Hver bidige natt i 3-tida våkna jeg dyvåt av svette. Jeg var så kliss at jeg måtte dusje og snu dyna. I noen tilfeller var det så ille at jeg måtte skifte hele dynetrekket, til tross for at det var midt på natta. Aller verst var det fordi jeg ikke forsto hvorfor det hendte. Marerittet var ikke en drøm, men virkeligheten, og dette varte en hel måned.

Jeg lurte lenge på hva som hadde skjedd. Etter en tid kom jeg frem til hva som var årsaken. Vi hadde nettopp flyttet til huset vi nå har bodd i mer enn ti år. I tillegg var jeg nygift. Men jeg taklet rett og slett ikke forandringen, selv om den var til det bedre.  Vi er vanedyr, og avhengig av forutsigbarhet og trygghet.

Mest ubehagelig er «tiden imellom». Der er vi ytterst sårbare. Jeg så nettopp filmen «Take This Waltz» (2011) med Michelle Williams som ei ung vakker kvinne gift med sin Lou. På en flyplass treffer hun Daniel, som tilfeldigvis bor i nabolaget. Gnist oppstår, men hun er gift så det går lang tid før hun finner ut at uansett hvor glad hun er i Lou er det noe i livet som er en skjebne man ikke kommer utenom. Poenget mitt er imidlertid et annet. Daniel oppfatter henne som nervøs og stresset. Begrunnelsen hun gir er at hun får angst av å være «imellom noe». I hennes tilfelle var det en flyplass, mellom to destinasjoner. Man er kommet ut av et fly og skal inn på et annet. Mange gruer seg mer til det enn til selve flyturen.

Mot slutten av filmen oppstår en ny situasjon. Hun holder fremdeles fast til ektemannen, som hun ikke vil såre ved å forlate han. Nå er Daniel blitt den urolige, nervøse og stressede. Når hun lurer på hva som er galt med han, får hun til svar at han liker ikke å være «imellom noe». Svaret er gjenkjennbart for henne, så hun foretar det hun må gjøre.

Jeg kjenner meg igjen og er helt sikkert ikke den eneste. Vi liker ikke å være imellom noe, enten det er destinasjoner, forhold eller annet. Forfatteren Lars Saabye Christensen fortalte i et intervju at han gikk over i angstfase når han hadde ferdigskrevet en bok. Angstfasen skyldtes at han da fikk tid til å tenke på vonde ting som død etc. Dermed begynte han på en ny bok i stedet.

Tida mellom natt og dag er en mellomfase. Den fasen regnes som den farligste tida på døgnet, og den tida flest dør.

Hele vårt liv handler om å komme oss ut av tida «imellom noe», og inn i noe. Akkurat nå befinner jeg meg i tida «imellom noe». Den vil jeg komme meg ut av så fort som mulig, men ikke for enhver pris.

Legen jeg kjenner definerte usikkerhet og uforutsigbarhet som den farligste tilstanden i et menneskes liv. Det å være «imellom noe» kan være et farlig og i alle fall ubehagelig sted å være.

Kanskje må vi rett og slett skru tankene inn på at vi er på vei til noe bedre eller mer spennende, enten vi foretar en reise eller er på vei til et nytt liv i en annen by, til en annen jobb eller hva det måtte være.

Så får vi vel bare leve med at vi av og til må svette oss gjennom overgangen.

Har livet en mening? Hvorfor tusler vi ikke bare herifra? Det er jo ikke så enkelt, det er jo ikke det. Når vi først er her må vi forsøke å finne en mening i det meningsløse. Vi må forsøke å finne ut hvorfor vi er her. Jeg tenker på Glen Campbells sang Fate of Man, der han tar for seg livet fra ungdom til alderdom. Hvert tiår med sitt. Helt til slutt konstaterer han at vi kom her mot vår vilje, og må forlate dette livet – skuffet.

I påsken får vi liksom det store svaret fra han som gav sitt liv for oss. Fra Han som døde på korset. Like mange som ser et svar, ser bare et spørsmål. Flere og flere tror ikke en gang. Vi får flere tvilere, som presten Asle Rossavik som sprer troskrisa si utover forsiden på Vårt Land før påsken satte inn for fullt. Rossavik fant meningen tilbake. Han fant klinkekula igjen, slik Erik Bye sang om at Gud fant  jorda igjen i form av en liten klinkekule i nevene til en liten gutt. Jon Michelet derimot, lette forgjeves, men fant ingenting. Han skulle ønske han fant. Hans Børli setter ord på mye:

Du spør og spør
som om det fantes
svar.
Men vit: du skal møte
gåter uten språk. Stumheter
store som døden.

Fåfengt heter et ord.
Det svømmer grått omkring
på bunnen av all tale.
Stirrer med døde
fiskeøyne. Stirrer

I disse dager snakkes det om at 3. verdenskrig er nært forestående. Flere og flere snakker om det. Årsaken er Vladimir Putin, som samler Russland som brikker i et puslespill. Vil verden sitte å se på dette, eller reagere. Det er et annet spørsmål.  «Jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at det kan bringe oss farlig nær en atomkrig,» skriver forfatter og Economist-journalist Edward Lucas i en kronikk i Daily Mail. Han er ingen hvem som helst, men ekspert på Russland og i en årrekke korrespondent i Moskva. Spørsmålet resten av verden snart vil stille seg er om vi skal se bort ifra ansvaret eller å beskytte Ukraina og Baltikum.

Jo mer tida går fremover, jo mer nærmer vi oss en slags endetid. Det kan vi ikke se bort fra. Det gjør meningsløsheten enda større, og oss mennesker mindre. Det underlige er at vi tasser av gårde med vårt eget som om alt varer innover i det evige. Det gjør ikke det. Livet har en slutt. Jorda har en slutt, og mennesker er onde. Det har vi fryktelige eksempler på, fra historiens verste skraphaug til marerittet noen fremdeles husker fra 2. verdenskrig. Det å tro at en eller annen med makt nok til å sprenge ikke vil ha dette gale i seg, må være passe naivt, tenker jeg. Jeg husker jeg skrev et dikt en gang om Boris Jeltsin. Litt humoristisk selvsagt, men alvorlig nok. Jeg kalte det «Atomknapp»:

Boris på sykehus
i all hast.
Om han overlevde eller ei

All verden bar han
under armen
på båren

Sykepleiere:

Hva dere enn gjør,

Ikke gi han Valium eller
likegladsprøyte.

Vi overlevde Jeltsin, men vi vet ikke om vi overlever Putin, eller noen andre. Sannheten er at vi ikke en gang vet om han er god eller ond. Vi vet ingenting. Vi vet like lite som vi vet om selve livet. Vi vet ikke om vi råkes av en bil i motsatt kjøreretning eller en celleforandring. Vi vet at en dag er det for sent uansett, og vi vet at livet er kort.

Vi vet at livet er ganske meningsløst, men at vi forsøker å skape mening i det meningsløse. Det er vår måte å overleve på. Vi er mer lik lemen enn vi tror. Vi samler oss, og går – i motsetning til lemen – hver for oss, men i samme retning.

Men blir vi klokere? Neppe. Inntrykket er at jo eldre vi blir jo flere spørsmål. Ingen har så få spørsmål som våre barn. De vil si de stiller mange spørsmål, men er mest opptatt av de små nære i nuet. Deres evige verden er den de er midt oppe i, og det kan oppfattes som om dette kulminerer når de når ungdom og unge voksne. Deretter går det andre veien, med færre svar og flere spørsmål. Jeg beundrer gamlinger som går inn i sine siste timer med en visshet og ro som for oss andre dødelige kan virke både enkel og naiv.

Vi kan flytte trusler om sykdom, egen død og alt annet foran oss, som man flytter vekk problemene med ei snøskuffe foran seg. Men trusler utenfra er vi hjelpeløse overfor. Vi blir tvunget til å ta tak i livet og gi det en mening. Vi blir tvunget til å tenke på de store spørsmålene.

Det sies at alle ber i et fly med sterk turbulens. Ja, selv ateister. Timbuktu sier det på sin måte når han rapper at «alla vill til himmelen, men ingen vil dö».

Når Putin rasler med sablene blir vi tvunget ut i en febrilsk leting etter en mening i det meningsløse. Samtidig som vi leter og gnages av uro, må vi bygge Lego med barna, så de finner mening. På den måten finner vi en mening.

Jeg finner bare en sammenlikning på det å være menneske. Han som sitter på dødscella i San Quentin og venter på henrettelsen, og trener til han blir fri og som hver uke skriver kjærlighetsbrev til kjæresten, om at en dag skal de treffes igjen.

Vindstille blir aldri
samme som før
etter at noen skrudde på
motoren i øret.
Sola arbeider ufortrødent
stryker kinnet
til trøst.
Ei varm hånd
mot sjelens hjerte

I all naivitet
ser jeg opphavet
trø fiskebein
Oppover mot
himmelen