Kategori Blogg

Klar for protest

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Kjære landsmenn. Nei, jeg begynner på nytt. Det var visst Kongen det. Kjære deg som leser dette. Nå skulle jeg gjerne hatt Kongens evne til å bli lyttet til og Statsministerens nyvunne respekt. Da ville jeg hatt den garantien jeg trengte for fullt hus på samtlige debatter under årets protestfestival i Kristiansand som starter lørdag 3. september. Vi snakker 12. gang nå og jeg tør å påstå at den aldri har vært mer nødvendig.

La oss ta det fra starten. En kald høstdag før årtusenskiftet ringte jeg to personer jeg ikke kjente for å be dem hjem til kaoset mitt. Vi kom fort til enighet om at byen og landet trengte en festival mot avmakt og likegyldighet, for engasjement og handling. Toleransen hadde kommet til et vendepunkt og tippet over fra å være noe varmt og kakaogodt til å bli det motsatte. Toleranse er å respektere hverandres meninger, men i enda større grad å tåle å høre de man er uenige med. Debatter var blitt forutsigbare eller politisk korrekte, som for så vidt går ut på det samme. En del mennesker fikk ikke delta. De var ugress. De skulle bort eller gjemmes under teppet. Media hadde tatt regien og ryddet bort ugresset fra spaltene. Det var heftig luking på gang, men ingen lukte bort de som lukte. Mye har skjedd siden den gang. Ingen datamaskiner kapitulerte. Ingen dommedag kom, bare et nytt tall med mange nuller. Vinden blåste som før. Folk ble født. Folk døde. Noen gikk på jobb. Andre gikk hjem. Likevel var noe endret. Endringen hadde skjedd så gradvis at man knapt hadde merket den. Den kom ikke med høstvinden, mer som bølger veltende inn fra havet fra andre steder i landet. Ikke minst fra Oslo-området. Hvis du lytter til bølgene lenge nok blir du søvnig, som ungene blir etter bilkjøring. Samme lyden, samme farten og roen som senker seg. Det er da det er lett å krasje eller falle over rekka.

Olav Rand Bringa og Knut O. Mygland skrev om Kolonistene i 2001, hva nå enn det er for noe. Alt blir gradvis galt med Sørlandet. Levekårene stuper. Vi vil helst være oss selv. Kolonistene presenterte seg stort sett selv, skrev forfatterne. De har ingen andre oppdragsgivere enn seg selv. ”Ingen konge eller regjering gav dem i oppdrag å administrere, utvikle eller tukte og veilede egdene,” skrev de. De få som virkelig har slike oppdrag, som fylkesmannen og biskopen synes ikke å ha kolonistiske tendenser, mente de. Bringa og Mygland sneiet borti noe som på sett og vis handlet om toleransen. Men dette gjaldt ikke bare Sørlandet. Østlendingene hadde fått dette ”viruset” fra et annet sted. Ingen vet hvor. Det er som en bakterie man ikke kjenner opphavet til, og derfor vanskelig lar seg kurere. Det ble gradvis forbudt å mene. Forbudt å snakke. Forbudt å rasle med sablene, med mindre man mente det samme som dem da. I alle disse ti årene har dette spredd seg, så lydløst og voldsomt, uten at det fremkalte nyseanfall hos allergikere. Første året Protestfestivalen kom dundrende inn i alle kriker og kroker midt i båtlivet og Olsokgrillingen skulle den bort. Avskummet måtte bort, det var en feil, en svulst på tidens tann. Heldigvis skjedde ikke det. Verdikommisjonen sa takk for seg. Forum for Systemdebatt det samme, men nevrotikere lar seg ikke pille på nesa av politisk korrekthet.

Så dukket Høvdingen Erik Bye opp. Han visste nøyaktig hvor Protestfestivalen ville hen. Plutselig var det noen med klippekort i Dagsrevyen og Se og Hør som sto imot presset fordi de hadde pondus nok. Media ble forvirret. Det samme gjorde den nye toleransen, som var nyfødt og ute av stand til å ta vare på seg selv. Høvdingen fikk snakke ferdig. Den syngende optimisten også. Årene gikk. Quart avgikk. Start rykket ned – og opp igjen. Antagelig rykker de ned igjen atter en gang. Etter 2010 er det bare mirakler igjen i Protestfestivalen, men man tror jo på sånt på Sørlandet. Jeg orker ikke en gang tenke på alle de andre som avgikk. Man må bare gå videre, også etter 22. juli. Vi er bygget sånn, som lemenet. Gå videre. Livet må gå videre. Protestfestivalens misjon har aldri vært viktigere. Jeg gjentar. Aldri vært viktigere. Likevel trenger vi sykehusopphold inni mellom, som alle andre.


3.-9. september skjer det for 12. gang. I toleransens navn. I engasjementets navn. I Martin Luther King Juniors navn, i Erik Byes navn, i Jens Bjørneboes navn osv. Uten bilen stopper Norge var det en blå mann som sa en gang. Jeg vil heller si at uten engasjementet stopper verden. Det spiller ingen rolle om temaet er sivil ulydighet, bedrifter som selges ut av landet, om cannabis bør legaliseres, om vi klager for mye, kontroversielle MC-klubber, alternativ kreftbehandling, motkultur og bohemliv eller kvinners manglende sexlyst. Helvete heller! Vi skal jo ende opp en plass alle mann og alle kvinner før eller senere, uavhengig av hva man tror på. På veien dit skal vi gløde og vise oss frem. Utskudd på andre planeter skal se at det lyser av menneskene på Vår Herres Klinkekule. Det holder ikke å gå på jobben og flytte på den daglige papirbunken. Du skal grine litt, svelge noen kameler, skrike og le høyt og ikke minst ramle ned mange etasjer i søvne. Du skal fly til andre enden av kula for å se ørnen du bare har sett på bilder og drikke vann eller sterk sprit ”så naglen losnar” i en finsk sauna. Utenfor venter monstermygg du er skråsikker på vil deg til livs. Alt dette skal få deg til å glemme det ubehagelige faktum at du bare er en knøttliten del av en evig syklus. Når en mann kan lage helvete på jord må da også en mann eller kvinne klare å flytte himmelen i hjertet sitt ut av kroppen for en stakket stund.

Protestfestivalen handler om alt dette og mer til. ”For det som skiller et demokrati fra totalitære samfunn, er nettopp respekten for uenighet,” sa utskjelte Hanne Nabintu Herland. Festivalen er en fantastisk blanding av litt sånne gærninger som oss og overleger og domproster, sa en lattermild optimist Jahn T., som sammen med stuntpoet Triztan ble intervjuet av lokalavisen i 2006. ”Enhver festival som inviterer til debatt og tankevirksomhet, er selvfølgelig viktig i en samfunnsstruktur som er glatt og overflatedyrkende, fastslo Triztan før også han red inn i solnedgangen. Hvis du aldri har vært i Triztan-teltet kan du begynne der, for der får du vite alt du trenger å vite for å begynne et sted. Sett pilene på globusen på Haandverkeren, Kunstforeningen eller på noen av de andre stedene der det skjer noe. Du treffer på Cynthia, Anton, Kristian eller noen av de andre overlevende i svarte t-skjorter. Protestfestivalen overtok der Johnny Cash slapp. Jeg kan ikke love at du ikke blir irritert eller kanskje til og med forbanna og kan ikke love at det ikke vil regne eller tordne i løpet av uken. Men jeg vedder ti soloppganger på at du vil føle at du er en del av noe større og viktigere enn du noen gang har kunnet forestille deg. Tror du meg ikke blir det månelyst.

Likegyldighet er verre enn hat, avmakt er verre enn alt og tida ruller fortere enn klinkekula du tråkker på. Ses vi?

Ondskapen i oss gjelder oss alle

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Nå skal livet gå videre. De massive sorgreaksjonene etter massedrapene i Oslo og på Utøya har fått frem det beste i oss nordmenn. Jeg er en forsiktig tviler og tror ikke mennesket er så gjennomgående godt som man tilsynelatende får inntrykk av. Det får meg til å tenke på en introduksjon som skal besvares under årets protestfestival. Eksisterer helvetet i oss? Er Satan det onde i mennesket – eller er engelen Lucifer ”denne verdens herre” som de kristne sier? Noe av det interessante er hvorfor gode mennesker gjør onde handlinger. Det ble sagt på TV2s Sommertid at vi er alle kommet ut samme veien, som spedbarn og der er vi alle uskyldige og like gode. Dr. Zimbardo som skrev boken Lucifer-effekten, testet i 1971 ut hvordan helt normale studenter taklet å bli henholdsvis fangevoktere og fanger i det amerikanske fengslet Stanford. Resultatet var skremmende. ”Fangevokterne” utviklet tyranniske trekk. Prosjektet viser at mennesket under press stoler blindt på autoriteter og kan gjøre de mest ekstreme ting. Vi har hørt om de samme tendensene under Nazi-Tyskland der vanlige mennesker som ble tildelt en rolle som soldater under Hitler ble mer onde enn de var før de ble soldater. Jeg ønsker ikke å nevne navnet, men mannen bak massedrapene 22. juli ble født som et uskyldig barn i likhet med alle andre, som aldri kunne utført slike handlinger. Et sted på veien må noe ha endret seg. Cornelius Jakhellns modige essay i Morgenbladet handler om det han kaller terrorviruset, åpent fortalt med en personlig historie: ”Jeg var en fredelig student som ble møtt med blikk og holdninger jeg oppfattet som fiendtlige, rasistiske og antihvite. Fordi jeg var følsom inntil det overfølsomme, ble jeg grepet av en ekstrem aggresjon. Som nordmann og hvit europeer følte jeg meg sviktet av politikerne som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring, samtidig som de feide den antihvite rasismen under teppet. Jeg følte meg oversett, forbigått og krenket. Raseriet var totalt: ”Ingen forstår min fortvilelse”. Kall det gjerne et psykologisk problem: Jeg er overbevist om at slike sinnsstemninger gjør enkelte til terrorister. Hvis jeg ikke gikk av skaftet skyldtes det enten at jeg var for feig, for empatisk eller for godt oppdratt og skolert”, skriver Jakhelln. Da han utleverte seg om disse tankene i Fædrelandsvennen mottok avisen flere rasende og nærmest hatske leserinnlegg, fordi avisen slapp til denne mannen. Leserinnleggene skremmer meg mer enn Jakhellns uttalelser. Han er modig og fokuserer på noe viktig, som vi må våge å ta innover oss. Menneskene er ikke bare gode, men et sted på veien sier det stopp hos de fleste. Hos noen få fortsetter det. Jeg betviler at ikke de fleste av oss har kjent på aggresjon, fortvilelse og tanker, som for noen kan fare helt vill. Ofte reagerer vi vel sterkere når noen rører ved noe vi ikke vil vedkjenne oss. Det at voldsmenn utad er sterkt imot vold er ikke uvanlig. Menighetslederen som sto frem som homofil fortalte at han var den mest intolerante homomotstanderen i menigheten. Pastoren som fordømmer usømmelig adferd blir tatt for pedofili. Raseriet mot politikere, som totalt ignorerer det du så sterkt er imot, og kompliserer livet ditt for all fremtid er noe av det mer uskyldige raseriet, som hvis det får løpe løpsk kan føre til både raseri og hat. De aller fleste kan bygge opp under slikt raseri, fordi man møter konsekvensene man irriterer seg over hver dag i hverdagslivet, men det betyr ikke at man sprenger oppkjørselen til ordføreren. Anti-islamistiske holdninger er bare en av mange ting, som for noen over tid kan bli til noe større og langt farligere. Jeg tror ikke heller at den voldsomme hyllesten av statsminister Jens Stoltenberg for å spre raushet, demokrati og kjærlighet er bare sunn. Etter tragedien er alle i sorg og det er selvsagt lett å henge seg på. Vi er flokkdyr og det har vært umulig å ikke ta del i den massive sorgen når det som har skjedd gjør så vondt langt inn i hjerterota, enten vi er direkte involvert eller ikke. Jeg er av dem som ikke er så sikker på om Jens Stoltenberg, Fabian Stang og alle de andre hadde reagert på samme måte om de var i samme båt som George W. Bush var i etter 11. september 2001, med en motstander på frifot som attpåtil var en hel organisasjon. Det er begrenset hvor mye aggresjon det er mulig å utøse mot en enslig mann, som det i dette tilfelle ser ut til å handle om. I Europa ble Bush utsatt for nesten like mye hat som Osama Bin Laden. Det kommer en blåmandag til oss også og den er nå like rundt hjørnet, eller som Anders Giæver skriver i VG: ”Hvor skal vi rette raseriet vårt når dagen kommer. Når rosene har visnet og er båret bort, vi har begravet våre døde og bare tomheten er igjen. For vi har ikke en gang Al Quida å hate.” Jeg finner det urovekkende at det fremdeles – et par uker etter tragedien – knapt finnes en journalist, en kommentator eller en nyhetssending som ikke snakker om gjerningsmannen eller viser bildet av han. Selvsagt fortjener hver av de 77 liv som gikk tapt hver eneste millimeter med spalteplass og oppmerksomhet, men de er mange. Et navn går igjen overalt og er blitt kjendis over store deler av verden. Han ville elsket oppmerksomheten hvis han fikk ta del i den, og får helt sikkert vite om den en eller annen gang. AUF-leder Eskil Pedersen sier klistret utover hele forsiden til Klassekampen 30. juli: – Han har tapt. Jeg er ikke så sikker på det, for hvis man følger med i det lille som blir sagt om han fra cella er han upåvirket av det som er hendt, men helt hengiven til målsetningen om å få frem meningene sine og å få oppmerksomhet. Oppmerksomhet passer tikkende bomber fortreffelig. De er frustrerte. De vil formidle noe. Når det går så langt som i dette tilfellet er behovet for formidling ekstra sterkt. Kanskje skyldes all rausheten og kjærligheten at vi klarer å se inni oss selv lenger enn vi tør innrømme. De fleste av oss kan bli tikkende bomber. Det er det Cornelius Jakhelln forsøker å fortelle oss på en så modig måte. De fleste mennesker har gode og dårlige sider. Det er derfor særdeles viktig at innebygd frustrasjon eller aggresjon får slippe til, i debattpanel, i media og i andre sammenhenger slik at vi kan få føle på det, få det frem i lyset og ikke minst diskutere det. Manifestet til mannen bak terroren 22. juli bør slik Anders Gjæver i VG sa det, ”leses i filler” og ikke ignoreres med hovmod og sinne. Cornelius Jakhelln har helt rett når han skriver at ”etter 22. juli 2011 er det på tide å hente frem terrorviruset i en selv, og utsette det for nådeløs analyse”. Dagens Næringsliv har kikket nærmere på kjente terrorister og mordere og slår fast at de var ensomme ulver, men at de aldri angret. Psykiater Anders Gåsland skriver i Morgenbladet at ondskap ikke er sykt. ”Om vi passer på å gjøre ondskap til noe sykt svekker vi kampen for det gode. Syke trenger støtte. Onde trenger å bli stilt til ansvar. For de onde trengs kun anger og omvendelse,” hevder Gåsland. De fleste angrer ikke. De har båret på en lang frustrasjon eller fortvilelse. Enten man er psykiater, forsker, journalist eller politi er det alltid snakk om ”de” eller ”dem”. Kun forfatteren ser ut til å tørre å blottlegge sitt indre med å vise frem ondskapens tendenser. Her viser det seg igjen at AP-høvdingen Reiulf Steen har rett når han sa at kunstnere har en ”fornemmelsesfinhet” vi andre ikke har, men som er helt nødvendig i samfunnet. Aggresjon, frustrasjon eller misunnelse kommer ofte etter langvarig følelse av urettferdighet og trakassering, tror jeg. Jakhellns poeng – om jeg forstår ham rett – er at vi alle er i besittelse av de samme tendensene, men andre og mer gode (eller feige) egenskaper stopper dem fra fri utfoldelse. For tolv år siden skrev jeg en artikkel om tikkende bomber, de som rammer seg selv og eventuelt sine nærmeste. Det handlet om fedre (og noen mødre) som ble frarøvet omsorgen for det kjæreste de har i samlivsbrudd. Men tikkende bomber kan også være gründere og bedriftseiere på randen av konkurs eller mennesker med ekstra stor respekt for lover og regler, som blir beskyldt for å gjøre noe ulovlig. Tikkende bomber kan også være den stille og trofaste mannen som alltid har gjort sin plikt. Når tikkende bomber utløses får de et annet navn i media, nemlig ondskap. Grensene mellom god og ond viskes ut, eller er syltynn. Når gode mennesker gjør onde handlinger, blir det umulig å bruke ondskap som målestokk. Jeg synes Cornelius Jakhelln fortjener honnør for å våge og så bør vi kanskje se flere ganger på barndomsbildene av gjerningsmannen i stedet for å snakke om han. Han så ikke så mye annerledes ut enn oss, som barn. Da blir det legitime spørsmålet det Lars Saabye Christensen spurte i diktet Gutta: Hvor var det det butta? Hvor var det egentlig det butta? La oss begynne der.

Vårt nasjonale 11. september

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Hva skriver man om når det skjer en nasjonal tragedie. Alt annet blir så tomt og meningsløst. Når enkeltpersoner eller organisasjoner står bak slike handlinger som terrorangrepene mot Oslo og Utøya er en stor del av hensikten å få oppmerksomhet. Det målet er oppnådd, dessverre. Derfor står ofte organisasjoner som utfører terror på pletten for å påta seg skyld, selv om de ikke har skyld i akkurat den handlingen. Men at en enkelt person med kanskje noen få medhjelpere kan forårsake så stor skade er ikke til å fatte. Jeg lar navnet ligge, og så er jeg helt sikker på at de fleste tar del i den store nasjonale sorgen, som landet er inne i, etter at så mange ungdommer og barn i begynnelsen av livet og til sammen nesten hundre mennesker så hensynsløst er blitt frarøvet livet. Vi som har barn kan bare forestille oss den bunnløse sorgen de som har mistet noen av sine nærmeste opplever i disse dager. Hva gjør det med oss? Blant annet får det oss til å tenke på hvor skjørt livet er. Erik Bye sang i den siste visen han laget om hvor viktig det er å følge sine drømmer. Det var det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om i dag. En annen av Byes tekster kan bivånes utenfor Snadderkjosken på Tangen. Monumentet ”Vår Herres Klinkekuler” ble laget av Torkel Christiansen og avduket av Erik Bye selv 11. september 2002. Datoen var ikke tilfeldig, det var 1-årsdagen for terrorangrepet på World Trade Center i New York. I disse dager er vi kanskje mer enn ellers våken for hvor liten jordkloden er når vi står sammen side ved side, hand i hand for å sørge fordi vi alle er en del av hverandre. I teksten til visa skrev Erik Bye: ”Og klodene fikk danse, sveve, trille / til glede for hans hjerte og hans syn. / Så ble han distrahert og glemte spillet: En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn. / Å for en dag å fange sommerfugler! / Det vakreste av alt han hadde skapt. /På marken lå Vårherres klinkekuler / og følte seg alene og fortapt. / Omsider kom han trett, som alle poder /når det er kveld og leken har vært sen. / Han lå på kne og samlet sine kloder. / Da så han, at han hadde mistet en. ”Den lille blå, den minste av dem alle!” / Han lette under gress og sten og hekk. ”Og den som var så blank i solefallet!” / Men mørket kom, og kulen den var vekk. / Det var vår egen jord som var blitt borte, / på marken lå den nattekald og våt. / Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. / Men jeg kan ikke minnes om han gråt. / Og vi som av den lille jord er båren, / og tror at intet teller, uten den, / får håpe at han leter mer i morgen / og håpe at han finner oss igjen.” Disse linjene var de siste versene i visa Bye fremførte i Dagsrevyen etter terrorangrepene, når ord ble for fattige. Det var første og eneste gang jeg har hørt et musikalsk innslag i Dagsrevyen. For hva annet kunne NRK gjøre når katastrofen var et faktum enn å sende bud på Erik Bye. I dag er han borte men visa lever videre og kan altså bivånes i Kristiansand utenfor Snadderkjosken. Teksten ligger i noe som ligner en likkiste av metall, trykket på papir laget av gamle pengesedler. Det er mye symbolikk i dette. Monumentet er verdt et besøk i disse dager, i den sorgen vi i Kristiansand er en del av sammen med resten av landet og verden som sørger med oss. Legg gjerne ned en blomst. 22. juli er blitt vår nasjonale 11. september. Jorda er jo så liten. Vi er alle i samme båt. Det som skjer berører oss alle. Vi er alle berørt. Bye var den siste tiden han levde brennende engasjert i spørsmålet om hvorfor Gud stadig tas til inntekt for krig eller terrorhandlinger. Derfor står monumentet der både for å minnes ofrene etter 11. september og for å minnes Erik Bye. Nå ønsker jeg å legge til, også for å minnes ofrene fra 22. juli. 4. september kommer den amerikanske filmregissøren Jennifer Abbott for å holde en appell ved monumentet, som en del av åpningen av Protestfestivalen. Hennes kritikerroste film ”War of the Gods” skal vises denne dagen og den handler nettopp om hvorfor Gud brukes til inntekt for krig og terror. Hun har forsket på dette og filmen skal være sterk, selv om jeg ikke har fått sett den ennå. Selv om religion ikke direkte knyttes til handlingene i Oslo og på Utøya står det tydelig å lese i alt som er skrevet av han som står bak terroren at temaet ligger som en skygge bak det hele.
Han fremstår som frimurer med en egen ideologi. Blant annet sier han i sitt manifest: ”Hver kristen står overfor følgende personlige valg. Du kan reise deg i Guds kraft og lære å bli en sann kriger i Herrens navn, eller du kan fortsette å stikke hodet i sanden og la den ene undertrykkeren etter den andre holde deg nede.”. I sitt manifest sier han at han har bedt for første gang på lenge. Han forteller Gud at hvis han ikke ønsker at den marxist-islamistiske alliansen skal ta over for europeisk kristendom må han få gjennomføre prosjektet sitt. Han betegnes som ”kristenfundamentalist”. Jennifer Abbott har studert slik tankegang og ønsket med sin film å vise at Gud ikke kan tas til inntekt for slike handlinger. Under markeringen i september skal hun holde en appell, samt at Benny Borg skal fremføre sanger av Johnny Cash, mannen som valgte å gå i svart i protest mot all ondskap og lidelse, frem til sin død 12. september 2003. Året etter at Johnny Cash var borte forlot også Erik Bye oss. Arrangementet ved Snadderkjosken har fått tittel etter en Bye-tekst: ”Vi spør under tause stjerner: Hva er det du vil oss Gud?”. Spørsmålet til Bye er for evig brennhett. Jeg tror ikke det er mulig å svare, men hvis jeg skal forsøke tror jeg svaret kanskje ville blitt at denne verden aldri kan bli bare god, fordi alle mennesker ikke bare er gode. Vi har feil og mangler og påvirkes av både oppvekst, miljø og vårt eget tankegods. En forskrudd tanke fra et menneske kan forårsake enorme skader. På veggen hjemme henger et dikt av Kjell Landmark, som skrev:
”En / alene / kan ingenting / gjøre. / Det sier / hundretusener.” Diktet er fantastisk godt, men les nå hvor vondt det kan gjøre, hvis man leser det med feil ideer om hva som er rett og galt.
Det forteller i stor grad at statsministeren har rett når han sier at det er umulig å gardere seg mot onde handlinger fra innsiden. Derfor må livet gå videre, og da er det mulig at jeg allerede neste uke kan klare å skrive om det jeg egentlig skulle skrive om denne uken, nemlig fotball.