Kategori Blogg

Smertens apostler

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

 

Jeg er så ensom at jeg kunne gråte,” sang Hank Williams. Ensom og alkoholisert sovnet han inn i baksetet av sin egen bil 1. nyttårsdag 1953, bare 29 år gammel. I ”Men With Broken Hearts” sang han noen strofer som var minst like ulykkelige. ”Du vil møte folk som meg langs livets landevei. Med tunge skritt og nakken bøyd og blikk som skammer seg. Som lever på det som har vært, med sorg i hvert bukk og hvert nikk. Et liv uten lys, det er alt som bys folka med knuste blikk.” (oversatt av Håvard Rem). Det er ikke alt for mange år siden rock, blues og country ble betegnet som djevelens musikkformer. Men nå har vi vel funnet ut at det kan like gjerne handle om måter å beseire den onde på eller i alle fall holde han på avstand. Det er ikke lettfattelige sukkersøte gutteband eller syngende Madonnaer som skriver seg inn i historiebøkene. Det er de tunge musikkens poeter. De banker den rå virkeligheten inn i tekstene og sprer dem sjøl ut over oss andre. De er Singer / Songwriters og bærer sine nerver utenpå huden. De slåss daglig med sine demoner eller ”udyret inne i seg”, som Johnny Cash kaller det. ”Jeg har en mørk side av meg. Og jeg synger mye fra den mørke siden. Mange undertrykker den, men jeg vil være ærlig,” medgir han. Cash har fortalt at han aldri har bremset, men alltid gått linen helt ut. Samtidig har den mørke siden en motsats; Gud. Cash snakker om ”udyret” som noe som har vært der hele tiden. Han husker endatil da han drepte sin første slange. Av og til leker han med den og slipper den ut, men det er farlig. Det er en demon som kalles bedrag, har han fortalt. Bob Dylan er dystrere enn det dystre i sitt nyere album ”Time Out Of Mind”, men også i de gamle sangene kommer smerten og kampen mellom det gode og det onde fram: ”Mama, take this badge of me. I can’t use it anymore. It’s getting dark, too dark for me to see. I feel like i’m knockin’ om heavens door.” Kris Kristofferson føler seg allerede tapt. Det er ”udyret” som snakker: ”Shake hands with the devil, don’t be frightened i won’t hurt you. I don’t won’t your silver and your gold. I’m not after anything that you don’t want to give me. I just want your body and your soul.” Selv Bruce Springsteen forsøker å slippe unna: ”The highway’s jammed with broken heroes. On a last chance power drive. Everybody’s out on the run tonight. But there’s no place left to hide”. (fra Born To Run). Ulf Lundell synger: ”Snart var jag ute på dom verkligt öde slätterna där ingen överlever, där ingen kan bo.” Kenneth Sivertsen har fortalt om sin lange kamp med ”udyret” og synger i sporet ”Riff” at ”satan speler jævlege riff i hovet mitt på Jesus sine gitarer.” Han synger at han er fristet av både pistol, stup, dop og store hav. Er vi først havnet så langt nede i kjelleren kan vi også ta med noen strofer fra en klassiker som ble skrevet i 1922: ”Some of these days i’m goin’ crazy. Buy me a shootgun shoot my baby. It ain’t’nobody’s’business if i do. If i should take a notion to go right down and jump in the ocean. It ain’t nobody’s business if i do”. Og stort lystigere er ikke Leonard Cohen: ”Alle sammen vet at pesten kommer. Alle sammen vet at den sprer seg kjapt. Alle sammen vet den nakne mann og kvinne var et vakkert bilde som gikk tapt”. (Til norsk av Håvard Rem). Da multikunstneren Kenneth Sivertsen satt nervøs og full i et festlokale i Agder, kom Kari Bremnes forbi døra hans. Kenneth skvatt til redd og blottlagt, for han visste hun hadde lest hans indre mørke. Han visste at to indre ”udyr” møttes. Kari synger: ”Dagen er sløret du ikkje kan trekke til side. Du kan ikkje komme igjennom og ikkje forbi det. Og ingen kan låne dæ hjelp til å rive det ned. Og du har ikkje lenger sikt i den dagen du vandre. Og du kan ikkje kaste det store gardinet a. Du er fremmed i dagen og dagen kan ingen forandre.” Hemmeligheten ligger kanskje i å oppdage noe. Som i Kristoffersons ”Golden Idol”: ”til your broken body’s bleeding on an altar made of stone and you’ve sacrified your soul to please a world that’s sick and wrong.” Singer / Songwriters har en egen evne til å skrive ut smerten på følsomme strenger. Hun er 47 år, blond og frisk som en skandinavisk sommer. Slik så hun i alle fall ut, den svenske blues-jenta og singer / songwriter Louise Hoffsten. Men Louise synger blues utfra slik blues kan oversettes, av vemod og sorg. Historien om den svenske blues-jenta er en historie om livet og døden. For tre år siden ble det konstatert at hun hadde MS, som jo er en dødelig sykdom. Hun har også vært gjennom en skilsmisse. ”Jeg har snakket med døden,” sier hun, mens hun i sin hule i Stockholm antagelig lytter til sine forbilder Howlin Wolf, Muddy Waters, Jimi Hendrix og Monica Zetterlund. I 1998 ga hun ut ”Blues” både som plate og bok. Det handler om hennes møte med mørket, og hvert kapittel i boka bærer tittellen til en kjent blueslåt. 12 kapitler som blueskjennere vil forstå seg på. Og plata spekket med blues. Det sies at hun legger ned verdens djevelskap i musikken sin. Det handler om angst, depresjon og galskap.  Mange trodde ikke det ville komme, men i 1999 verket hun fram sitt niende album som fikk tittellen ”Beautiful, But Why?” En av sangene heter ”Too Happy For The Blues”, men hun lyver. Det skal være mørkeblå blues hele veien. Og om sykdommen sier hun bare: ”Jeg har lært meg å leve med faenskapet”. Louise har hatt sine runder med Gud, som hun nå hviler seg mot. Hun mener vi bør ta vare på våre liv. Kreativitet har en helbredende kraft sier hun. Dermed ender vi opp ved William Blake (1757-1827), den engelske visjonære mystiker, dikter og billedkunstner. Han ble kalt motsetningenes dikter og frihetens dikter. Kreativitet kommer oftest fra den mørke siden i menneskesinnet, sa han. Vaklingen mellom Gud og djevel hører med på den reisen. Ut av ”alt er greit” skapet kommer de syngende apostler. Singer / Songwriters som Dylan, Cohen, Cash, Kristofferson, Springsteen, Lundell, Sivertsen, Hoffsten og mange flere. De vil overleve også etter sin død. De varsler nye tider og det kan ikke sies klarere enn i Kristoffersons Blake-inspirerte tekst ”Condemned To Live” som fritt kan oversettes slik: ”Du er dømt til å måtte forlate samfunnets kongeriker der de forblindede lever, og til å gå ned den pinefulle veien du forsøker å legge bak deg . Glem narrene som selger sjela si for trygghet og levebrød. Du er dømt til å leve, forlat de levende døde.” Til sist kan vi bare stille spørsmålet: Men hvis kreativitet  går hånd i hånd med smerte og ondskap. Hvor kjedelig ville verden blitt om Eva ikke hadde blitt fristet i Edens hage.

Når man møter seg selv i døra

Svein Inge Olsen 1 kommentar

Man kan jo spørre seg om det er ekspertene innen kosthold, livsstil, helse og trening som gjør oss syke i dag. Hver dag kan vi lese i en bråte aviser eller se på TV2s morgensending, hvordan vi bør leve for i beste fall for å få leve lenge i landet. I disse dager er palmeolje et hett begrep. Det er mettet fett, som ikke bare ødelegger regnskogene, men det gir oss kreft, fedme og depresjon. Det skal være svært helseskadelig skal vi tro avisene og spesielt Dagbladet. Palmeolje finnes i «nesten alt», fra smør til kjeks, til smågodt og sjokolade. I det siste har enkelte smørprodukter markedsført seg som «fri for palmeolje», bare for å fortelle oss hvor sjeldent det er. I tillegg har vi fått vite at all potetgull og pommes frites produserer det kreftfremkallende stoffet akrylamid. I tillegg inneholder det mye salt.  Vårt eget Sørlandschips er intet unntak. Tidligere har vi lest at kunstige søtningsstoffer som aspartam er skadelig. Det kan også gi oss kreft. Det siste er forståelig, fordi det som er kunstig neppe er sunt. I mandagens VG kunne vi lese at bearbeidet kjøtt øker sjansen for en tidlig død. «Spiser du mye bearbeidet kjøtt som bacon, pølser og salami? Kanskje ikke etter å ha lest denne saken», skremmer avisen oss med. Fra før vet vi at nitritt som finnes i pølser, og også i salami, kan gi oss kreft. I følge ernæringsprofessor Birger Svihus er hovedproblemet at vi får i oss for mye salt. Salt også? Men salt finnes jo i alt? Vel, i alle fall der det ikke er sukker. Men la oss se nærmere på dette. Nesten alt vi spiser i dag er bearbeidet, fra fiskekaker til kjøttdeig til nevnte pølser. Vi har kanskje noen minutter på vei hjem fra jobb for å handle noe mat, som er raskt å lage. Vi som har små barn har mer enn nok å ta oss til på ettermiddagen. Den ene skal på fotball, den andre på dans og den tredje på karate.  Minstejenta mi på 5 år fikk vite at «lørdagsgodtet» kunne bestå av knuste insekter. Jeg skal love at en mer effektiv måte å få barn til å slutte å spise godteri på tror jeg ikke finnes. Spørsmålet som umiddelbart ligger på tunga er; hva skal vi spise? Hvis vi skal tro de samme ekspertene er rent sukker svært skadelig, og kan føre til både kreft og andre dødbringende sykdommer. Vi kan ikke spise middag fra matvarekjedene, ikke kose oss med snop i helgene og så må vi lete med lys og lykt for å finne noe å ha på brødskivene, som ikke er skadelig. Brødet er det kanskje like lurt å ikke komme inn på, for noe mat må vi jo ha i oss. Brød og vann som de fikk i fengsel i gamle dager, er kanskje løsningen. Det å ikke spise noe som helst, medfører som kjent til sist døden. I følge treningsekspertene må vi trimme minimum 30 minutter hver dag, men skal vi tro de som er mest innom spaltene bør vi bedrive spinning eller annen trening minimum en time hver dag. Tar du en tur på Markens treffer du som regel på minst et treningsstudio daglig, som vil selge årskort. «Vi spiser mer og mer ferdigmat og skjønner ikke hvorfor vi får et folk herjet med bl.a. kreft. Vi syns maten er for dyr, samtidig kaster vi mer mat enn noensinne. Vi har aldri brukt mindre av inntekten vår på mat, likevel vil vi ha billigere mat. Vi vil bare spise fileter. Samtidig klager vi over høye kjøttpriser,» skriver kokk Charlotte Mohn i en kronikk på NRK Ytring. Mohn satt og ventet på hestekjøtt-skandalen, og mener vi må våkne av dvalen. Dagligvarekjedene tenker bare på å tjene penger. I følge Dag og Tid er det likevel vi forbrukere som har skylda, fordi vi jakter billig mat. I Dag og Tid, skriver elev ved Sogn Jord- og hagebruksskole Siri Halle om hvordan produksjonen av Findus Lasagne har startet før den ender i vår mage. Det er skremmende lesning. Aktører fra 13 land og 28 selskap var innom produksjonen. Men hva gjør vi så? Hvis vi skal følge oppskriften fra ekspertene må vi ha minimum to voksne personer i husholdningen, der den ene må bruke «en stilling» på å lage hjemmelaget mat, samt handle inn ingrediensene. Deretter, når denne personen har hatt sin daglige trim må den passe barn slik at den som har vært på arbeid kan få sin daglige dose mosjon. Men stopp en halv! Koalisjonsregjeringen har i årevis vært enige om «arbeidslinjen». Alle mann i arbeid, og barna i fulltidsbarnehager er det overordnede mål. Dette har ført til mer inntekter, høyere levestandard og ikke minst, de som tjener penger kan sette opp prisene på det meste. Deriblant boliger, hvor prisene styres av etterspørsel (som alt annet). Hvis vi koker ekspertenes råd og regjeringens krav sammen i ei gryte med hjemmelaget suppe får vi vel det svaret at alle familier med barn må importere hushjelp fra Østen? Eller er det meningen at mor skal kjøre seg utbrent eller far skal dø av hjerteinfarkt? Noen som ikke er opptatt av profitt eller tenker på vegne av seg selv bør fortelle oss hvordan vi skal leve sunt samtidig som vi skal få betalt alle regningene. Alt med måte er ofte blitt brukt som løsning, men med dagens fokus på nytelse blir det ofte det ene eller det andre, avhengig av hvor man er i livet. De færreste med småbarn har råd til å gå på restaurant hver dag. I praksis må vi vel sørge for at matvarekjedene lager mat fra bunnen av for oss, selv om det koster oss noe ekstra. Men er det sannsynlig? Det jeg savner aller mest er noen som kan fortelle oss hva som er sannheten, men hvem tror på julenissen når det nærmer seg påske?

The Happiest Days Of Our Lives – en ikke-eksisterende klassereise

Svein Inge Olsen 1 kommentar

 

Det å vokse opp i landets tettest befolkede vei på 70-tallet var ikke en utfordring men en sann glede, til tross for mobbing, dårlig råd og evig sorg i hjertet. Når Malin Lenita Vik skriver om sin klassereise på 2000-tallet i Oslo, skriver hun om noe som ikke fantes i Kristiansand på 70-tallet, men som preger byen i dag. Historien om Malins reise er kort fortalt historien om en ung jente, oppvokst med en alenemor med dårlig råd. I 2006 havnet hun på Blindern og måtte ta en lengre vei enn de andre.

Moren hennes leste ikke aviser, ikke bøker og fulgte ikke med på nyhetene. Hun hadde gitt opp alt det der, for politikerne var ikke til å stole på likevel. Hun slet med å holde hjulene i gang. «Vi så derimot på Lorenzo Lamas (Renegade hver fredag kveld), onsdagsfilmen på TV-Norge og filmer med Steven Seagal, Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone og ikke minst Chuck Norris. Vi fulgte med på Glamour og Sunset Beach, leste Se og Hør og dro på campingferie,» skriver Malin i bloggen sin. Hun ante ikke hva Klassekampen, Dagsavisen eller de andre avisene var. Ingen leste i hjemmet, fordi de så ikke vitsen med det.

Jeg har alltid lurt på om det var veldig annerledes å vokse opp i Oslo, fremfor i Kristiansand. Nå som jeg snart er 50 føler jeg meg gammel nok til å dra ut dette kapitlet av livet mitt.

På 70-tallet i Kristiansand var det ingen klasseforskjeller, eller gata jeg vokste opp i var så beskyttet i sin egen boble at vi aldri så det eller merket noe til det. Alle fedrene var arbeidsmaur, som regel på en eller annen industribedrift, og mange av dem på Falconbridge eller Kristiansand Mekaniske Verksted. Mange av dem kom fra «Fritza» (Fritz Jenssens gate). På folkemunne ble det sagt at det var de fattige av de fattige i byen som kom fra «Fritza». Det var folk med rusproblemer, alenemødre, uføretrygda og folk med minst et bein innenfor psykiatrien. Eller, i dag ville de nok vært det. Den gang var det meste normalt.  Jeg kan ikke huske noen arbeidsledige. Tror knapt de fantes. Jeg kom ikke fra «Fritza», men fra Suldalen. I 1974 var vi omtrent de eneste som vokste opp som skilsmissebarn. Jeg var 11, min bror 9. Sånn sett var vi lenger nede på stigen, enn de som kom fra «Fritza». Hjemme ble det snakket om de som kom fra «Fritza». Nærmere klasseskille kom vi aldri i Kristiansand. Bortsett fra et og annet sladder var alle like. Alle var i samme båt, eller i samme gate. Hvis det var noen som hørte til nederst på stigen var det ikke de fra «Fritza» men vi som kom fra et møblert skilsmissehjem. Når gjengen i gata skulle finne på fantestreker var det oss som ofte ble målet, fordi i huset vårt var det ingen menn som kunne banke dem opp. Når vi var hos pappaen vår var vi et annet sted i byen, først i den såkalte «skilsmisseblokka» på Lund og så i ei av lavblokkene i Vågsbygd. Her var det definitivt ingen forskjell på folk. Det var stille og fredelig, men trangt.

I Kristiansand havnet vi senere i miljøer på alle sider av byen, men opplevde ikke klasseskiller, selv om det på folkemunne ble sagt at sossen holdt til på Gimlekollen. Oppveksten på 70-tallet bar preg av et sosialt og sammensveiset miljø, der til og med de som drev med hasj og oss som levde for fotball var inkludert. Min sorg var skilsmissen til foreldrene mine, ikke klasseskiller. Dårlig råd var aldri noe som skilte oss fra de andre. Mobbing skyltes nok først og fremst en noe beskjeden og sårbar gutt, som unngikk alt som hette slåssing og konflikter. Ofte er det sånn at de sterkeste i flokken fort finner ut hvem som er de svakeste. Det er uavhengig av klasser og miljø. Senere ble mobberne mine beste kompiser. Mer dypt enn det stakk det ikke. Men mye av min oppvekst i Kristiansand på 70-tallet sammenfaller med Malins oppvekst i Oslo på 2000-tallet. Jeg så ikke aviser i hjemmet vårt, bortsett fra Fædrelandsvennen, som jeg tror ofte fikk selv de med dårligst råd til å abonnere på grunn av dødsannonsene. Den oppfatningen fikk jeg senere, som voksen. Jeg hadde knapt hørt om døden før vi gikk inn i 80-tallet. Vi hadde heller ikke bøker, bortsett fra bøkene hos min far som alle var utgitt av Filadelfiaforlaget. Campingturene var blant de beste minnene, og de var det mange av. På sommeren kunne de være til Aalborg, Drangedal eller Sarons Dal og teltet var alltid det samme; oransje og uten vinduer. Skogsturene på søndagene var noe av det andre jeg har gode minner om, selv om ingrediensene alltid var de samme; kakao, Spagetti A La Capri eller pølser. Det var den gang vi laget barkbåter og bygget barhytter i stedet for å spille på playstation. Jeg tviler på at dagens ungdom vil huske den gang de oppnådde rekordantall drepte på et eller annet voldsspill. Det tredje jeg alltid vil ha gode minner til var fotballen på løkka, der alt planteliv var dødt på grunn av forurensningen fra pipa på Falconbridge.

Jeg vet at Kristiansand var et fantastisk sted å vokse opp. Ingen tilhørte noen klasse og alle ble sett på som like (selv om vi var skilsmissebarn). Kristendommen var lite til stede i gata jeg vokste opp i, selv om den var det andre steder i byen. Kanskje det er her vi finner antydning til klasseskille? Kanskje var røverne på Tinnheia ikke oppvokst med Bibelen på nattbordet? Man visste jo om det, og kanskje spesielt vi få som kom fra et såkalt kristent hjem. Vi som gikk på «guttis» gjorde det enten vi var barn av sveisere, sjømenn eller uføretrygda. En var postmann, en var reklametegner men de fleste gikk på jobb på en av de to store bedriftene på den tiden.

Det var først på 80-tallet vekkelsen nådde gata. De som ble med i den var også på tvers av hvilke hjem de kom fra. Felles for alle var at vi kom fra hjem med fargesprakende tapet, gjerne med blomster, striper eller rundinger og nesten alltid med brunt eller oransje som utgangspunkt. Oransje må ha vært 70-tallets farge. Inni blokkleilighetene lå røyken som ei tåke under taket og lukta var slik den var i hjem der de som bodde der hadde røykt rullings i en årrekke.

I 1980 da jeg dro til Grimstad for å gå på handelsskole opplevde jeg for aller første gang det som kan minne om en klassereise. Det var en klassereise, men ikke slik Vik beskrev sin. Det var en såkalt kristen skole jeg fikk penger for å gå på. Vi fikk ekstra stipend når vi kom fra oppløste hjem, og det gjorde det mulig for foreldrene mine og sende meg til Drottningborg. Der havnet jeg på rom med sønnen til byens pølsemaker. På mange av de andre rommene bodde også ungdommer med en annen bakgrunn enn min. Man merket det veldig fort, med klærne de ankom i som var dyrere enn mine, stereoanlegg med en lyd jeg aldri hadde hørt maken til og foreldre som kom på besøk i Mercedes.

Men jeg og Monarken (en moped) overlevde fint denne klassereisen. Ja, faktisk var den lærerik og morsom. Til tross for denne reisen merket jeg aldri at det var noen forskjell mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, og godt var det. Vi spilte Pink Floyd så høyt at naboene trodde det var et helikopter utenfor, når den låta ble skrudd opp på monsterhøyttalerne. Og den ble skrudd opp. Alltid. Utrolig nok når jeg husker dette spesielt i dag er det at låta het «The Happiest Days Of Our Lives». Det var virkelig de lykkeligste dagene i våre liv, hele denne tiårsperioden.

Hvis det var noe som denne klassereisen gjorde med meg, så var det at fotballen ble mer borte fra livet mitt. Jeg tror jeg må ha vært den eneste som interesserte meg for fotball. De andre dro på hytta på Hovden, med førsteklasses slalomutstyr. Jeg dro hjem til løkka for å spille fotball.

Knapt hjemme igjen fra Grimstad ventet lagerjobb og senere militæret. Og så var det slutt. Helt slutt. Klassereisen min var slutt, og jeg merket den knapt.

De senere årene har jeg gjort alt vi ikke vokste opp med. Jeg leser og hører på musikk, og er lite på campingturer, men forsøker stadig. Vi er som de fleste i dag alt for lite ute i naturen i forhold til det vi var som barn.

Jeg har fortsatt alle turmarsjmedaljene i en skuff i kjelleren. Jeg har bilder av fotballheltene på veggen og det oransje teltet har jeg ikke klart å kaste.

De lykkeligste dagene i livet vårt støver ned, men minnene gjør at man holder ut i motgang. De gjør at mine barn får en bra oppvekst, fordi jeg hadde en bra oppvekst, klassereise eller ikke. Jeg leser alle de avisene Malin og oss andre nederst på stigen aldri hadde hørt om. Jeg har til og med vært i fly over Atlanteren. Jeg er glad jeg aldri dro på Blindern på 80-tallet, da hadde livet mitt vært helt annerledes enn det er i dag. Soss eller freak?

Freak!