Nå skal livet gå videre. De massive sorgreaksjonene etter massedrapene i Oslo og på Utøya har fått frem det beste i oss nordmenn. Jeg er en forsiktig tviler og tror ikke mennesket er så gjennomgående godt som man tilsynelatende får inntrykk av. Det får meg til å tenke på en introduksjon som skal besvares under årets protestfestival. Eksisterer helvetet i oss? Er Satan det onde i mennesket – eller er engelen Lucifer ”denne verdens herre” som de kristne sier? Noe av det interessante er hvorfor gode mennesker gjør onde handlinger. Det ble sagt på TV2s Sommertid at vi er alle kommet ut samme veien, som spedbarn og der er vi alle uskyldige og like gode. Dr. Zimbardo som skrev boken Lucifer-effekten, testet i 1971 ut hvordan helt normale studenter taklet å bli henholdsvis fangevoktere og fanger i det amerikanske fengslet Stanford. Resultatet var skremmende. ”Fangevokterne” utviklet tyranniske trekk. Prosjektet viser at mennesket under press stoler blindt på autoriteter og kan gjøre de mest ekstreme ting. Vi har hørt om de samme tendensene under Nazi-Tyskland der vanlige mennesker som ble tildelt en rolle som soldater under Hitler ble mer onde enn de var før de ble soldater. Jeg ønsker ikke å nevne navnet, men mannen bak massedrapene 22. juli ble født som et uskyldig barn i likhet med alle andre, som aldri kunne utført slike handlinger. Et sted på veien må noe ha endret seg. Cornelius Jakhellns modige essay i Morgenbladet handler om det han kaller terrorviruset, åpent fortalt med en personlig historie: ”Jeg var en fredelig student som ble møtt med blikk og holdninger jeg oppfattet som fiendtlige, rasistiske og antihvite. Fordi jeg var følsom inntil det overfølsomme, ble jeg grepet av en ekstrem aggresjon. Som nordmann og hvit europeer følte jeg meg sviktet av politikerne som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring, samtidig som de feide den antihvite rasismen under teppet. Jeg følte meg oversett, forbigått og krenket. Raseriet var totalt: ”Ingen forstår min fortvilelse”. Kall det gjerne et psykologisk problem: Jeg er overbevist om at slike sinnsstemninger gjør enkelte til terrorister. Hvis jeg ikke gikk av skaftet skyldtes det enten at jeg var for feig, for empatisk eller for godt oppdratt og skolert”, skriver Jakhelln. Da han utleverte seg om disse tankene i Fædrelandsvennen mottok avisen flere rasende og nærmest hatske leserinnlegg, fordi avisen slapp til denne mannen. Leserinnleggene skremmer meg mer enn Jakhellns uttalelser. Han er modig og fokuserer på noe viktig, som vi må våge å ta innover oss. Menneskene er ikke bare gode, men et sted på veien sier det stopp hos de fleste. Hos noen få fortsetter det. Jeg betviler at ikke de fleste av oss har kjent på aggresjon, fortvilelse og tanker, som for noen kan fare helt vill. Ofte reagerer vi vel sterkere når noen rører ved noe vi ikke vil vedkjenne oss. Det at voldsmenn utad er sterkt imot vold er ikke uvanlig. Menighetslederen som sto frem som homofil fortalte at han var den mest intolerante homomotstanderen i menigheten. Pastoren som fordømmer usømmelig adferd blir tatt for pedofili. Raseriet mot politikere, som totalt ignorerer det du så sterkt er imot, og kompliserer livet ditt for all fremtid er noe av det mer uskyldige raseriet, som hvis det får løpe løpsk kan føre til både raseri og hat. De aller fleste kan bygge opp under slikt raseri, fordi man møter konsekvensene man irriterer seg over hver dag i hverdagslivet, men det betyr ikke at man sprenger oppkjørselen til ordføreren. Anti-islamistiske holdninger er bare en av mange ting, som for noen over tid kan bli til noe større og langt farligere. Jeg tror ikke heller at den voldsomme hyllesten av statsminister Jens Stoltenberg for å spre raushet, demokrati og kjærlighet er bare sunn. Etter tragedien er alle i sorg og det er selvsagt lett å henge seg på. Vi er flokkdyr og det har vært umulig å ikke ta del i den massive sorgen når det som har skjedd gjør så vondt langt inn i hjerterota, enten vi er direkte involvert eller ikke. Jeg er av dem som ikke er så sikker på om Jens Stoltenberg, Fabian Stang og alle de andre hadde reagert på samme måte om de var i samme båt som George W. Bush var i etter 11. september 2001, med en motstander på frifot som attpåtil var en hel organisasjon. Det er begrenset hvor mye aggresjon det er mulig å utøse mot en enslig mann, som det i dette tilfelle ser ut til å handle om. I Europa ble Bush utsatt for nesten like mye hat som Osama Bin Laden. Det kommer en blåmandag til oss også og den er nå like rundt hjørnet, eller som Anders Giæver skriver i VG: ”Hvor skal vi rette raseriet vårt når dagen kommer. Når rosene har visnet og er båret bort, vi har begravet våre døde og bare tomheten er igjen. For vi har ikke en gang Al Quida å hate.” Jeg finner det urovekkende at det fremdeles – et par uker etter tragedien – knapt finnes en journalist, en kommentator eller en nyhetssending som ikke snakker om gjerningsmannen eller viser bildet av han. Selvsagt fortjener hver av de 77 liv som gikk tapt hver eneste millimeter med spalteplass og oppmerksomhet, men de er mange. Et navn går igjen overalt og er blitt kjendis over store deler av verden. Han ville elsket oppmerksomheten hvis han fikk ta del i den, og får helt sikkert vite om den en eller annen gang. AUF-leder Eskil Pedersen sier klistret utover hele forsiden til Klassekampen 30. juli: – Han har tapt. Jeg er ikke så sikker på det, for hvis man følger med i det lille som blir sagt om han fra cella er han upåvirket av det som er hendt, men helt hengiven til målsetningen om å få frem meningene sine og å få oppmerksomhet. Oppmerksomhet passer tikkende bomber fortreffelig. De er frustrerte. De vil formidle noe. Når det går så langt som i dette tilfellet er behovet for formidling ekstra sterkt. Kanskje skyldes all rausheten og kjærligheten at vi klarer å se inni oss selv lenger enn vi tør innrømme. De fleste av oss kan bli tikkende bomber. Det er det Cornelius Jakhelln forsøker å fortelle oss på en så modig måte. De fleste mennesker har gode og dårlige sider. Det er derfor særdeles viktig at innebygd frustrasjon eller aggresjon får slippe til, i debattpanel, i media og i andre sammenhenger slik at vi kan få føle på det, få det frem i lyset og ikke minst diskutere det. Manifestet til mannen bak terroren 22. juli bør slik Anders Gjæver i VG sa det, ”leses i filler” og ikke ignoreres med hovmod og sinne. Cornelius Jakhelln har helt rett når han skriver at ”etter 22. juli 2011 er det på tide å hente frem terrorviruset i en selv, og utsette det for nådeløs analyse”. Dagens Næringsliv har kikket nærmere på kjente terrorister og mordere og slår fast at de var ensomme ulver, men at de aldri angret. Psykiater Anders Gåsland skriver i Morgenbladet at ondskap ikke er sykt. ”Om vi passer på å gjøre ondskap til noe sykt svekker vi kampen for det gode. Syke trenger støtte. Onde trenger å bli stilt til ansvar. For de onde trengs kun anger og omvendelse,” hevder Gåsland. De fleste angrer ikke. De har båret på en lang frustrasjon eller fortvilelse. Enten man er psykiater, forsker, journalist eller politi er det alltid snakk om ”de” eller ”dem”. Kun forfatteren ser ut til å tørre å blottlegge sitt indre med å vise frem ondskapens tendenser. Her viser det seg igjen at AP-høvdingen Reiulf Steen har rett når han sa at kunstnere har en ”fornemmelsesfinhet” vi andre ikke har, men som er helt nødvendig i samfunnet. Aggresjon, frustrasjon eller misunnelse kommer ofte etter langvarig følelse av urettferdighet og trakassering, tror jeg. Jakhellns poeng – om jeg forstår ham rett – er at vi alle er i besittelse av de samme tendensene, men andre og mer gode (eller feige) egenskaper stopper dem fra fri utfoldelse. For tolv år siden skrev jeg en artikkel om tikkende bomber, de som rammer seg selv og eventuelt sine nærmeste. Det handlet om fedre (og noen mødre) som ble frarøvet omsorgen for det kjæreste de har i samlivsbrudd. Men tikkende bomber kan også være gründere og bedriftseiere på randen av konkurs eller mennesker med ekstra stor respekt for lover og regler, som blir beskyldt for å gjøre noe ulovlig. Tikkende bomber kan også være den stille og trofaste mannen som alltid har gjort sin plikt. Når tikkende bomber utløses får de et annet navn i media, nemlig ondskap. Grensene mellom god og ond viskes ut, eller er syltynn. Når gode mennesker gjør onde handlinger, blir det umulig å bruke ondskap som målestokk. Jeg synes Cornelius Jakhelln fortjener honnør for å våge og så bør vi kanskje se flere ganger på barndomsbildene av gjerningsmannen i stedet for å snakke om han. Han så ikke så mye annerledes ut enn oss, som barn. Da blir det legitime spørsmålet det Lars Saabye Christensen spurte i diktet Gutta: Hvor var det det butta? Hvor var det egentlig det butta? La oss begynne der.
Kategori Blogg
Vårt nasjonale 11. september
Hva skriver man om når det skjer en nasjonal tragedie. Alt annet blir så tomt og meningsløst. Når enkeltpersoner eller organisasjoner står bak slike handlinger som terrorangrepene mot Oslo og Utøya er en stor del av hensikten å få oppmerksomhet. Det målet er oppnådd, dessverre. Derfor står ofte organisasjoner som utfører terror på pletten for å påta seg skyld, selv om de ikke har skyld i akkurat den handlingen. Men at en enkelt person med kanskje noen få medhjelpere kan forårsake så stor skade er ikke til å fatte. Jeg lar navnet ligge, og så er jeg helt sikker på at de fleste tar del i den store nasjonale sorgen, som landet er inne i, etter at så mange ungdommer og barn i begynnelsen av livet og til sammen nesten hundre mennesker så hensynsløst er blitt frarøvet livet. Vi som har barn kan bare forestille oss den bunnløse sorgen de som har mistet noen av sine nærmeste opplever i disse dager. Hva gjør det med oss? Blant annet får det oss til å tenke på hvor skjørt livet er. Erik Bye sang i den siste visen han laget om hvor viktig det er å følge sine drømmer. Det var det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om i dag. En annen av Byes tekster kan bivånes utenfor Snadderkjosken på Tangen. Monumentet ”Vår Herres Klinkekuler” ble laget av Torkel Christiansen og avduket av Erik Bye selv 11. september 2002. Datoen var ikke tilfeldig, det var 1-årsdagen for terrorangrepet på World Trade Center i New York. I disse dager er vi kanskje mer enn ellers våken for hvor liten jordkloden er når vi står sammen side ved side, hand i hand for å sørge fordi vi alle er en del av hverandre. I teksten til visa skrev Erik Bye: ”Og klodene fikk danse, sveve, trille / til glede for hans hjerte og hans syn. / Så ble han distrahert og glemte spillet: En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn. / Å for en dag å fange sommerfugler! / Det vakreste av alt han hadde skapt. /På marken lå Vårherres klinkekuler / og følte seg alene og fortapt. / Omsider kom han trett, som alle poder /når det er kveld og leken har vært sen. / Han lå på kne og samlet sine kloder. / Da så han, at han hadde mistet en. ”Den lille blå, den minste av dem alle!” / Han lette under gress og sten og hekk. ”Og den som var så blank i solefallet!” / Men mørket kom, og kulen den var vekk. / Det var vår egen jord som var blitt borte, / på marken lå den nattekald og våt. / Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. / Men jeg kan ikke minnes om han gråt. / Og vi som av den lille jord er båren, / og tror at intet teller, uten den, / får håpe at han leter mer i morgen / og håpe at han finner oss igjen.” Disse linjene var de siste versene i visa Bye fremførte i Dagsrevyen etter terrorangrepene, når ord ble for fattige. Det var første og eneste gang jeg har hørt et musikalsk innslag i Dagsrevyen. For hva annet kunne NRK gjøre når katastrofen var et faktum enn å sende bud på Erik Bye. I dag er han borte men visa lever videre og kan altså bivånes i Kristiansand utenfor Snadderkjosken. Teksten ligger i noe som ligner en likkiste av metall, trykket på papir laget av gamle pengesedler. Det er mye symbolikk i dette. Monumentet er verdt et besøk i disse dager, i den sorgen vi i Kristiansand er en del av sammen med resten av landet og verden som sørger med oss. Legg gjerne ned en blomst. 22. juli er blitt vår nasjonale 11. september. Jorda er jo så liten. Vi er alle i samme båt. Det som skjer berører oss alle. Vi er alle berørt. Bye var den siste tiden han levde brennende engasjert i spørsmålet om hvorfor Gud stadig tas til inntekt for krig eller terrorhandlinger. Derfor står monumentet der både for å minnes ofrene etter 11. september og for å minnes Erik Bye. Nå ønsker jeg å legge til, også for å minnes ofrene fra 22. juli. 4. september kommer den amerikanske filmregissøren Jennifer Abbott for å holde en appell ved monumentet, som en del av åpningen av Protestfestivalen. Hennes kritikerroste film ”War of the Gods” skal vises denne dagen og den handler nettopp om hvorfor Gud brukes til inntekt for krig og terror. Hun har forsket på dette og filmen skal være sterk, selv om jeg ikke har fått sett den ennå. Selv om religion ikke direkte knyttes til handlingene i Oslo og på Utøya står det tydelig å lese i alt som er skrevet av han som står bak terroren at temaet ligger som en skygge bak det hele.
Han fremstår som frimurer med en egen ideologi. Blant annet sier han i sitt manifest: ”Hver kristen står overfor følgende personlige valg. Du kan reise deg i Guds kraft og lære å bli en sann kriger i Herrens navn, eller du kan fortsette å stikke hodet i sanden og la den ene undertrykkeren etter den andre holde deg nede.”. I sitt manifest sier han at han har bedt for første gang på lenge. Han forteller Gud at hvis han ikke ønsker at den marxist-islamistiske alliansen skal ta over for europeisk kristendom må han få gjennomføre prosjektet sitt. Han betegnes som ”kristenfundamentalist”. Jennifer Abbott har studert slik tankegang og ønsket med sin film å vise at Gud ikke kan tas til inntekt for slike handlinger. Under markeringen i september skal hun holde en appell, samt at Benny Borg skal fremføre sanger av Johnny Cash, mannen som valgte å gå i svart i protest mot all ondskap og lidelse, frem til sin død 12. september 2003. Året etter at Johnny Cash var borte forlot også Erik Bye oss. Arrangementet ved Snadderkjosken har fått tittel etter en Bye-tekst: ”Vi spør under tause stjerner: Hva er det du vil oss Gud?”. Spørsmålet til Bye er for evig brennhett. Jeg tror ikke det er mulig å svare, men hvis jeg skal forsøke tror jeg svaret kanskje ville blitt at denne verden aldri kan bli bare god, fordi alle mennesker ikke bare er gode. Vi har feil og mangler og påvirkes av både oppvekst, miljø og vårt eget tankegods. En forskrudd tanke fra et menneske kan forårsake enorme skader. På veggen hjemme henger et dikt av Kjell Landmark, som skrev:
”En / alene / kan ingenting / gjøre. / Det sier / hundretusener.” Diktet er fantastisk godt, men les nå hvor vondt det kan gjøre, hvis man leser det med feil ideer om hva som er rett og galt.
Det forteller i stor grad at statsministeren har rett når han sier at det er umulig å gardere seg mot onde handlinger fra innsiden. Derfor må livet gå videre, og da er det mulig at jeg allerede neste uke kan klare å skrive om det jeg egentlig skulle skrive om denne uken, nemlig fotball.
Han fremstår som frimurer med en egen ideologi. Blant annet sier han i sitt manifest: ”Hver kristen står overfor følgende personlige valg. Du kan reise deg i Guds kraft og lære å bli en sann kriger i Herrens navn, eller du kan fortsette å stikke hodet i sanden og la den ene undertrykkeren etter den andre holde deg nede.”. I sitt manifest sier han at han har bedt for første gang på lenge. Han forteller Gud at hvis han ikke ønsker at den marxist-islamistiske alliansen skal ta over for europeisk kristendom må han få gjennomføre prosjektet sitt. Han betegnes som ”kristenfundamentalist”. Jennifer Abbott har studert slik tankegang og ønsket med sin film å vise at Gud ikke kan tas til inntekt for slike handlinger. Under markeringen i september skal hun holde en appell, samt at Benny Borg skal fremføre sanger av Johnny Cash, mannen som valgte å gå i svart i protest mot all ondskap og lidelse, frem til sin død 12. september 2003. Året etter at Johnny Cash var borte forlot også Erik Bye oss. Arrangementet ved Snadderkjosken har fått tittel etter en Bye-tekst: ”Vi spør under tause stjerner: Hva er det du vil oss Gud?”. Spørsmålet til Bye er for evig brennhett. Jeg tror ikke det er mulig å svare, men hvis jeg skal forsøke tror jeg svaret kanskje ville blitt at denne verden aldri kan bli bare god, fordi alle mennesker ikke bare er gode. Vi har feil og mangler og påvirkes av både oppvekst, miljø og vårt eget tankegods. En forskrudd tanke fra et menneske kan forårsake enorme skader. På veggen hjemme henger et dikt av Kjell Landmark, som skrev:
”En / alene / kan ingenting / gjøre. / Det sier / hundretusener.” Diktet er fantastisk godt, men les nå hvor vondt det kan gjøre, hvis man leser det med feil ideer om hva som er rett og galt.
Det forteller i stor grad at statsministeren har rett når han sier at det er umulig å gardere seg mot onde handlinger fra innsiden. Derfor må livet gå videre, og da er det mulig at jeg allerede neste uke kan klare å skrive om det jeg egentlig skulle skrive om denne uken, nemlig fotball.
Det her må vi jørr no me
Det er blitt sagt at for en innflytter tar det opptil tretti år å bli kjent med kristiansandere, og da mener jeg ordentlig kjent. Det er også blitt sagt at man må lære seg hva ”ja vel” betyr, hvis man skal få noe utbytte av å bo her. Kristiansanderen er stort sett treig, og som jeg skrev for noen uker siden – litt mindre treig enn mandalitten og litt treigere enn arendalitten.
I tillegg må man lære å like ”blaudis” og man bør helst ha et godt forhold til bedehuset. Det siste har vel endret seg litt de senere årene, ettersom landet har blitt mer og mer sekulært. Vi lever i et gudløst samfunn og det gjør kristiansanderen mer rådvill enn folk i andre landsdeler.
I tillegg må man lære å like ”blaudis” og man bør helst ha et godt forhold til bedehuset. Det siste har vel endret seg litt de senere årene, ettersom landet har blitt mer og mer sekulært. Vi lever i et gudløst samfunn og det gjør kristiansanderen mer rådvill enn folk i andre landsdeler.
En større undersøkelse har vist at vi er blant de minst religiøse landene i Europa. Det som finnes av tro er dessuten blitt mer et halmstrå å klamre seg til når livet går på trynet. Midt opp i all denne gudløsheten lever kristiansanderen som den som i størst grad tror på Gud. Alt dette må jo føre til en slags frustrasjon. Innflytteren blir ikke kjent med oss. Vi er vanskelige å ”få fatt på”, glir unna alle konflikter og alt som er problematisk og så finner vi ikke Gud andre steder enn hos naboen, om vi er heldige. Stakkars oss. En annen undersøkelse viser at det er en kraftig reduksjon i antall husmødre samtidig som vi vet at det er flest husmødre her på Sørlandet. Vi er med andre ord et molboland i landet. Det betyr ikke at det nødvendigvis er de andre som har rett i alt, men det må jo bety at vi blir mer og mer ensomme og frustrerte.
Midt i all denne frustrasjonen og midt i ”alt er så greit” kommer skyggesidene og kanskje er vi ikke så ”greie” likevel. Jan Engervik gav for femten år siden ut en plate jeg stadig setter på med fornøyelse. Det er ikke noe å være fornøyelig over, for ironien henger på disse visene som kladd under skiene når det er mildt på det blide Sørlandet. I Krangel synger han for eksempel: ”Jøss’åm di krangla ’oss nabon ida. Kåna fikk sæ non hågg. Ho robte om jelp – å æ vætt ikkje va’ – han æ’kje rekti klåg! Ongane grin – foreldrana slåss å veggen æ tynn mellom dei å åss. – De syns æ none ska jårr noe me’ Ja, de syns æ none ska jårr noe me’!”. Og siden det er sommer på Sørlandet trekker jeg frem en vise til med et litt annet innhold. I Nagenbading synger han: Æ sidde i sjyggen, sånn litt fårr mæ sjøl, har me mæ brus, for e æ imod de me øl. Æ kan se spidbådan frese aste’, sjønnt de æ langt fra me – for æ har tatt en kikkert me’.” Stranna æ varm, å fålk har tatt all kleran a! De æ fårferdli at sånno går ann – sprade ronnt uden de grann! Har’kje kommunen en oppsynsmann?”. I tilfelle østlendinger som ikke forstår dialekta leser dette oversetter jeg siste verset i denne visa: ”Nå har jeg vært her en ukes tid. Ja, for stranda er jo også mi! Ikke for det at jeg har noe med det, men det er snart ikke et sted der ordentlige folk får være i fred.”.
Det er ikke underlig at vi humrer av disse visene, for vi kjenner oss jo igjen. Kanskje har de rett østlendingene i at vi er et rekepellende folkeslag som passer godt på våre nærmeste, men holder alle andre på god avstand. Ja, kanskje vi til og med går bak ryggen og viser de som har feilet eller gått på trynet en kald skulder, selv om ingen egentlig er bedre enn andre.
Det som fikk meg til å skrive om dette tankekorset var historien om den finske langrennsløperen Mika Myllylä. Han tok en rekke medaljer men ble også dratt inn i den finske dopingskandalen under VM i Lahti for ti år siden. De siste årene slet han med alkoholmisbruk og sto tiltalt for mishandling. Historien om Mika Myllylä er sett på som en personlig tragedie, som kanskje kunne vært unngått. Han bodde på et lite sted der han fikk gjemme seg vekk fra sladder og negativ omtale. Kona hadde forlatt han sammen med barna. Den tidligere norske skiløperen Erling Jevne mente Myllylä ble sviktet av sine egne. Han mener han var en følsom person som ikke taklet motgangen. I stedet for å hjelpe trakk de seg unna, selv om de så hvor preget han var av sine egne tabber. Han var bare en av flere på det finske landslaget som ble tatt for doping på dette tidspunktet, men den mest profilerte og uten tvil en stor idrettsmann. Jeg kan ikke si at det var en ny Tore Tønne-sak for finnen var skyldig, men han fikk ikke hjelp han heller. Det kostet han livet. Nylig ble han funnet død på sin bopel, bare 41 år gammel.
Hvordan er det med oss kristiansandere? Er vi mindre flinke til å ta oss av andre enn de aller nærmeste, eller enda verre, er vi et folkeslag som fryser ut og ikke tilgir, selv om vi bor innerst i Bibelbeltet? Lar vi være å ta kontakt fordi vi er treige? Når Jan Engervik treffer sånn blink med ”Alvårli’ talt” som plata heter må det jo ha en årsak. Er vi mer vandrende selvmotsigelser her i landsdelen enn andre steder i landet? I forbindelse med programmet ”Svendsen om Hansen og Jensen” der Truls Svendsen testet ut forskjeller på væremåte i de forskjellige landsdeler skrev en innsender på nettsiden til programmet: Sørlendingene er trege, intolerante, overkristne, pakker alt inn i bomull, også banneord. Har du ikke båt er du ingenting. Hvis alt dette stemmer har vi et alvorlig problem som skjuler mange Mika-skjebner i landsdelen. Det kan det ikke være noen tvil om.
Det vi må være oss bevisst er at alle mennesker er sårbare. Sturla Stålsett skriver i sin nye bok Respekt at det er sårbarheten hos et medmenneske som gjør at behovet for etisk handling i det hele tatt oppstår. ”Den andres sårbarhet kaller på meg og stiller meg til ansvar,” skriver Stålsett. ”Den andres sårbarhet så å si roper på meg. Og når jeg blir var denne påkallelsen, dette ofte tause ropet, er det fordi jeg i den andres sårbarhet kan gjenkjenne erfaringen av min egen sårbarhet. Slik kan jeg bli i stand til å ta ansvar for vårt felles ve og vel – det vil si, gjøre noe for andre, handle moralsk,” skriver han. Det ironiske er at vi kristiansandere som jo skal være mer moralske, mer forståelsesfulle og mer ”greie” enn andre på mange måter kanskje er verre. I siste linjen i Jan Engerviks vise Krangel kommer det frem at ”Ja, de her ska æ pinade’ jørr no’ me!!”, og det som til slutt får han til å reagere er at noen har skrapt i bilen hans. Hvis vi skal være tolerante, utreige og slutte å pakke alt inn i bomull må vi i mye større grad se lenger enn nesa rekker og tørre å være medmenneske. Det er mye viktigere enn om man får en skrape på bilen. Vi vil jo ikke være et molboland, vil vi vel?
Det vi må være oss bevisst er at alle mennesker er sårbare. Sturla Stålsett skriver i sin nye bok Respekt at det er sårbarheten hos et medmenneske som gjør at behovet for etisk handling i det hele tatt oppstår. ”Den andres sårbarhet kaller på meg og stiller meg til ansvar,” skriver Stålsett. ”Den andres sårbarhet så å si roper på meg. Og når jeg blir var denne påkallelsen, dette ofte tause ropet, er det fordi jeg i den andres sårbarhet kan gjenkjenne erfaringen av min egen sårbarhet. Slik kan jeg bli i stand til å ta ansvar for vårt felles ve og vel – det vil si, gjøre noe for andre, handle moralsk,” skriver han. Det ironiske er at vi kristiansandere som jo skal være mer moralske, mer forståelsesfulle og mer ”greie” enn andre på mange måter kanskje er verre. I siste linjen i Jan Engerviks vise Krangel kommer det frem at ”Ja, de her ska æ pinade’ jørr no’ me!!”, og det som til slutt får han til å reagere er at noen har skrapt i bilen hans. Hvis vi skal være tolerante, utreige og slutte å pakke alt inn i bomull må vi i mye større grad se lenger enn nesa rekker og tørre å være medmenneske. Det er mye viktigere enn om man får en skrape på bilen. Vi vil jo ikke være et molboland, vil vi vel?
PEACEMANS BLOGG 