Kategori Blogg

Etter en kongelig nyttårstale

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar


Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre. Dagen i dag – den kan bli vår beste dag. Slik begynte HM Kongens Nyttårstale. Erik Byes vise rammet inn talen, som også omhandlet det å forstå hverandre, det å inkludere. I talen tok Kongen også til orde for ”større raushet og mot i debatter og dialoger”. Han sa at ”vi trenger å utvikle vår evne til å lytte til meningsmotstandere, til å sette oss i deres sted”. ”Hva er det som driver deres meninger fram?”, spurte Kongen. ”Hvor kan vi finne felles møtepunkter?”


Da Protestfestivalen startet opp sommeren 2000, var bakgrunnen nettopp ønsket om raushet og felles møtepunkter for ulike meninger. Vi opplevde at meningsklimaet var blitt hardere, rommet for korrekte meninger var blitt snevrere. Toleranse var blitt et splittende ord, mer enn en samlende verdi. Visse meninger var ikke lenger aksepterte. Erik Bye så dette, derfor involverte han seg så kraftig at han helt til det siste brydde seg sterkt om hva den lille annerledes festivalen i Kristiansand drev med. Han talte til makter og myndigheter i sin siste tale, spilt inn på video til festivalen før han døde. Han fortalte med myndig men svekket stemme at makta til enhver tid skulle være der til observasjon.

Protestfestivalen har flere ganger vært farlig nær stupet. Den er hittil blitt reddet av Cultiva, investoren Kurt Mosvold, av Fritt Ord eller politikere. Erik Bye bidro der også, da han sammen med to andre kjendiser dro til Norsk Kulturråd og slo neven i bordet.

Her på Sørlandet er festivalen kontroversiell. Takk og pris for det! Det skal ligge i dens natur. Men det gir også utfordringer. Kurt Mosvold sa i avisen i julen at han ønsker næringslivet skulle bidra mer til Protestfestivalen. Må det være sånn at det som er kontroversielt, ikke skal ha livets rett? Skal det kontroversielle kun være kontroversielt hvis det er politisk korrekt? Eller sagt på en annen måte, hvis det tiltaler de politiske og kulturelle miljøene som styrer lokalsamfunnet? Bør det ikke være en samlet enighet om at noe som er unikt, som samler folk fra alle leire til debatt, og som våger å gå mot strømmen skal gis muligheter for overlevelse og utvikling? Jeg skal la være å ramse opp alle sitatene som er kommet fra kjente meningsytrere fra hele landet, om hvor viktig festivalen er. Poenget er at Kristiansand med Protestfestivalen og utdelingen av Erik Byes minnepris har noe som er unikt. Professor Owe Wickström ved Universitetet i Uppsala sa en gang at han aldri hadde vært borti noe lignende i Norden. Derfor var den også ekstra viktig, la han til.

En gammel profeti sier at man aldri blir profet i eget hjemland. Protestfestivalens erfaringer i Kristiansand samsvarer med utsagnet.

Etter 22. juli 2011 ble det tatt til orde for at også de meningene vi ikke liker, skal få slippe til i debatter. Kongen sa langt på vei det samme. Det som får så mange til å si ja til en invitasjon fra Protestfestivalen, er det samme som gjør den unik. Protestfestivalen er politisk og religiøs fri. Den vil ikke samarbeide med avisen Vårt Land, hvis den ikke også samarbeider med Klassekampen. Samtlige deltakere stiller uten honorar, noe som forteller at alle mennesker er i samme båt. Til tross for at vi alle er forskjellige i dette landet, har vi en felles basis å dele med hverandre. Det var dette grunnfjellet som kom til syne da hele landet var i felles sorg etter 22. juli. Vi er alle født inn i dette landet i denne verden, og vi må en gang forlate skuta. Vi stiller alle likt, må bry oss om hverandre og forsøke å forstå hverandre.

En indiansk profet sier det på denne måten: Vi er på jorden bare noen få vintrer, etter det er vi ånder. Vi må behandle hverandre som ånder. Indianerprofeten er urolig for at vi verken tar vare på hverandre, jorda vi lever på, eller vannet vi er avhengige av. Menneskekroppen består av mer enn 50 prosent vann. I indianernes tenkemåte er både jorda, vannet og trærne hellige. Også i en sekulær tid bør vi behandle hverandre med respekt, som likeverdige. Enten man velger å tro vi er åndelige vesener eller ikke. Engasjement og åpenhet er kanskje de viktigste egenskapene vi har. Det er lov å være uenige, men ikke å hate hverandre.

I følge mayakalenderen tar jordas magnetfelt slutt 21. desember 2012. Da skal det være slutt på alt liv. Vi tror ikke så er tilfellet. Men enten det er spørsmål om dommedag, miljøvern, religion, politikk, familieliv, hvordan vi behandler hverandre eller hvorfor vi går til krig mot hverandre, er debatten og åpenheten grunnleggende viktig. Protestfestivalen er en arena som behandler alt dette (og mye mer) på likt grunnlag, med åpenhet og med spørsmål som deltakere svarer åpent på. Protestfestivalen var unik da den begynte, og den er det fortsatt. Derfor tror vi Erik Byes ord, før han gikk bort, har mening: Hold den gående.

Det er opp til oss i Protestfestivalen. Men ikke oss alene.


Det de Rødgrønne glemte

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Jeg er far, eller pappa på halvtid om du vil og bosatt i Kristiansand. Inspirert av Lise Christensens artikkel ”Synspunkt” i Fædrelandsvennen 8.11. måtte jeg bare sette meg ned å få skrevet ned de tankene som har kvernet i hodet mitt det siste året. Lise Christensen er opptatt av å få være mor på heltid mer enn 6 måneder med full lønn. Hun er rasende på alle kvinner som frivillig uten protest har gitt avkall på tid til fordel for sine menn. Hun er rasende på Audun Lysbakken. Du er ikke alene om raseriet, men alle er ikke i samme båt. Cirka halvparten av oss blir skilt. Hvis foreldrene er enige om å skilles kan man planlegge økonomien for fortsatt felles foreldreskap. I motsatt fall blir barn ofte økonomiske taps- og vinningsobjekter. Vi snakker altså om en betydelig del av den arbeidsføre andelen av oss nordmenn. Sosialdemokratiet – i dag anført av statsminister Jens Stoltenberg og familieminister Audun Lysbakken – har sakte men sikkert over flere tiår bygget opp et samfunn der to foreldre skal være i full jobb. Da jeg var barn og ungdom på 70-tallet var det uvanlig at begge foreldrene arbeidet fulltid. Mange vil hevde det gav oss som vokste opp en trygg oppvekst. I dag er alt snudd på hodet. Etter at dette har vært gjennomført over flere tiår har det ført til en høyere levestandard og ikke minst større krav til hva som er en minstestandard for å ikke havne i kategorien fattig barnefamilie, som Kåre Willoch skriver så klokt om i VG 5.11. Jeg har dyp respekt for en tidligere statsminister på 83 år som engasjerer seg så sterkt i dette temaet. Willoch skriver at for de Rødgrønne er full jobb viktigere enn omsorg for barna. Han hevder barnefamilienes økonomi er blitt svekket i hele dette århundre. Barnetrygden til aleneforeldre er minket med 35.000 kroner hevder han. Bakgrunnen for denne artikkelen var at mødre med flere barn har høyere sykefravær enn kvinner uten barn. Barnefamilienes kår er helt klart et betent område for de Rødgrønne. Det burde i alle fall være det. Halvparten av disse barnefamiliene havner altså i samlivsbrudd. Hva skjer da? Der man i dag er helt avhengig av to inntekter for å overleve, blir alt redusert til en inntekt – med stort sett samme utgiftsnivå.
I dag tjener kvinner i mange tilfeller også bedre enn menn. For fedre er situasjonen minst like ille som for alenemødre. I dag er delt omsorg – eller tilnærmet 50/50 fordeling – blitt mye vanligere i forbindelse med samlivsbrudd. Det er en forbedring, men det er ikke sosialdemokratiets fortjeneste. Barneloven er lite endret. Holdningene er endret. Jeg, Lise Christensen, vil hevde min rett til å være pappa på halvtid, for barnas beste. Når man havner i et samlivsbrudd skjer det dramatiske ting i enhver families liv. Som far må man kjempe for retten til å få være far og ikke en helgepappa satt til side av ”systemet” deres som ”enslig uten barn” og dermed helt uten rettigheter. Man må kjempe for retten til å overleve mot alle odds. Man må kjempe for å få være oppegående nok til å være en god far for sine barn etter det som har skjedd og en del av denne pakka handler om forverret økonomi.
Sosialdemokratiet har tatt ansvar for at to voksne mennesker, mann og kone, skal få arbeide full tid, selv om de har felles barn, men de har ikke løftet en finger for å gjøre noe med situasjonen når familien går i oppløsning. Det lekes med tall eller prosenter av samvær som om det skulle være en mindre betydelig justering av familielivet. Flerparten av familiene må selge hjemmet sitt etter et samlivsbrudd. Leieprisene er blitt slik at det er dyrere å leie enn å eie, men man får ikke eie uten hjelp fra boligkontor eller nær familie med kun en middels inntekt. Er man bidragsfar kan man som regel bare glemme det. Bidragsfedre (og noen mødre) får ikke dobbel barnetrygd, ikke overgangsstønader og ikke halv skatt. De må tvert imot betale flere tusen i bidrag til sin eks som skal forsørge barna. De fedre jeg kjenner som har havnet i dette uføret har enten klart å skrape sammen 3-4 jobber samtidig eller sagt opp jobben sin fordi sosialkontoret tross alt har en minstestandard for hva man kan leve av. De som jobber trippelt må dermed ofre barnetid ytterligere, fordi de faktisk er på jobb.
Lill May Vestly og Lise Christensen kjemper for å være hjemme med barna sine litt lenger, men vi kjemper for å få lov til å være far til våre barn like mye som de er mødre. De av oss som har barna annen hver uke har de samme utfordringene som alenemødre, men med dårligere kår. Man må ofte tviholde på bostedet i nærheten av skoler og barnehager for å vite at man står like sterkt som mor i en konflikt om barnefordeling. Man må bruke tid på barna i stedet for å jobbe enda mer. Det gjelder særlig der man ikke har familie å støtte seg på. Det aller verste er likevel den regelen som ser ut til å være en hovedregel på familiekontor, barnevern etc. om at der det er høyt konfliktnivå anbefales ikke delt omsorg. Det betyr at hvis den som forlater et samliv ikke ønsker å kommunisere med den andre parten får den parten (som oftest mor) støtte på familiekontoret, i barnevernet etc. Det er dette jeg kaller konfliktskaping, ikke til beste for barna. Statlige kontor bygger med andre ord i noen tilfeller konflikter mellom foreldrene. Med historien til skilte fedre de siste tretti årene friskt i minne er det ikke rart at mange er på tå hev, blir psykisk syke eller i noen dypt tragiske tilfeller ender med å ta sitt eget liv.

Jeg tror fedre aldri har hatt så dårlige kår som på tampen av 2011, og barna er som alltid de største taperne.

Barneloven stinker – glem pappapermen

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Ei ung mor har nettopp overlevd alvorlig kreftsykdom. En jente på 7 år har gjennomgått en tøff tid sammen med moren sin. Båndene blir naturlig nok ytterligere tettere etter det den lille familien har gjennomlevd. Det bekrefter Kreftforeningen. Etter at moren er blitt frisk ønsker far hovedomsorgen for datteren og vinner frem. Med den makt det er å ha hovedomsorg nekter han nå moren å se datteren, til tross for at retten har sagt datteren skal være annen hver helg hos moren.

Dette er selvsagt en dypt tragisk sak, men den viser også hvor tragisk og urettferdig det er å forfordele barn til en av foreldrene. Denne konkrete saken viser også at det er ikke bare mødre som vinner frem, og ikke minst hindrer den andre forelder kontakt med barna sine. Det sies at makt og penger er blant de sterkeste svakhetene mennesker har i seg. Likevel fortsetter barneloven i samme sporet, med små endringer, som vel mer kan minne om flisespikkeri.

Forfordelingen handler først og fremst om makt og penger, aller minst om barnas beste.

Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken fortsetter ufortrødent sitt arbeid med utvidet pappaperm, som ser ut til å være Lysbakkens hjertebarn. Han har selv fått barn og i avisintervjuer uttaler han stadig at dette betyr mye for han. Men Audun Lysbakken, har du blitt skilt med små barn? Har du opplevd ditt eget system så nådeløst urettferdig som mange har? Er du klar over at halvparten av oss enten velger å avbryte et samliv, eller opplever et ufrivillig samlivsbrudd? Hvis du er likestillingsminister, hvorfor gjelder likestillingen bare til samlivsbruddet er et faktum? Dere sier barnas beste må være avgjørende og legger tvil i om delt omsorg er barns beste. Dermed skal en av foreldrene, som oftest mor vinne. Er det barnas beste? Jeg kunne listet opp hundre grunner til at dette ikke er barnas beste, men du gidder ikke høre på meg likevel.

I forhold til dette er amming og pappaperm bagateller, fordi det gjelder den halvdelen av befolkningen med mindre barn som egentlig har det bra.

Jeg vet litt hva jeg snakker om. I tolv år har jeg arrangert Protestfestivalen i Kristiansand, hvor dette har vært på agendaen flere ganger. Tidligere har jeg tatt imot telefonen på Krisetelefonen for Menn og demonstrert utenfor Stortinget med pappfedre.
Jeg er separert med to små barn og har opplevd urettferdigheten med min nå voksne sønn. Jeg er skilsmissebarn. Livet er ingen dans på roser, men at Staten, regjeringen og dere politikere skal gå inn å gjøre det til et helvete er meg en gåte.

Overskriften i dette brevet var ikke ment bokstavelig med at du som barne- og likestillingsminister bør glemme pappapermen, det skjønner du sikkert. Den var ment for å fortelle deg at delt omsorg som hovedregel ved samlivsbrudd er viktigere enn pappaperm. Men det snakker du aldri om, kanskje fordi du ikke har opplevd det på kroppen eller at det rett og slett er så politisk ukorrekt å snakke om at du hopper over de spørsmålene.