The Happiest Days Of Our Lives – en ikke-eksisterende klassereise

 

Det å vokse opp i landets tettest befolkede vei på 70-tallet var ikke en utfordring men en sann glede, til tross for mobbing, dårlig råd og evig sorg i hjertet. Når Malin Lenita Vik skriver om sin klassereise på 2000-tallet i Oslo, skriver hun om noe som ikke fantes i Kristiansand på 70-tallet, men som preger byen i dag. Historien om Malins reise er kort fortalt historien om en ung jente, oppvokst med en alenemor med dårlig råd. I 2006 havnet hun på Blindern og måtte ta en lengre vei enn de andre.

Moren hennes leste ikke aviser, ikke bøker og fulgte ikke med på nyhetene. Hun hadde gitt opp alt det der, for politikerne var ikke til å stole på likevel. Hun slet med å holde hjulene i gang. «Vi så derimot på Lorenzo Lamas (Renegade hver fredag kveld), onsdagsfilmen på TV-Norge og filmer med Steven Seagal, Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone og ikke minst Chuck Norris. Vi fulgte med på Glamour og Sunset Beach, leste Se og Hør og dro på campingferie,» skriver Malin i bloggen sin. Hun ante ikke hva Klassekampen, Dagsavisen eller de andre avisene var. Ingen leste i hjemmet, fordi de så ikke vitsen med det.

Jeg har alltid lurt på om det var veldig annerledes å vokse opp i Oslo, fremfor i Kristiansand. Nå som jeg snart er 50 føler jeg meg gammel nok til å dra ut dette kapitlet av livet mitt.

På 70-tallet i Kristiansand var det ingen klasseforskjeller, eller gata jeg vokste opp i var så beskyttet i sin egen boble at vi aldri så det eller merket noe til det. Alle fedrene var arbeidsmaur, som regel på en eller annen industribedrift, og mange av dem på Falconbridge eller Kristiansand Mekaniske Verksted. Mange av dem kom fra «Fritza» (Fritz Jenssens gate). På folkemunne ble det sagt at det var de fattige av de fattige i byen som kom fra «Fritza». Det var folk med rusproblemer, alenemødre, uføretrygda og folk med minst et bein innenfor psykiatrien. Eller, i dag ville de nok vært det. Den gang var det meste normalt.  Jeg kan ikke huske noen arbeidsledige. Tror knapt de fantes. Jeg kom ikke fra «Fritza», men fra Suldalen. I 1974 var vi omtrent de eneste som vokste opp som skilsmissebarn. Jeg var 11, min bror 9. Sånn sett var vi lenger nede på stigen, enn de som kom fra «Fritza». Hjemme ble det snakket om de som kom fra «Fritza». Nærmere klasseskille kom vi aldri i Kristiansand. Bortsett fra et og annet sladder var alle like. Alle var i samme båt, eller i samme gate. Hvis det var noen som hørte til nederst på stigen var det ikke de fra «Fritza» men vi som kom fra et møblert skilsmissehjem. Når gjengen i gata skulle finne på fantestreker var det oss som ofte ble målet, fordi i huset vårt var det ingen menn som kunne banke dem opp. Når vi var hos pappaen vår var vi et annet sted i byen, først i den såkalte «skilsmisseblokka» på Lund og så i ei av lavblokkene i Vågsbygd. Her var det definitivt ingen forskjell på folk. Det var stille og fredelig, men trangt.

I Kristiansand havnet vi senere i miljøer på alle sider av byen, men opplevde ikke klasseskiller, selv om det på folkemunne ble sagt at sossen holdt til på Gimlekollen. Oppveksten på 70-tallet bar preg av et sosialt og sammensveiset miljø, der til og med de som drev med hasj og oss som levde for fotball var inkludert. Min sorg var skilsmissen til foreldrene mine, ikke klasseskiller. Dårlig råd var aldri noe som skilte oss fra de andre. Mobbing skyltes nok først og fremst en noe beskjeden og sårbar gutt, som unngikk alt som hette slåssing og konflikter. Ofte er det sånn at de sterkeste i flokken fort finner ut hvem som er de svakeste. Det er uavhengig av klasser og miljø. Senere ble mobberne mine beste kompiser. Mer dypt enn det stakk det ikke. Men mye av min oppvekst i Kristiansand på 70-tallet sammenfaller med Malins oppvekst i Oslo på 2000-tallet. Jeg så ikke aviser i hjemmet vårt, bortsett fra Fædrelandsvennen, som jeg tror ofte fikk selv de med dårligst råd til å abonnere på grunn av dødsannonsene. Den oppfatningen fikk jeg senere, som voksen. Jeg hadde knapt hørt om døden før vi gikk inn i 80-tallet. Vi hadde heller ikke bøker, bortsett fra bøkene hos min far som alle var utgitt av Filadelfiaforlaget. Campingturene var blant de beste minnene, og de var det mange av. På sommeren kunne de være til Aalborg, Drangedal eller Sarons Dal og teltet var alltid det samme; oransje og uten vinduer. Skogsturene på søndagene var noe av det andre jeg har gode minner om, selv om ingrediensene alltid var de samme; kakao, Spagetti A La Capri eller pølser. Det var den gang vi laget barkbåter og bygget barhytter i stedet for å spille på playstation. Jeg tviler på at dagens ungdom vil huske den gang de oppnådde rekordantall drepte på et eller annet voldsspill. Det tredje jeg alltid vil ha gode minner til var fotballen på løkka, der alt planteliv var dødt på grunn av forurensningen fra pipa på Falconbridge.

Jeg vet at Kristiansand var et fantastisk sted å vokse opp. Ingen tilhørte noen klasse og alle ble sett på som like (selv om vi var skilsmissebarn). Kristendommen var lite til stede i gata jeg vokste opp i, selv om den var det andre steder i byen. Kanskje det er her vi finner antydning til klasseskille? Kanskje var røverne på Tinnheia ikke oppvokst med Bibelen på nattbordet? Man visste jo om det, og kanskje spesielt vi få som kom fra et såkalt kristent hjem. Vi som gikk på «guttis» gjorde det enten vi var barn av sveisere, sjømenn eller uføretrygda. En var postmann, en var reklametegner men de fleste gikk på jobb på en av de to store bedriftene på den tiden.

Det var først på 80-tallet vekkelsen nådde gata. De som ble med i den var også på tvers av hvilke hjem de kom fra. Felles for alle var at vi kom fra hjem med fargesprakende tapet, gjerne med blomster, striper eller rundinger og nesten alltid med brunt eller oransje som utgangspunkt. Oransje må ha vært 70-tallets farge. Inni blokkleilighetene lå røyken som ei tåke under taket og lukta var slik den var i hjem der de som bodde der hadde røykt rullings i en årrekke.

I 1980 da jeg dro til Grimstad for å gå på handelsskole opplevde jeg for aller første gang det som kan minne om en klassereise. Det var en klassereise, men ikke slik Vik beskrev sin. Det var en såkalt kristen skole jeg fikk penger for å gå på. Vi fikk ekstra stipend når vi kom fra oppløste hjem, og det gjorde det mulig for foreldrene mine og sende meg til Drottningborg. Der havnet jeg på rom med sønnen til byens pølsemaker. På mange av de andre rommene bodde også ungdommer med en annen bakgrunn enn min. Man merket det veldig fort, med klærne de ankom i som var dyrere enn mine, stereoanlegg med en lyd jeg aldri hadde hørt maken til og foreldre som kom på besøk i Mercedes.

Men jeg og Monarken (en moped) overlevde fint denne klassereisen. Ja, faktisk var den lærerik og morsom. Til tross for denne reisen merket jeg aldri at det var noen forskjell mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, og godt var det. Vi spilte Pink Floyd så høyt at naboene trodde det var et helikopter utenfor, når den låta ble skrudd opp på monsterhøyttalerne. Og den ble skrudd opp. Alltid. Utrolig nok når jeg husker dette spesielt i dag er det at låta het «The Happiest Days Of Our Lives». Det var virkelig de lykkeligste dagene i våre liv, hele denne tiårsperioden.

Hvis det var noe som denne klassereisen gjorde med meg, så var det at fotballen ble mer borte fra livet mitt. Jeg tror jeg må ha vært den eneste som interesserte meg for fotball. De andre dro på hytta på Hovden, med førsteklasses slalomutstyr. Jeg dro hjem til løkka for å spille fotball.

Knapt hjemme igjen fra Grimstad ventet lagerjobb og senere militæret. Og så var det slutt. Helt slutt. Klassereisen min var slutt, og jeg merket den knapt.

De senere årene har jeg gjort alt vi ikke vokste opp med. Jeg leser og hører på musikk, og er lite på campingturer, men forsøker stadig. Vi er som de fleste i dag alt for lite ute i naturen i forhold til det vi var som barn.

Jeg har fortsatt alle turmarsjmedaljene i en skuff i kjelleren. Jeg har bilder av fotballheltene på veggen og det oransje teltet har jeg ikke klart å kaste.

De lykkeligste dagene i livet vårt støver ned, men minnene gjør at man holder ut i motgang. De gjør at mine barn får en bra oppvekst, fordi jeg hadde en bra oppvekst, klassereise eller ikke. Jeg leser alle de avisene Malin og oss andre nederst på stigen aldri hadde hørt om. Jeg har til og med vært i fly over Atlanteren. Jeg er glad jeg aldri dro på Blindern på 80-tallet, da hadde livet mitt vært helt annerledes enn det er i dag. Soss eller freak?

Freak!

Fra en mørkemann til en annen

Først var vi røde. Så ble vi blå. Mørkeblå. Det var det dere hevdet, enkelte av dere fra kulturlivet, enkelte fra politikken, enkelte fra media og enkelte andre. Evig eies kun et dårlig rykte, sang Henning Kvitnes. I følge Dagbladets politiske kommentator er Protestfestivalen en ”fordekt kristenfestival”. Hun har advart potensielle deltakere mot oss på twitter. Men hun er fra Oslo. Hun kjenner ikke til historien. Hun kjenner ikke oss. Noen av dere tror dere kjenner oss. Da vi startet opp i 2000 var det med ildrøde støttespillere som Vigdis Hjorth og Jon Michelet. Da vi hadde vokst til det dobbelte et par år senere sto Tron Øgrim og Aslak Sira Myhre på deltakerlista. Anarkisten Triztan Vindtorn var med hele veien. ”Den siste bohem” Laurie Grundt var festivalkunstner et år. Til dere som tror vi har skiftet retning: Vi endret oss aldri! Vi står fast på å være en protestfestival. Samfunnet har endret seg. Samfunnet har skiftet radikalt kurs siden årtusenskiftet. Gradvis og nådeløst. Protestfestivalen endret seg ikke. Det dårlige ryktet vi har fått i kulturradikale kretser kan vi leve med. Det er ikke raddiser, anarkister og gamle kommunister som provoserer i dag. Det er kristenkonservative og konservative. Den eneste venstreorienterte jeg kan komme på som klarer å provosere i dag heter Johan Galtung, ellers er det tomt. Helt tomt. De konservative, ja til og med kristenkonservative som vi slipper til sammen med de andre, skal være med. Det er sånn vi utvider forståelsen av hverandre. Vi er alle mennesker. Alle er i samme båt.
Ny skribent i Aftenposten Bjørn Stærk skrev et essay som vakte oppmerksomhet nå like før jul. Essayet het: ”Den skjulte minoriteten – De kristenkonservative”. Han var en av dem, men sluttet. Han skrev dette om den ”andre siden”, de politisk korrekte, de liberale eller flertallet: ”Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser,” skrev Stærk. Han setter ord på helhetsbildet. Hva som er kjennetegnet på en liberal majoritet. Meninger som krasjer med dette blir minoritet. Eller som skribent og tidligere redaktør i Aftenbladet Sven Egil Omdal sa da han gjestet Protestfestivalen: Minoritetene i dag er husmødre som lager syltetøy fra bunnen og avholdsfolk. Vi føyer til kristenkonservative. Et år satte den danske professor og ateist Helmuth Nyborg publikumsrekord på Protestfestivalen ved å hevde at kristne var dummere enn ateister. Han ville nok samlet nesten like mye publikummere i dag, men neppe vakt like mye oppsikt. Når finansmannen Jan Haudemann-Jensen sa at han ikke trillet barnevogn, fikk han kjeft. Stærk forklarer hva som skjer: ”At bak flertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre. Det er ikke sikkert du hører denne undertonen i det du selv sier, men de gjør det. De hører den klart og tydelig, og de skjelver, skriver Stærk. I kulturradikale kretser er vi som setter sammen programmet til festivalen mørkemenn. Jeg er en mørkemann. Jeg innrømmer det gjerne. Konservative meninger har like mye livets rett som liberale meninger. Akkurat nå er det de konservative som er på defensiven, og slik utviklingen er kommer neppe sekulariseringen og liberaliseringen av samfunnet til å stanse før den siste konservative stemme er detonert. Alt styres av en bitteliten elite som påvirker utviklingen. Den du er en del av. Du kommer kanskje fra akademia, kanskje fra media, fra politikken eller fra kultureliten. Alt som smaker av motstand skal bort. Fordi vi har satt fingeren på det, men også fordi den vesle festivalen vår utgjør en trussel mot sånn du har bestemt at alt skal være. I Kristiansand går man mot strømmen. Stortingsrepresentant for SV Alf Holmelid er bekymret fordi kristenkonservative nå tar styring i byen. Det kan godt være at Holmelids bekymring stemmer, men andre stemmer ville bli bekymret om det var sosialistisk styre i byen. Den alvorlige trusselen er når noen stemmer blir hetset med eller latterliggjort. Protestfestivalens rolle er å være en motvekt til flertallet, enten det gjelder religion, helse, filosofiske spørsmål eller andre viktige tema. Hvis du reagerer med avsky fordi vi gjør jobben vår, er det ikke vi som er mørkemenn men du. Du har selvfølgelig også din fulle rett til å kalle meg mørkemann. Kan vi ikke bare si det sånn, fra en mørkemann til en annen?

Det man ikke vil snakke om

Pappa! Jeg er den eneste i klassen som har en så stor storebror, sa poden. Er ikke det fint da, svarte opphavet, litt bekymret. Jo, det er jo det, måtte han erkjenne. Vi satt og snakket litt om dette før han også sa at han hadde regnet ut at pappaen hans er ti år eldre enn de andre pappaene. Han er stolt av storebroren sin, som har lappen. Hvis noen i klassen er slemme med han, er det bare å tilkalle storebror. Han er også veldig glad i pappaen sin og pappaen er veldig glad i han og stolt av dette vesle fotballvidunderet på 7 år. Men den stemmen som bare snakker inne i seg er atskillig mer bekymret. Jo, jeg må jo innrømme at jeg er ti år eldre enn de andre pappaene. Neste vår fyller jeg, ja det snakker vi ikke om. Det krever sin mann å skrive eller si høyt det tallet som vil stå på trykk bak navnet, når man intervjues eller av en annen grunn står på trykk et sted. Det er lettere når det bare står et fødselsår, som i pass og førerkort. Man slipper å regne seg frem til alderen. Før syntes jeg det var kjipt at jeg var litt for ung for Woodstock, men sånn er det ikke lenger. Om noen uker er det jul, og for første gang skal opphavet feire jul alene med barna. Det er sånn det er å bli en del av skilsmissestatistikken. De sier det ikke høyt, de små, men som det var for storebroren deres helt fra han var liten betyr det mye at pappa ikke er alene. Det var sånn for meg og min far når han ble alene, og sånn er det for dem. Det er mye man kan si om 19-åringer, men særlig hjelpsomme er de ikke. Da han var noen år mindre tenåring pleide jeg å kalle tilværelsen hans for ”ei boble”, et ganske dekkende begrep. Nå har han kjæreste og nederst på rangstigen etter kjæresten og alle de tusen kameratene kommer opphavet. Men av og til er ikke ting slik man tror likevel. Noen ganger har jeg hatt date. Bevare meg vel hvor hjelpsom han blir, uten at jeg har spurt om noe som helst. Plutselig er det tent stearinlys i alle rom, klær er behørig ryddet, lyset er dempet og vinopptrekkeren ligger på bordet. Alt er tilrettelagt etter beste merke. Man skulle tro det var han, men det er opphavet som skal ha date. Da får det ikke hjelpe at det går for langt noen ganger, som da jeg etter siste date fant en kondom i lomma. Og apropos date, som både han og de to små er ganske samstemte om, så er det atskillig verre når man nærmer seg, ja, det tallet jeg ikke vil snakke om. Man har fått sine uvaner, og sine rutiner. Jeg har det bra annen hver uke, og ikke fullt så bra de andre ukene. Det veier nesten opp. Egentlig trives jeg ganske godt slik det er nå, uten innblanding fra et annet menneske – og uten risiko for at det skal skjære seg igjen. Dessuten blir jeg skremt når jeg får meldinger fra damer som er rundet det tallet jeg ikke vil snakke om. Jeg blir så skremt at det er like før jeg klapper sammen dataen og setter på noe musikk med Barry White. Jeg svarer dem aldri. Jeg bruker noen sekunder på å summe meg, før jeg finner på noe annet. Ikke er det lett heller, har jeg funnet ut. Yngre damer vil ha barn, men jeg kvier meg for å tenke i de baner, og særlig når man lar tankene gli noen år frem i tid, til et eventuelt nytt barn skal konfirmeres. Hvis man går for mye inn i det er det fort gjort å føle seg dødelig eller feeling mortal, som den siste skiva til 76-åringen Kris Kristofferson heter. Damer med barn på min egen alder er i samme situasjon som meg. De har det egentlig greit. Barna betyr mest for dem, og en eventuell partner er en ren bonus. Jeg vil ikke være en bonus. Jeg simpelthen nekter å være en bonus. Da vil jeg heller være alene.  
Om noen måneder er det ugjenkallelig slutt, man er blitt en del av de gamle. Før det skal man igjennom overgangsalderen. Svetting, nerver, bekymringer – og flere dater, som garantert ikke stemmer. Barn er så enkle. For en stund siden da jeg fikk besøk (ikke date) mens ungene var her, utbryter jentungen på 5 år. – Hun kan jo bare sove ved siden av deg, der mamma ikke ligger lenger.
Det er i en sådan stund man oppdager at man faktisk er i ferd med å bli det tallet man ikke vil snakke om.