Kategori Blogg

Fra en mørkemann til en annen

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Først var vi røde. Så ble vi blå. Mørkeblå. Det var det dere hevdet, enkelte av dere fra kulturlivet, enkelte fra politikken, enkelte fra media og enkelte andre. Evig eies kun et dårlig rykte, sang Henning Kvitnes. I følge Dagbladets politiske kommentator er Protestfestivalen en ”fordekt kristenfestival”. Hun har advart potensielle deltakere mot oss på twitter. Men hun er fra Oslo. Hun kjenner ikke til historien. Hun kjenner ikke oss. Noen av dere tror dere kjenner oss. Da vi startet opp i 2000 var det med ildrøde støttespillere som Vigdis Hjorth og Jon Michelet. Da vi hadde vokst til det dobbelte et par år senere sto Tron Øgrim og Aslak Sira Myhre på deltakerlista. Anarkisten Triztan Vindtorn var med hele veien. ”Den siste bohem” Laurie Grundt var festivalkunstner et år. Til dere som tror vi har skiftet retning: Vi endret oss aldri! Vi står fast på å være en protestfestival. Samfunnet har endret seg. Samfunnet har skiftet radikalt kurs siden årtusenskiftet. Gradvis og nådeløst. Protestfestivalen endret seg ikke. Det dårlige ryktet vi har fått i kulturradikale kretser kan vi leve med. Det er ikke raddiser, anarkister og gamle kommunister som provoserer i dag. Det er kristenkonservative og konservative. Den eneste venstreorienterte jeg kan komme på som klarer å provosere i dag heter Johan Galtung, ellers er det tomt. Helt tomt. De konservative, ja til og med kristenkonservative som vi slipper til sammen med de andre, skal være med. Det er sånn vi utvider forståelsen av hverandre. Vi er alle mennesker. Alle er i samme båt.
Ny skribent i Aftenposten Bjørn Stærk skrev et essay som vakte oppmerksomhet nå like før jul. Essayet het: ”Den skjulte minoriteten – De kristenkonservative”. Han var en av dem, men sluttet. Han skrev dette om den ”andre siden”, de politisk korrekte, de liberale eller flertallet: ”Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy – med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser,” skrev Stærk. Han setter ord på helhetsbildet. Hva som er kjennetegnet på en liberal majoritet. Meninger som krasjer med dette blir minoritet. Eller som skribent og tidligere redaktør i Aftenbladet Sven Egil Omdal sa da han gjestet Protestfestivalen: Minoritetene i dag er husmødre som lager syltetøy fra bunnen og avholdsfolk. Vi føyer til kristenkonservative. Et år satte den danske professor og ateist Helmuth Nyborg publikumsrekord på Protestfestivalen ved å hevde at kristne var dummere enn ateister. Han ville nok samlet nesten like mye publikummere i dag, men neppe vakt like mye oppsikt. Når finansmannen Jan Haudemann-Jensen sa at han ikke trillet barnevogn, fikk han kjeft. Stærk forklarer hva som skjer: ”At bak flertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre. Det er ikke sikkert du hører denne undertonen i det du selv sier, men de gjør det. De hører den klart og tydelig, og de skjelver, skriver Stærk. I kulturradikale kretser er vi som setter sammen programmet til festivalen mørkemenn. Jeg er en mørkemann. Jeg innrømmer det gjerne. Konservative meninger har like mye livets rett som liberale meninger. Akkurat nå er det de konservative som er på defensiven, og slik utviklingen er kommer neppe sekulariseringen og liberaliseringen av samfunnet til å stanse før den siste konservative stemme er detonert. Alt styres av en bitteliten elite som påvirker utviklingen. Den du er en del av. Du kommer kanskje fra akademia, kanskje fra media, fra politikken eller fra kultureliten. Alt som smaker av motstand skal bort. Fordi vi har satt fingeren på det, men også fordi den vesle festivalen vår utgjør en trussel mot sånn du har bestemt at alt skal være. I Kristiansand går man mot strømmen. Stortingsrepresentant for SV Alf Holmelid er bekymret fordi kristenkonservative nå tar styring i byen. Det kan godt være at Holmelids bekymring stemmer, men andre stemmer ville bli bekymret om det var sosialistisk styre i byen. Den alvorlige trusselen er når noen stemmer blir hetset med eller latterliggjort. Protestfestivalens rolle er å være en motvekt til flertallet, enten det gjelder religion, helse, filosofiske spørsmål eller andre viktige tema. Hvis du reagerer med avsky fordi vi gjør jobben vår, er det ikke vi som er mørkemenn men du. Du har selvfølgelig også din fulle rett til å kalle meg mørkemann. Kan vi ikke bare si det sånn, fra en mørkemann til en annen?

Det man ikke vil snakke om

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Pappa! Jeg er den eneste i klassen som har en så stor storebror, sa poden. Er ikke det fint da, svarte opphavet, litt bekymret. Jo, det er jo det, måtte han erkjenne. Vi satt og snakket litt om dette før han også sa at han hadde regnet ut at pappaen hans er ti år eldre enn de andre pappaene. Han er stolt av storebroren sin, som har lappen. Hvis noen i klassen er slemme med han, er det bare å tilkalle storebror. Han er også veldig glad i pappaen sin og pappaen er veldig glad i han og stolt av dette vesle fotballvidunderet på 7 år. Men den stemmen som bare snakker inne i seg er atskillig mer bekymret. Jo, jeg må jo innrømme at jeg er ti år eldre enn de andre pappaene. Neste vår fyller jeg, ja det snakker vi ikke om. Det krever sin mann å skrive eller si høyt det tallet som vil stå på trykk bak navnet, når man intervjues eller av en annen grunn står på trykk et sted. Det er lettere når det bare står et fødselsår, som i pass og førerkort. Man slipper å regne seg frem til alderen. Før syntes jeg det var kjipt at jeg var litt for ung for Woodstock, men sånn er det ikke lenger. Om noen uker er det jul, og for første gang skal opphavet feire jul alene med barna. Det er sånn det er å bli en del av skilsmissestatistikken. De sier det ikke høyt, de små, men som det var for storebroren deres helt fra han var liten betyr det mye at pappa ikke er alene. Det var sånn for meg og min far når han ble alene, og sånn er det for dem. Det er mye man kan si om 19-åringer, men særlig hjelpsomme er de ikke. Da han var noen år mindre tenåring pleide jeg å kalle tilværelsen hans for ”ei boble”, et ganske dekkende begrep. Nå har han kjæreste og nederst på rangstigen etter kjæresten og alle de tusen kameratene kommer opphavet. Men av og til er ikke ting slik man tror likevel. Noen ganger har jeg hatt date. Bevare meg vel hvor hjelpsom han blir, uten at jeg har spurt om noe som helst. Plutselig er det tent stearinlys i alle rom, klær er behørig ryddet, lyset er dempet og vinopptrekkeren ligger på bordet. Alt er tilrettelagt etter beste merke. Man skulle tro det var han, men det er opphavet som skal ha date. Da får det ikke hjelpe at det går for langt noen ganger, som da jeg etter siste date fant en kondom i lomma. Og apropos date, som både han og de to små er ganske samstemte om, så er det atskillig verre når man nærmer seg, ja, det tallet jeg ikke vil snakke om. Man har fått sine uvaner, og sine rutiner. Jeg har det bra annen hver uke, og ikke fullt så bra de andre ukene. Det veier nesten opp. Egentlig trives jeg ganske godt slik det er nå, uten innblanding fra et annet menneske – og uten risiko for at det skal skjære seg igjen. Dessuten blir jeg skremt når jeg får meldinger fra damer som er rundet det tallet jeg ikke vil snakke om. Jeg blir så skremt at det er like før jeg klapper sammen dataen og setter på noe musikk med Barry White. Jeg svarer dem aldri. Jeg bruker noen sekunder på å summe meg, før jeg finner på noe annet. Ikke er det lett heller, har jeg funnet ut. Yngre damer vil ha barn, men jeg kvier meg for å tenke i de baner, og særlig når man lar tankene gli noen år frem i tid, til et eventuelt nytt barn skal konfirmeres. Hvis man går for mye inn i det er det fort gjort å føle seg dødelig eller feeling mortal, som den siste skiva til 76-åringen Kris Kristofferson heter. Damer med barn på min egen alder er i samme situasjon som meg. De har det egentlig greit. Barna betyr mest for dem, og en eventuell partner er en ren bonus. Jeg vil ikke være en bonus. Jeg simpelthen nekter å være en bonus. Da vil jeg heller være alene.  
Om noen måneder er det ugjenkallelig slutt, man er blitt en del av de gamle. Før det skal man igjennom overgangsalderen. Svetting, nerver, bekymringer – og flere dater, som garantert ikke stemmer. Barn er så enkle. For en stund siden da jeg fikk besøk (ikke date) mens ungene var her, utbryter jentungen på 5 år. – Hun kan jo bare sove ved siden av deg, der mamma ikke ligger lenger.
Det er i en sådan stund man oppdager at man faktisk er i ferd med å bli det tallet man ikke vil snakke om. 

Den vanskelige Mannsrollen handler om retten til å oppdra sine barn

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Det pågår en debatt om mannsrollen i diverse medier, ideelt ankommet før årets Protestfestival, der temaet for lengst er satt opp på programmet. Det store pappaparadokset er nemlig at pappa er inn som pappa, inntil mamma etter samlivsbruddet velger han ut av rollen. Vi spør om mannen er blitt en tafatt taper, som lever på kvinnens premisser. Aldri før har mannsrollen, eller papparollen om du vil, vært dyrket som i dag, med tilstedeværende pappaer, pappaperm, pappabøker og pappaseminarer. I tillegg kan vi legge til at menigheter arrangerer mannskvelder, der de får dele hverandres tanker og bekymringer, og kan støtte hverandre. Samtidig som dette skjer strever mange menn med å bli fedre, og mange menn strever altså med å forbli det. Kvinner velger menn med barn. De uten barn blir stående på sidelinjen. Men kvinner har få å velge mellom, for også bitre og økonomisk sårbare pappaer, kanskje midt i en barnefordelingssak faller fort i gjennom. De er det mange av, for hvem havner ikke i den kategorien i en tid der pappa er blitt mer tilstede som pappa. Resultatet er at single kvinner tyr til datingsider, der de tilsynelatende stortrives som singel,å finne seg en” hvis Mr. Perfect skulle dukke opp. Men denne artikkelen skal handle om menn, og da spesielt de menn/fedre Jørgen Lorentzen kaller ”et vandrende katastrofeområde”.

”En diskriminerende barnelov, som helt klart gjør det mer vanskelig å hevde sine rettigheter etter samlivsbrudd, gjør det ikke bedre,” hevder mannsforskeren. ”Selv om menn fortsatt preger toppen av samfunnet, er det også menn som dominerer de dystre statistikkene. Nå er det på tide å snakke om mannsunderklassen”, skrev Marianne Tønnessen i Vårt Land. Pappa i dyp depresjon etter å ha tapt kampen om barna lever farlig, både med tanke på sitt eget liv og som ressurspappa for barna. Dette er en side av barnas beste ingen vil snakke om. Det feies under teppet, med at ”enhver har ansvar for sitt eget liv”. Ap-politiker Arild Stokkan-Grande mener en del menn sliter, men mener de ikke kan skylde på kvinner og likestilling av den grunn. Karin Stoltenberg, statsministerens mor, omtales som likestillingens mor i Dagbladet. Hun sa i en serie om ”Den vanskelige mannsrollen” i avisen at menn har kommet bedre ut av det med likestillingen, der de slipper den ensidige forsørgerrollen. La gå det, men ingen vil snakke om likestillingens forunderlige paradoks. Det voldsomme fokuset på likestilling de siste årene stopper opp ved samlivsbruddet. I et lukket nettverk på Facebook kommer ”det vandrende katastrofeområdet” tydelig fram. En bestemor skriver fortvilet om sønnen sin som plutselig mister hovedomsorgen til en mor med store psykiske problemer, bare fordi han er mann. Hun vil til ministernivå med saken, men snakker antakelig til døve ører. Pappaene som taper er i ferd med å miste forstanden. Enkelte har brukt 1 million i advokatsalærer for å vinne barna tilbake, ikke til dem, men til å få være like mye pappa som mamma er mamma. Nestleder i familiekomiteen på Stortinget Øyvind Håbrekke (KrF) støtter pappakampen, men støtten stopper også der ved samlivsbruddet. Tvisten handler om delt bosted som hovedregel, der Ap og KrF mener det må god kommunikasjon mellom foreldrene til for at det skal fungere. Det man nekter å se i øynene er at hvis den ene har mer rettigheter enn den andre kan den som stiller sterkest la være å kommunisere, så blir også det en fordel. Barnas beste brukes som unnskyldning for å ikke gå inn i en konflikt, og så lenge det finnes en diskriminerende barnelov er det pappa som taper. Barna taper uansett, uten at noen griper inn. Et barn er lojal overfor begge foreldrene. I krig og ellers i samfunnet har skjevdeling aldri ført til noe positivt. Makt er et farlig middel som har forårsaket kriger, drap og smertefulle skjebner over hele verden. Penger, som mye av dette også handler om, er ikke roten til alt ondt, men behovet for eller kjærligheten til penger kan være roten til mye ondt. I en kamp om barna sitter ”vinneren” med både barna, makten og pengene. Politikere som dekker seg under ”barnas beste” for å ikke ville diskutere likestilling etter samlivsbruddet, driver et farlig spill med barnas og den ene forelderens fremtid. Dette er av en eller annen grunn taushetsbelagt. Ole Texmo i Forum for Menn og Omsorg fører en ensom kamp der ute. F2F (Foreningen 2 Foreldre) uttaler seg stadig, uten at noe skjer. I F2F prøver de taktisk å nå frem. Der bruker de ”likeverdig foreldreskap” for å ikke trø noen på tærne. Skal vi få dette opp på bordet må feministene være villig til å gi avkall på rettigheter etter at de selv er blitt skilt. Det å bruke ”barnas beste” er et skittent triks. Likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen sier i Dagbladet at dette handler om barns rettigheter, som ikke må reduseres til en kjønnskamp. Dessverre ender barns rett til mamma og pappa ofte som kjønnskamp, fordi en barnefordelingsskonflikt ofte ender i retten. I retten dømmes det svært sjelden delt. En av dem vinner, som oftest mamma der barna er «bostedsløse». (Med bostedsløs mener jeg at hjemmet barna bodde i ved bruddet ble solgt, og det skal avklares hvor de skal bo). Vi trenger denne debatten. Den er kjempeviktig. På årets festivalskjorter står linjen ”Ignorance is the enemy”. Å ignorere er en form for likegyldighet, bare enda verre. Det vi er mest glad i står midt i kampen. ”Barnas beste” brukes for å kneble debatten. Saken ignoreres. Pappa taper når mamma står på den andre banehalvdelen. Menn fører en skyggekamp for døve ører. Til sist står helsa på spill og statistikken viser at det går dårlig med fraskilte menn. Sosiolog Arild Broch skrev i en kronikk i Aftenposten for noen år siden at menns interesser blir marginalisert i politikken, at kvinner er de som alltid får ”rett”. Det er positivt med den nye debatten som nå foregår i flere medier, om den vanskelige mannsrollen. Men det er synd at en ekstrem antifeminist som Eivind Berge måtte til for å få den på gli.