Kategori Blogg

Maktmenneskene og outsiderne

2 kommentarer

Bilde

Maktmennesker har sjelden gitt noe tilbake til et samfunn. Det er det outsiderne som har stått for, og de uten makt, men med en plikt, med verdier eller et vedvarende engasjement. Noen ganger kan man ikke en gang høre høylytte ytringer, men man merker det på dem.

Nylig diskuterte jeg ulvepolitikk med en som eier mer skog enn de fleste, Leopold A. Løvenskiold. I Dagens Næringsliv går han til forsvar av Kongehuset, etter å ha lest boken om monarkiet av Kjetil Alstadheim. «Nasjonen bygges av mennesker som brenner for noe og tør å satse på det de tror på. La oss ikke kaste blår i øynene på folk, men tillate et kongehus med andre plikter og rettigheter enn menigmann», skriver han i et innlegg i avisen.

Jeg er helt enig med Løvenskiold i at kongehuset er noe vi i Norden skal være veldig glad for at vi har. Hadde vi valgt en president med makt tror jeg resultatet hadde blitt atskillig mer ambivalent enn det symbolske kongehuset på toppen. Mange har jo hørt lyden av radiotalene Kong Haakon holdt til det norske folk fra 17. mai 1940 og frem til krigens slutt, og hvor samlende det var for folket.

Jeg og min generasjon husker enda bedre Kong Olav som den samlende skikkelsen gjennom turbulente og opprørske tider på 70-tallet og frem til han døde i januar 1991.

For noen år siden laget VG en stor undersøkelse om hvem det norske folk lyttet mest til. Svaret var ikke overraskende Kongen. Presidenter med makt har vi sett mange eksempler på ikke er av det gode. De har i verste fall blitt despoter. I beste fall finnes det noen amerikanske presidenter som har hatt forbilledlige egenskaper, som John F. Kennedy, selv om de også hadde sine «svin på skogen». Uansett, presidenter kommer og går og man vet aldri helt hva man får. Med makt kan mye ødelegges på kort tid.

Outsiderne derimot, har hatt en helt annen rekkevidde. Hvis vi holder oss litt til i USA er Martin Luther King et strålende eksempel. Baptistpastoren var borgerrettsforkjemper for fred, likeverd og menneskerettigheter. Han holdt verdens mest berømte tale og var modigere enn de fleste, frem til han endte sine dager skutt av en snikskytter på en hotellbalkong i Memphis. Han alene klarte å forandre et samfunn til det bedre. Det er det vel knapt noen som er i tvil om. Hvis man snakker om forbilder nevnes han mer enn noen presidenter, og slik har det vært siden han sto frem.

Vi kan gå enda lenger tilbake, helt til Bibelens Jesus som stikk i strid med myndighetene talte om kjærlighet og tilgivelse helt til de maktsyke fariseerne fikk tatt han ad dage.

I helgen som var møtte jeg en av nåtidens store forbilder, Dalai Lama, Tibets åndelige leder. Han fikk Nobels fredspris i 1989 og har vært kjent som en fredens mann, samlende og oppbyggende for millioner av mennesker over hele verden. Derfor kan han i dag reise rundt som en konge, selv om han i virkeligheten lever livet i eksil i India.

Kontrastene møtte vi utenfor Folketeatret der en gruppe mennesker demonstrerte mot han, med begrunnelsen at han villedet folk. Kritikerne hevder Dalai Lamas historie gjennom flere generasjoner langt fra er god, og at dagens Dalai Lama er blitt den folkehelt han er nettopp fordi han ikke har makt i dag.

Jeg har møtt flere av mine forbilder og det som kjennetegner dem er noe de har felles. Ydmykhet, tilgivelse, fred og samtidig klare i sitt mål om en rettferdig verden bygget på menneskerettigheter. Dalai Lama fikk Erik Byes minnepris. I VG-undersøkelsen der de kåret de nordmenn det norske folk lyttet mest til var kongen på 1.plass, men Erik Bye lå på 2. plass.

De fleste av oss født på 60-tallet vokste opp med Erik Bye som TV-stjerna som hentet fram outsiderne og førte dem frem i lyset. Han var vår store helt gjennom barndommen, ungdommen og helt frem til han døde for ti år siden. Fremdeles befinner han seg et sted i periferien som veiviser.

Ofte hører man at skuffelsen kommer når man møter forbildene, men det skjedde ikke med Erik Bye. Da jeg intervjuet han for radioen i 1994 ba jeg etterpå om å få lese et dikt jeg hadde skrevet. Han hadde jo skrevet så mye fint om andre, så jeg ville si noe fint til han. Man skulle tro han var vant til slikt, men stemmen hans brast i telefonen. Noen uker senere kom det brev i posten. Han hadde oppsporet adressen min, men hadde ikke gateadresse, bare kommunen. Det var et takkebrev og det kom frem. At han gadd. Det viste glimt av hvilken særegen personlighet han var.

Noen år senere møtte jeg han på Vardekafeen i Asker. Siden den gang var jeg så heldig å bli kjent med en av de mest ydmyke, brennende og fineste personlighetene jeg noensinne har møtt. Han hadde sine feil og mangler som oss alle, men det var ikke det som satte dype spor i oss som ble kjent med han. Etter en noe fuktig kveld på Teaterkafeen fikk jeg erfare hele det svære engasjementet i den svære skikkelsen bokstavelig talt, til fulle. I 2002 arrangerte vi under Protestfestivalen det som skulle bli en seks timers hyllest. Erik og Tove Bye var til stede. Den ble så lang fordi alle ville være med. Jan Erik Vold kom ens ærend fra Stockholm. I etterkant sendte Erik Bye håndskrevet takkebrev til samtlige. At han orket.

Han engasjerte seg ikke mindre med alderen, men mer, og han knyttet ikke færre kontakter men flere. Han likte ikke kjendisstatusen, men brukte den for hva den var verdt til å hjelpe de svakeste, hjelpe de som trengte hjelp og til å snakke om pesten han kalte krig. Han snakket alltid fremover, aldri bakover, selv om han den siste tiden visste hvor det bar hen. Han kunne ringe en lørdagskveld fra sykehuset for å høre om jeg hadde det bra. Jeg trodde knapt det var mulig at han som ble kalt landets høvding, brydde seg om lille meg.

Neste forbilde jeg ble kjent med var en amerikansk låtskriver og sanger, og med mer enn hundre filmroller bak seg. Helt siden en tøff tid tidlig på 90-tallet ble sangene hans en trofast følgesvenn. Han sang ikke bare de klassiske tema som kjærlighet og kjærlighetssorg, men om outsideren, om taperen, om krigshisserne, om opprørere som Martin Luther King, Mahatma Gandhi og Jesus. Hør bare «Jesus was A Capricorn» eller «The Hero». Eller «The Heart» hvor han synger om faren sin.
Bilde 014

 

Da jeg møtte han tenkte jeg, djissseesss, nå blir jeg sikkert skuffet. Men nei, han fremsto på den samme ydmyke måte som Erik Bye, med en beskjedenhet jeg bare hadde sett hos faren min.

Kris Kristofferson er utad en beskjeden mann, men med urokkelig pliktfølelse til hele tiden å følge sitt hjerte, og det han kaller arven fra sin far, til utrettelig å slåss for fred og menneskerettigheter, selv om det koster både filmroller og platekontrakter. Han kan dundre og tenne på alle pluggene, men alltid mot maktmennesker som misbruker makten, eller regimer og land.

Nå er han i ferd med å bli en gammel mann og folk valfarter til konsertene hans og sitter der gråtende, for å høre en mann med en rusten stemme, med sviktende hukommelse og med en enkel gitar han spiller på med stive fingre. Det er outsideren som har noe å formidle, og det går rett i hjerterota. Jeg kan ikke tenke meg et eneste maktmenneske, en eneste president som kan klare det.

Kristoffersons nære venn Johnny Cash var også forbilde. Han fulgte også hjertet i det han foretok seg, og til tross for sine svakheter endte han opp som den kloke mannen som Kristofferson beskrev som «maybe he is the father of our country».  Cash tordnet også mot urett og maktmennesker som ikke oppført seg greit. Han var en veiviser, som Kristofferson sa under minnekonserten.

Erik Bye sa noe avgjørende i en siste video han spilte inn til Protestfestivalen før han forlot oss. «Makter og myndigheter skal eksistere til enhver tid under tvil, i alle fall under observasjon. Vi kan ikke stole på dem.» Det er her outsiderne har hatt en rolle, med å hele tiden si dem imot, fordi de våger å gå mot strømmen. I den samme videoen sa Bye at han gjerne skulle møtt Kristofferson, fordi «han er en av de gutta som ikke holder kjeft» Og så vet vi at Kristofferson med sin konsert i Kristiansand i 2004 dedikerte «Don’t Let the Bastards Get You Down» til nettopp Erik Bye, som han aldri hadde møtt, men visste han delte mye tanker med.

pappa

Om noen dager, den 16, mai, ville faren min fylt 86 år. De fleste av oss har forbilder. Han var mitt store forbilde, og er fremdeles min veiviser i livet, til tross for at han var en beskjeden mann som sjelden snakket i store ord. Han var en ydmyk mann som trodde på Gud, og hadde sine verdier han utstrålte uten formaninger og uten å se ned på noe menneske.

Han vokste opp i et fiskevær i Loppa langt nord, med en tøff barndom, og fikk tuberkulose som nesten tok livet av han. Han måtte sørover for rehabilitering og ble her, og trivdes. Han møtte veggen her også, da han ble skilt og måtte leve alene resten av livet, men hadde oss, sin kjærlighet til naturen og sin tro som mening i det meningsløse.

Han var hverken berømt taler eller artist, hverken konge eller president, men han var forbildet vårt, fordi han var den han var og utstrålte en klokskap jeg har kjent igjen i de andre forbildene jeg har blitt kjent med.

Derfor er jeg for kongehuset, for outsiderne og for «de som ikke holder kjeft», for det er ofte de som er de mest kloke, de mest ydmyke, de mest beskjedne.

– Vi gir oss ikke

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

IMG_0007Aldri har Protestfestivalen hatt så mange sponsorer. Bortimot 1/3 av budsjettet er sponsormidler i år. Festivalen oppfyller dermed ønsket til den nye regjeringen om at privat kapital må sponse mer av kulturlivet. I år har festivalen 15-årsjubileum, når den går av stabelen 12.-19. september. Likevel er det noe forunderlig over det hele. Millionene som ruller ut til Kilden, stort sett til produksjoner som produseres andre steder i landet. Bedrifter pøser ut store summer for å feire seg selv. Banksjefer anmoder om at de som har mye privat kapital må dele med lokalsamfunnet, f.eks. ved å bidra til kultur. Musikkfestivaler pøser ut beløp like store som hele vårt budsjett over en hel uke til enkeltartister som fra før er milliardærer. Norsk Kulturråd kutter i overføringene til Protestfestivalen. Kommunen kutter i overføringene. Protestfestivalens budsjett på snaue 1.5 er i så måte mikroskopisk. I en hel uke er det spekket med arrangementer, og inni dette også utdelingen av Erik Byes minnepris. Alt dette koster, selv om vi ikke har honorarer. Festivalen varer en uke, og det er kun en person som har dette som fulltidsjobb. Inni denne jobben ligger det å lage program, utvikle ideer, tema, skaffe sponsorer, annonser, lage programblad, avis, samle inn bilder, arrangere stabsmøter, invitere deltakere, finne deltakere, følge med i samfunnet etc. I tillegg skrives det kronikker og redaksjonelt stoff som en del av jobben.

Isolert sett mener jeg at Protestfestivalen ikke burde slite med økonomien. Jeg mener også at den ene ansatte, meg, ikke burde skape debatt. Agenda-sjef Marte Gerhardsen som besøker festivalen i år har en lønn på 1.2 millioner. Jeg som alenepappa sitter på en brøkdel med 1/3-del av dette, etter å ha jobbet fulltid de første seks åra uten inntekt, til det ikke gikk mer.

Jeg mener at offentlig støtte på til sammen 2 millioner hvert år er den beste løsningen for å ta vare på det eneste frie pustehullet i offentlig debatt i Norden. Jeg vet det finnes andre mer eller mindre frie organisasjoner, men ingen med samme bakgrunn og oppgave som oss. Jeg er uenig med de som mener at en «rik onkel» burde finansiert festivalen helt opp. «Rike onkler» har en tendens til å ville ha «et ord med i laget» på hvem som ikke kan inviteres, og hvilke tema vi skal ta opp. Skal vi ha en «rik onkel» som støtter oss ene og alene, bør det være som en gave, ikke som for sponsor. Evt. må det være en sponsor som stoler 100% på det vi holder på med.

Historien vår gjennom 15 år viser at en overvekt av offentlig støtte er det beste, og at der sponsorer skal inn å bidra må de gi oss helt frie tøyler. Men ofte er det jo sånn at en sponsor (kanskje med unntak av banker, som eies av kundene) er samfunnsengasjert, og av den grunn ikke vil støtte noe så kontroversielt som Protestfestivalen. Er man samfunnsengasjert, vil man som regel ha et ord med i laget. Dette fikk vi erfare da skipsreder Einar Rasmussen i et hyggelig brev skrev at det var vanskelig for han å sponse f.eks. Erik Byes minnepris, når han ikke hadde innflytelse på hvem som fikk prisen. Det kunne jo være f.eks. at prisvinners verdier ikke var forenlig med de verdiene han ønsket å formidle. Det er på sett og vis fullt forståelig. Dette er et klassisk problem når man lager en Protestfestival mot apati og likegyldighet, og mot misforstått toleranse. Når vi likevel har mange sponsorer i år skyldes det at enkelte synes det vi driver med er viktig. Man må heve seg over tema og deltakere og stole på at det vi gjør som helhet er godt nok. Sponsorbeløpene er heller ikke av så stor størrelsesorden at det vil by på konflikter, som f.eks. i forfjor da vi inviterte Hells Angels til debatt.
Man blir sjelden profet i eget hjemland, sies det. I 15 år har Protestfestivalen forsøkt å skape debatt, på det «blide» Sørlandet, der alt ikke er så greit likevel. Uansett hva vi gjør får vi kritikk, og det er helt greit. Faren oppstår først når vi ikke lenger skaper debatt. I disse dager deler vi ut Erik Byes minnepris til Dalai Lama, som regjeringen ikke ønsker å møte. Med det kan vi risikere at statsrådene vi har invitert til å delta i debatter ikke vil komme. Når Kongehuset år etter år beklager at de ikke kan komme å åpne festivalen eller dele ut Erik Byes minnepris, er det ikke utenkelig at noen på Slottet har gjort forarbeid og satt seg inn i den kontroversielle festivalen.

KrisProtestVartLandArtister har fått kjeft av Morten Hegseth i VG for å sky samfunnsengasjement i redsel for at det skal ødelegge deres egen karriere. All honnør til artister som Kris Kristofferson, Jahn Teigen, Åge Aleksandersen, Jan Eggum og Bøygard som år etter år har stilt opp for Protestfestivalen.

I 2002 satte vi søkelys på medias rolle, og skapte forsider. I 2003 var det at kvinnen ikke lenger trengte mannen. To paneldeltakere forlot debatten i protest. I 2004 formidlet Kris Kristofferson protest mot sitt eget land USAs rolle som verdenspoliti, da han holdt støttekonsert for festivalen. I 2008 forsøkte vi å lokke kristenfolket ut på banen for å debattere den nye ekteskapsloven. Reaksjonen var voldsom, og fremdeles sliter vi med etterdønninger, eller som Henning Kvitnes synger «evig eies kun et dårlig rykte». Vi har beveget oss fra raddisfestival til fordekt kristenkonservativ festival, men vi er ingen av delene. Når vi fikk homofobstempelet samme året svarte vi med å invitere rekordmange homofile året etter. I 2010 gikk vi konkurs på grunn av satsing på konserter, men ble reddet av en trofast støttespiller og investor i Kristiansand (Mosvold & Co). Når lokalavisa Fædrelandsvennen ikke lenger vil dekke festivalen, mister vi publikum og året etter blir det brukt mot oss som grunn for å ikke skrive om oss. Likevel, vi skal ikke underslå at vi de siste årene har mistet publikum, noe som kan relateres til mindre dekning, små midler til annonser og «kjendiser» og støttespillere som har gått bort.  Men vi har fortsatt mellom 3-4000 publikummere hvert år, og jobber iherdig med å skaffe oss nye.

Hele året igjennom er festivalen i media. Bare de siste månedene har det handlet om forfatteres protest mot festivalen for å ikke honorere dem, til tross for at fotograf Morten Krogvold en gang sa at «den dagen dere begynner med honorar, kan dere legge ned». «Man skal ofre noe for å delta på Protestfestivalen,» sa Krogvold. Cornelis Jakhelln og vennene hans kalte oss «reaksjonær suppe» og brukte kristenstemplet som begrunnelse. Men motinnlegget kom i samme avis fra Knut Mygland og Torstein Bringa, som skrev boken om «kolonistene». Senere var det min deltakelse på symposiet Kontra som kom i søkelyset og nå er det utdelingen av Erik Byes minnepris til Dalai Lama, som skaper diskusjoner og omtale.

På sett og vis blir det nesten komisk at selv med all medieomtalen vi opplever året igjennom må vi likevel forberede oss på en festival som ignoreres av media. Lokalavisa Fædrelandsvennen sa i sin slakt av den første festivalen i 2000 «la det ikke skje igjen». Åtte år senere skrev de på lederplass at vi var en maktfaktor i samfunnet. På den måten har vi holdt liv i oss med stadige debatter i media, både før og etter festivalen.

Magne Lerø skrev for en stund siden i sin Vårt Land-spalte om økende ensretting. Han avslutter saken med følgende: «Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med å holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige forhold for avvikere, minoriteter og sta protestanter».

Deltakere fra hele Norden har uttalt etter sitt besøk at de aldri har deltatt på noe så viktig og egenartet. De skulle ønske det fantes noe lignende i sitt land. Frank Aarebrot sa en gang at det er spesielt genialt å ha denne festivalen i Kristiansand, der alt er så greit. Oslo-ordfører Fabian Stang spurt en gang om vi ikke kunne ta med oss festivalen til hovedstaden.

Alt i alt er det forunderlig at de to millionene som ville gitt oss friheten til å invitere folk utenfra, markedsført oss skikkelig og gitt oss ro til å lage enda bedre debatter, fortsatt ikke befinner seg på kontoen vår.

Jan Erik Vold skrev en gang et dikt, som jeg har tatt til meg:

Det er håpløst, og vi gir oss ikke

«Tikkende bomber»

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Bilde«Når et liv går tapt, eller noen blir alvorlig skadet, er det all grunn til å granske hva som gikk galt, på samme måte som vi gransker dødsfall på sjøen, på veien og i luften,» sier advokat Sjak Haaheim. Han er prosessfullmektig for Anna Medvedeva i barnefordelingssaken hun hadde med ekssamboeren Mikael Svantesson. 14. oktober 2012 ble hun drept. Kriminolog Vibeke Ottesen forsker på partnerdrap, men det var en lang vei å gå før hun fikk lov til det. Årsakene til drapene er mange og sammensatte. Det handler som regel om depresjon og psykiatri, om samlivsbrudd og ære, om likestilling og om voldsutøvere i nære relasjoner.

Til tross for at Norge i europeisk sammenheng ligger lavt på antall partnerdrap, er det mange og antallet økende. Kan man egentlig gjøre noe med det?

Mye er vanskelig, men på et felt kan mye gjøres. Det gjelder feltet som handler om samlivsbrudd og barnefordeling. Jeg har opp gjennom årene hørt mange triste skjebner. I tilfellene jeg har hørt om handlet det om mødre som gikk fra fedre og tok med seg barn. Det handlet om fortvilelse og akutt sammenbrudd, om dype depresjoner og selvmordstanker. Det handlet om at noe så grusomt som at hun som fjernet bunnen under han også fikk barna med seg, og det handlet om at i stedet for at det fikk skje laget han en ufattelig tragedie. Overskriftene er stort sett de samme. Voldelige menn man må beskyttes mot. Farlige mennesker som burde blitt sperret inne. Ofte kommer Krisesenteret frem i nyhetene og forteller hvor grusomme menn er. Vi skal ikke undergrave at det finnes voldelige menn, men vi skal heller ikke undergrave at mange av de menn som gjør sånne handlinger selv er et offer, og konsekvensen av en desperat handling gjør tragedien total.

Noen husker kanskje saken om han på Jæren som barrikaderte seg med datteren. Han ble behandlet som en farlig mann, og mistet antakelig helt kontakten med barnet sitt. I virkeligheten var han en fortvilet mann som var glad i barnet sitt, og ikke orket tanken på at han skulle miste den daglige kontakten. I virkeligheten hadde han trengt psykiatrisk hjelp. Han var en vanlig mann med et vanlig liv, men han ble frarøvet det som var livet hans. I tillegg gjorde den desperate situasjonen at han ble sperret inne.

Men er det så enkelt? Jeg tror ikke det. Det var en psykiater som en gang sa at når en mann blir forlatt faller bunnen ut av han. Han blir en tikkende bombe og burde ha samme krisehjelp som man får ved store katastrofer. Jeg sier mann, fordi det er mest menn som blir forlatt. Kvinner kan bli like desperate, og like fortvilet. Det finnes også kvinner som gjør desperate handlinger, men de er i mindretall. I alle år har mor hatt førsteretten til barna ved samlivsbrudd. Denne utviklingen er i ferd med å snu, og det kan snu utviklingen med en del partnerdrap.

Jeg tror at det å forske på partnerdrap er livsnødvendig i et samfunn der halvparten av barnefamiliene gjennomgår samlivsbrudd, som oftest med at en av partene, som oftest mor, bryter ut. Jeg håper utviklingen snur, og at media slutter å skape monstre av fedre som er glad i sine barn. Jeg håper de som styrer i dette landet blir seg bevisst at samlivsbrudd med barn involvert er ei krise på linje med de som blir utsatt for ulykker.

Kriminolog Vibeke Ottesen mener det bildet som tegnes av en drapsbølge som dette, er galt. «Å fremstille det som et paradoks at likestillingslandet Norge har en høy andel kvinner blant de drepte, vitner om manglende kunnskap om årsaker til drap. Kvinner utgjør en stor andel fordi vi har få drap i Norge, sier hun. Hun mener partnerdrap på kvinner utløses av livskriser og etterlyser hjelpetiltak for menn.

Ottesen mener at vi ikke kan forebygge krisene menn opplever, men vi kan fjerne tabuet rundt det at noen får drapstanker i krisene. Vi er nødt til å gjøre hjelp tilgjengelig, sier hun og etterlyser blant annet aktive fastleger som stiller spørsmål om drapstanker når menn havner i krise.

Det som kan bidra til å minske risikoen for slike drap er en hovedregel om delt omsorg ved samlivsbrudd. De fleste fedre og mødre er gode foreldre. Det riktige da er å diskutere andre alternativer der det ikke er tilfelle.