettslaks er full av kjemikalier og miljøgifter. Det er rett og slett farlig å spise det.  Eksperter over hele verden sier at, spiser du laks får du kreft. Torsken er enda verre, fordi den pådrar seg sykdommer, noe som har ført til omfattende bruk av antibiotika og andre legemidler. Kylling er full av antibiotika og all kylling vi spiser er barnebarn av Ross, som har sitt utgangspunkt i USA. I et intervju med Dagens Næringsliv sier eieren av Stange kylling, som skal være økologisk, at dessverre, de har den samme kyllingen. De er fortvilet over de har ennå ikke klart å finne kyllinger som ikke kommer fra Ross. Spis likevel heller kylling fra Stange og Holte gård enn fra Prior. Kylling er kanskje verstingen. 1 av 3 kyllinger har antibiotika i seg og unormalt større enn en normal kylling som lever fritt. Dette selvfølgelig fordi den er proppet med noe som gjør at den vokser fort, kan drepes fort og selges for mer penger.  Hvis du har sett hvordan kyllingen lages ville du neppe spist de etterpå.  Grønnsaker er sprøytet med gift og det meste av giften kommer fra Montsanto. Dette selskapet har forandret genene i soya og maisplanter slik at de tåler å sprøytes med miljøgiften glysofat, i handelen bedre kjent som Roundup. Den store fordelen er at avlingene blir større, prisene lavere og fortjenesten større. Vi snakker om farlig kreftfremkallende gift som også gir nyresykdom, leverskader, misdannelser, dødfødsler og sterilitet.  Kuene som har melka vi drikker spiser ikke gress lenger, men usunt kraftfor. Dette fordi de ikke gresser lenger. Det er økonomisk lønnsomt å ha så mange kuer og fore dem med i huset sitt, at eierne slipper å stresse med å ta dem ut på svære jorder. Dette får vi i oss hver eneste dag. Nesten alt vi putter i oss har vegetabilsk olje, som er veldig usunt for kroppen. Verstingen Palmeolje har vært mye i media. Nå har noen produkter begynt å selge uten palmeolje, og skriver det på pakka, fordi de vet at det betyr noe for forbrukerne. Det kan du se på noen typer smør, Mariekjeks og en kjekstype til som nå produseres uten palmeolje. Barnemat med fisk vil inneholde det samme som å spise ren oppdrettslaks. Og dette putter vi inn i nyfødte. Skal man spise fisk anbefales makrell og villfisk av torsk, sei og lyr. Eggene vi spiser kommer fra høner som lever i bur. Solegg eller egg fra «frittgående høner» er ikke frittgående eller utsatt for sol. Fakta er at de har aldri sett sollys. Mange tror at gris er sunnere enn det vi regner som rødt kjøtt, fordi kjøttet er lysere, men fakta er at gris er rødt kjøtt. Det er hormoner og helseskadelige. Velg økologiske egg og økologisk kjøtt. Spis dyr som har fått bestemme hva de har kunne spise.  Velg ferske og rene produkter fremfor bearbeidede som pølse, bacon og skinkepålegg. Velg økologiske melkeprodukter og naturproduktet meierismør, det er mye sunnere enn margarin. Velg kaldpresset olje fra oliven eller raps. Unngå transfett og palmeolje. Mye av dette kan du lese om i boka til Geelmuyden, som sies å være kontroversiell, men som enhver forstår er ganske logisk. Ikke alle er hypokondere som meg.

Vi som enkeltmennesker er avhengig av hva de store kjedene gir oss. Kjedene styres av penger for å tjene mer og er lite opptatt av vår helse. På samme måte er Mattilsynet og alt statlig avhengig av hva de rike eierne gir tilbake til samfunnet, så de får beholde sine jobber. Oljen er en midlertidig rikdom vi lever på i vår tid. Vi kan følge det samme sporet i omtrent alt. Se på klima f.eks. der vi spyr ut mer forurensning enn noensinne, fordi vi vil ha det som vi har det. Vi må ha minst en bil, og vi vil fly mye. Konsekvensene berører ikke oss, for vi er her jo bare et øyeblikk.

Jeg skal gjøre min lille del fra nå av, selv om jeg kanskje ikke har råd til det. Jeg skal ta de økologiske grønnsakene i stedet for de andre. Jeg vil ikke at mine barn skal putte i seg giften jeg vil unngå. Når vi har hatt enda en landbruksdebatt i september blir jeg ytterligere sikker i mitt valg. Dessverre kommer det også rapporter om at økologisk mat ikke er hakket bedre. Kjetil Alstadheim skriver i Dagens Næringsliv om «Økokatastrofen», der han kommenterer forskningsresultater fra Bioforsk. Trøsten er at om det er lite forskjell i sunnhet på økologisk og vanlig mat, så er iallefall økologiske grønnsaker mindre sprøytet med gift.

Du klarer ikke snu denne gifttrenden, fordi alt styres av vekst og penger. Stå stille et øyeblikk og tenk på at du ikke eksisterer. Snart gjør du ikke det heller. Den kjente frasen ingen av oss tør å ta inn over oss er denne: Om hundre år er vi alle glemt.

Kanskje har vi gjort det sånn at om hundre år er alle glemt. Alt liv og planeten jorda er glemt. Vi har gått over i ingenmannsland. Jorda er blitt som månen. I så fall sitter vi igjen med det evige spørsmålet. Finnes det noe mer?