Kategori Blogg

Eidsvollmannen fra Agder som ble talerør for bønder og fattige

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

 

I år skal grunnloven feires, med brask og bram, fra årets begynnelse til slutt. 112 Eidsvollmenn representerte riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. De sørget for at Norge fikk en grunnlov og således ble et selvstendig land. Av de 112 medlemmene av riksforsamlingen var 33 valgt spesielt blant de militære. De andre var valgt som representanter for landdistrikt (amt) og byer. Embedsmennene dominerte forsamlingen med en drøy halvpart av medlemmene. Christian Frederiks valgregler hadde sørget for at bøndene ble godt representert, i alt var nærmere en tredjedel av forsamlingen bønder. En av de, men ikke så mye nevnt, var lensmann og bonde Olav Knutsson Tveiten fra Valle. På Wikipedia er han blant de Eidsvollmenn vi kan lese aller minst om. To linjer, for å være nøyaktig.

Det er på sin plass at vi begynner året med å gjøre oss kjent med bonden og lensmannen fra Agder som fikk en sentral plass i Norges selvstendighet. 17. mai ble Norges grunnlov undertegnet på Eidsvoll, men det frigjorte Norge tok altså litt lenger tid. I juli invaderte svenskene Norge ved Halden. I august foregikk de siste blodige slag. 4. november 1814 blir Norges første konge Carl XIII valgt og Norge er formelt en selvstendig nasjon i union med Sverige.
Les mer «Eidsvollmannen fra Agder som ble talerør for bønder og fattige» →

2014: År 1 etter Fattigdommen

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Når vi nå har tar fatt på et helt nytt og blankt år vet vi også at dette er året for å feire at det er 200 år siden Norge fikk en grunnlov. Spørsmålet er om vi har lov til å slå oss på brystet over hvordan landet har utviklet seg fra 1814 til 2014. Norge var et svært fattig land på den tiden. I dag regnes vi som verdens rikeste land. Samtidig er vi et land hvor forskjellene øker, til tross for at Eurostats siste rapport viser noe bedring. Det er først og fremst familier med en inntekt som blir bakpå. 8. januar var det 50 år siden daværende president i USA Lyndon B. Johnson erklærte krig mot fattigdom. Tidligere hadde John Lennon og Yoko Ono erklært at 1970 skulle være «År 1 etter freden». Hva med å erklære 2014 for «År 1 etter fattigdommen», med fokus på både global og nasjonal fattigdom. Lennon og Onos engasjement skjedde omtrent samtidig som Erik Byes «Vi Går Om bord» program fylte TV-ruta med mening. 9. januar 1970 var gullgraveren Oluf Larsen blant gjestene. Ofte satte Erik Bye fokus på vanlige mennesker i stedet for mer eller mindre rike kjendiser, slik media gjør i dag. Alt for mye i dag handler om de rike og vellykkede. Vi er blitt et overklasseland som velter oss i luksus, men medaljen har en mørkere bakside. 12. september i år lanserer Protestfestivalen By(e)-Hjelpen i Kristiansand som et bittelite forsøk på å minske forskjellene lokalt. Samtidig går startskuddet for en festival med blant annet fattigdom som tema. Bak de økte forskjellene skjuler det seg blant annet at 100.000 barn lever under fattigdomsgrensen. Organisasjonen Voksne for Barn mener både de rødgrønne og de blå svikter de fattige barna. De siste ti årene har det blitt dobbelt så mange fattige barn, hevder organisasjonen. Hvorfor er det blitt slik? Gjennom mer enn femti år har den til enhver tid sittende regjeringen bygget opp et samfunn basert på to inntekter. Det har igjen ført til fulltidsbarnehager, større boliger, flere biler og økte husholdningsbudsjett. Samtidig er enslige den husholdstypen som øker mest. Det er nå cirka 830.000 aleneboende i Norge. «Politisk skjer det en usynliggjøring og avvisning av den store gruppen aleneboende,» hevder kjønnsforsker Wencke Mühleisen. Utgiftsnivået er ikke tilpasset husholdninger med en inntekt. Morgenbladet skrev i februar 2012 om en alvorlig og varslet krise: «Forestill deg en tobarnsmor med en helt vanlig lavlønnsjobb i en storby. Med en månedlig inntekt på 25.000 har hun kanskje 18.000 igjen etter skatt. Levekostnadene er så høye at det eneste som har holdt henne over fattigdomsgrensen er at hun ikke er singel, men lever i partnerskap. Men hva om kjærligheten tar slutt? 18.000 minus faste utgifter er omtrent ingenting». I Aftenposten kunne vi lese om Vivian Brattsti Sørensen som tjener en halv million kroner i året, men har ikke råd til å kjøpe seg et hjem. «Hvis barnefamilier midt på 2000-tallet hadde mottatt like mye barnetrygd som ti år tidligere, ville Norge hatt langt færre fattige barn i dag. De fattige barna er sveket,» tordnet professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus til avisen Vårt Land. De gamle statsministerne Odvar Nordli og Kåre Willoch har lenge ropt varsko mot utviklingen. Kåre Willoch skrev i en epost til meg i fjor: «Familiepolitikken i videste forstand er nok offer for et av demokratiets mer generelle problemer: kandidater med ensidige interesser har lettest for å bli valgt. Og oppmerksomheten konsentreres så meget om de problemer som til enhver tid interesserer flest mest, at grupper lett kan bli skadelidende. I vår tid har det medvirket til at mange med forsørgeransvar for barn blir overbelastet og fattige, uten at de ansvarlige vet nok om hva som skjer, eller velger å se bort fra det». Anniken Huitfeldt som var arbeidsminister frem til oktober, skrev i Dagbladet om å være fattig i et rikt land. «I en periode med sterk økonomisk vekst, der også de som tjener minst får en betydelig økning i sin kjøpekraft, kan vi oppleve at flere – ikke færre – havner under lavinntektsgrensen». «Barnefamilier som lever på en inntekt tilhører ofte lavinntektsgruppa,» skrev hun. Det forunderlige er at det i stor grad er hennes rødgrønne regjering som de siste årene står bak denne urovekkende utviklingen. Problemet til Huitfeldt er at hennes løsning hele tiden var flere i arbeid, men i eninntektsfamilier er som regel allerede den ene i arbeid. Med mer totalinntekt i en husholdning, jo mer øker levestandarden i Norge, og jo lettere faller familier utenfor, og ikke minst aleneboende. I tillegg spekulerer flere i bolig, fordi den andre halvdelen av befolkningen med bedre økonomi gjerne sitter på flere boliger de kan leie ut eller selge til en god pris. Utviklingen burde være alarmerende. Dagens Næringsliv har fulgt denne utviklingen gjennom hele 2013 med flere saker, spesielt knyttet til boligsituasjonen for de unge. Likevel ser det ikke ut som politikerne gjør noe. Barnetrygden, som Høyrenestor Kåre Willoch mener må justeres opp, står på stedet hvil, eller er blitt mindre fordi den ikke har fulgt normal økning. Venstresiden i norsk politikk har lenge vært urolig for ytterligere økte forskjeller med en høyrestyrt regjering. Hvordan løser finansministeren dette?

Det er mange grunner til at Protestfestivalen skal ta opp temaet fattigdom. I 2014 ble den amerikanske artisten og aktivisten Kris Kristofferson innlemmet som den femte inspiratoren for festivalen. Han skriver i en av sine sanger, oversatt av Sigbjørn Nedland: «og de rikeste blir rikere og tviholder på sitt. Mens de fattige blir tynget ned av håpløshet og slit». Da han ble intervjuet av NRK i forbindelse med støttekonserten for festivalen i september uttalte han: «Fattigdom er vel det mest universelle problemet som jeg er opptatt av». Fattigdommen i verdens rikeste land er relativ fattigdom, men når man bor i et land med så mye velstand blir den relative fattigdommen like reell. Det ønsker Protestfestivalen å sette fokus på i 2014. La oss alle gjøre året til et år der vi bremser forskjellene og sette fokus på de som ikke klarer å henge med på velstandskappløpet.

If We Make It Through December

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Nå er den her igjen; julen. I år gruer jeg meg, først og fremst fordi det ikke er min tur til å feire jul med ungene. Det blir som å forsøke seg på noe man aldri har gjort før, selv om jeg har gjort det en gang tidligere.

Vi kan jo prøve Pippi-varianten; Det har jeg aldri gjort før, så det går sikkert helt fint. Julen forbinder vi med glede, med god mat, gaver og et lite barn som ligger i en krybbe, Jesusbarnet. Julen er så mye godt, men dessverre for mange så mye vondt. I julen er det spesielt mange ensomme, og flere med selvmordstanker. Noen drikker for mye i julen og noen som bor sammen krangler og slåss. Men for de aller fleste forbindes julen med lykke. Hvilken jul husker du best, spør man. De fleste vet hva de skal svare. Jeg har også jula jeg aldri glemmer. Når man har passert 50 har det blitt noen å velge mellom. Jeg velger meg jula på Jordalsbø tidlig på 70-tallet. Snøen var dyp som den skal være julaften. Bestefar hadde spadd seg ned til stallen. Han passet alltid på å ha måkt fra hovedhuset og ned til låven, der både hesten og veden befant seg. Bestemor var sånn bestemor vi har sett på gamle filmer, med skaut og blomstrete kjoler. Noen ganger når hun skulle legge seg om kvelden så vi at hun hadde veldig langt hår. Bestemor sov på det store soverommet og bestefar sov på et bittelite rom innenfor stua, et rom som egentlig var et kott. Han trivdes der, og de trivdes med hverandre. Ja faktisk var de så knyttet til hverandre at da bestefar ble dårlig og døde nær 82 år gammel ble bestemor syk og døde noen måneder senere. Hun var seksten år yngre. Hjertet tålte ikke tapet av bestefar.
Julaften på Jordalsbø hadde alt man forbinder med jul, slik vi har sett på gamle filmer som Tante Pose. Ja, uten Tante Pose selvsagt. Bestemor hadde laget alle de sju slagene med småkaker. Hjemmelaget jordbærsyltetøy var hentet opp fra den kalde nifse kjelleren. Når hun laget eggedosis fikk jeg alltid lov til å slikke bollen. Bestefar måtte stadig ned i stallen for å se til hesten Bellmann. Det var stjerneklart, og stjerna lyste på himmelen, slik den gjorde over en annen stall for mer enn totusen år siden. Juletreet var alltid fascinerende å se på, med eldgammel pynt som bar så mye historie i seg. Man kunne stå og studere lenge. Jeg spiste aldri ribbe. Det gjør jeg ikke i dag heller. Men medisterkaker og julepølse med alt tilbehør smaker veldig godt på julekvelden. Det har noe med hvordan det tilberedes, hvordan det serveres i tallerkener som sjelden brukes, og alle grønnsakene som man ikke har til hverdagsmat. Et finsk svart-hvitt-fjernsyn ble samlingspunktet hos bestefar og bestemor, for både store og små. Særlig husker jeg Tante Pose, som gikk på julaften, litt ut på ettermiddagen. I Tante Pose fartet de med kanefart. Derfra har jeg drømmen om en gang å kjøre hest og slede til kirken på julaften. Det er fortsatt en drøm.
Julaften på Tinnheia var annerledes. Jeg kan liksom alltid huske at det var grått, selv om det var blått. Fra jeg var 11 år var ikke faren vår del av julaften. Han måtte feire alene. Han kom med gave sånn på ettermiddagen, og måtte gå igjen. Sånn var det å vokse opp i skilsmissehjem på 70-tallet. I dag er juletiden blitt annerledes på ny. Mitt hjem er også blitt skilsmissehjem. Annen hver jul er det jul, og annen hver jul er det hverdag. Uavhengig av hvilket år mangler det alltid noen. Men er det bare barn, en mor, en far, en bestemor, en bestefar som mangler, eller er det noe mer? Desember er spesiell. Julen som før var fargerikt glinset julepapir er blitt matt og grå. «Alt var mye bedre under Keegan», heter ei bok mange menn kommer til å få under juletreet i år. Det tror jeg på. Jula var bedre da Kevin Keegan regjerte, selv om jeg foretrakk Tony Currie.  Julen er for barna sies det, og ja, det er mye i det, men ikke alt. Den er spekket med fotballkamper vi ikke får se, kaotiske juleverksteder, gaver som koster for mye og gråvær. Muligens er det tidsånden, men alt er ikke som det var. Alle er opptatt med sitt, kjøper og kjøper, besøker sine og helt til slutt når julaften kommer går alle hjem til sitt og sine. Vi var flere sammen før. Og det snødde. I alle fall husker jeg det sånn. Selv jeg med bare noen få julegaver blir revet med, og gleder meg til det er over. Alle farer forbi, til eller fra noe, med noe og på noe. Vi skal jo være så rause i desember, men er vi det?
Midt imellom Markens og Skippergata sitter en rumensk tigger og håper på noen slanter, hvis han fremdeles gidder. Det er julaften. Julegrana er tent og en frelsessoldat er snart ferdig med årets siste økt. Det regner, selv om det snør. Jeg hutrer meg gjennom byen og tenker at jeg kanskje skulle be noen hjem på julaften. Noen som ikke gleder seg til julaften.  Jeg erindrer en gammel countrysang fra 1973 av Merle Haggard. «Hvis vi bare kommer oss igjennom desember, blir alt så bra». Jeg har bestemt meg for å slutte å si «God jul», om jeg ikke legger noe i det. Sier det heller som det er, ikler meg parkas og slengbukser, for så å starte opp tidsmaskinen;
Snurr jul!