Det er blitt sagt at for en innflytter tar det opptil tretti år å bli kjent med kristiansandere, og da mener jeg ordentlig kjent. Det er også blitt sagt at man må lære seg hva ”ja vel” betyr, hvis man skal få noe utbytte av å bo her. Kristiansanderen er stort sett treig, og som jeg skrev for noen uker siden – litt mindre treig enn mandalitten og litt treigere enn arendalitten.
I tillegg må man lære å like ”blaudis” og man bør helst ha et godt forhold til bedehuset. Det siste har vel endret seg litt de senere årene, ettersom landet har blitt mer og mer sekulært. Vi lever i et gudløst samfunn og det gjør kristiansanderen mer rådvill enn folk i andre landsdeler.

En større undersøkelse har vist at vi er blant de minst religiøse landene i Europa. Det som finnes av tro er dessuten blitt mer et halmstrå å klamre seg til når livet går på trynet. Midt opp i all denne gudløsheten lever kristiansanderen som den som i størst grad tror på Gud. Alt dette må jo føre til en slags frustrasjon. Innflytteren blir ikke kjent med oss. Vi er vanskelige å ”få fatt på”, glir unna alle konflikter og alt som er problematisk og så finner vi ikke Gud andre steder enn hos naboen, om vi er heldige. Stakkars oss. En annen undersøkelse viser at det er en kraftig reduksjon i antall husmødre samtidig som vi vet at det er flest husmødre her på Sørlandet. Vi er med andre ord et molboland i landet. Det betyr ikke at det nødvendigvis er de andre som har rett i alt, men det må jo bety at vi blir mer og mer ensomme og frustrerte.

Midt i all denne frustrasjonen og midt i ”alt er så greit” kommer skyggesidene og kanskje er vi ikke så ”greie” likevel. Jan Engervik gav for femten år siden ut en plate jeg stadig setter på med fornøyelse. Det er ikke noe å være fornøyelig over, for ironien henger på disse visene som kladd under skiene når det er mildt på det blide Sørlandet. I Krangel synger han for eksempel: ”Jøss’åm di krangla ’oss nabon ida. Kåna fikk sæ non hågg. Ho robte om jelp – å æ vætt ikkje va’ – han æ’kje rekti klåg! Ongane grin – foreldrana slåss å veggen æ tynn mellom dei å åss. – De syns æ none ska jårr noe me’ Ja, de syns æ none ska jårr noe me’!”. Og siden det er sommer på Sørlandet trekker jeg frem en vise til med et litt annet innhold. I Nagenbading synger han: Æ sidde i sjyggen, sånn litt fårr mæ sjøl, har me mæ brus, for e æ imod de me øl. Æ kan se spidbådan frese aste’, sjønnt de æ langt fra me – for æ har tatt en kikkert me’.” Stranna æ varm, å fålk har tatt all kleran a! De æ fårferdli at sånno går ann – sprade ronnt uden de grann! Har’kje kommunen en oppsynsmann?”. I tilfelle østlendinger som ikke forstår dialekta leser dette oversetter jeg siste verset i denne visa: ”Nå har jeg vært her en ukes tid. Ja, for stranda er jo også mi! Ikke for det at jeg har noe med det, men det er snart ikke et sted der ordentlige folk får være i fred.”.

Det er ikke underlig at vi humrer av disse visene, for vi kjenner oss jo igjen. Kanskje har de rett østlendingene i at vi er et rekepellende folkeslag som passer godt på våre nærmeste, men holder alle andre på god avstand. Ja, kanskje vi til og med går bak ryggen og viser de som har feilet eller gått på trynet en kald skulder, selv om ingen egentlig er bedre enn andre.

Det som fikk meg til å skrive om dette tankekorset var historien om den finske langrennsløperen Mika Myllylä. Han tok en rekke medaljer men ble også dratt inn i den finske dopingskandalen under VM i Lahti for ti år siden. De siste årene slet han med alkoholmisbruk og sto tiltalt for mishandling. Historien om Mika Myllylä er sett på som en personlig tragedie, som kanskje kunne vært unngått. Han bodde på et lite sted der han fikk gjemme seg vekk fra sladder og negativ omtale. Kona hadde forlatt han sammen med barna. Den tidligere norske skiløperen Erling Jevne mente Myllylä ble sviktet av sine egne. Han mener han var en følsom person som ikke taklet motgangen. I stedet for å hjelpe trakk de seg unna, selv om de så hvor preget han var av sine egne tabber. Han var bare en av flere på det finske landslaget som ble tatt for doping på dette tidspunktet, men den mest profilerte og uten tvil en stor idrettsmann. Jeg kan ikke si at det var en ny Tore Tønne-sak for finnen var skyldig, men han fikk ikke hjelp han heller. Det kostet han livet. Nylig ble han funnet død på sin bopel, bare 41 år gammel.

Hvordan er det med oss kristiansandere? Er vi mindre flinke til å ta oss av andre enn de aller nærmeste, eller enda verre, er vi et folkeslag som fryser ut og ikke tilgir, selv om vi bor innerst i Bibelbeltet? Lar vi være å ta kontakt fordi vi er treige? Når Jan Engervik treffer sånn blink med ”Alvårli’ talt” som plata heter må det jo ha en årsak. Er vi mer vandrende selvmotsigelser her i landsdelen enn andre steder i landet? I forbindelse med programmet ”Svendsen om Hansen og Jensen” der Truls Svendsen testet ut forskjeller på væremåte i de forskjellige landsdeler skrev en innsender på nettsiden til programmet: Sørlendingene er trege, intolerante, overkristne, pakker alt inn i bomull, også banneord. Har du ikke båt er du ingenting. Hvis alt dette stemmer har vi et alvorlig problem som skjuler mange Mika-skjebner i landsdelen. Det kan det ikke være noen tvil om.
Det vi må være oss bevisst er at alle mennesker er sårbare. Sturla Stålsett skriver i sin nye bok Respekt at det er sårbarheten hos et medmenneske som gjør at behovet for etisk handling i det hele tatt oppstår. ”Den andres sårbarhet kaller på meg og stiller meg til ansvar,” skriver Stålsett. ”Den andres sårbarhet så å si roper på meg. Og når jeg blir var denne påkallelsen, dette ofte tause ropet, er det fordi jeg i den andres sårbarhet kan gjenkjenne erfaringen av min egen sårbarhet. Slik kan jeg bli i stand til å ta ansvar for vårt felles ve og vel – det vil si, gjøre noe for andre, handle moralsk,” skriver han. Det ironiske er at vi kristiansandere som jo skal være mer moralske, mer forståelsesfulle og mer ”greie” enn andre på mange måter kanskje er verre. I siste linjen i Jan Engerviks vise Krangel kommer det frem at ”Ja, de her ska æ pinade’ jørr no’ me!!”, og det som til slutt får han til å reagere er at noen har skrapt i bilen hans. Hvis vi skal være tolerante, utreige og slutte å pakke alt inn i bomull må vi i mye større grad se lenger enn nesa rekker og tørre å være medmenneske. Det er mye viktigere enn om man får en skrape på bilen. Vi vil jo ikke være et molboland, vil vi vel?

Man skulle nesten ikke tro det. Jeg måtte gni meg i øynene for å se to ganger på det som sto på trykk. Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa, som jeg for øvrig har stor sans for, truer med å holde tilbake 60 millioner kroner. Årsak: Politikerne i Kristiansand sa nei til rushtidsavgift i første omgang. Det er knapt 16 måneder siden Kleppa sa hun ikke ønsket å komme til byen for å debattere bompenger, fordi bompengeprosjekt er lokalt initiert. Hun hadde ingenting med det. Politikerne i Kristiansand fikk gjøre som de ville. Bompenger og forlengelsen av det, rushtidsavgift blandet verken hun eller andre seg inn i.

Samtidig står Statens vegvesen frem og mener det bør bli dobbelt så dyrt å kjøre privatbil inn mot Kristiansand sentrum. Det er ikke annet enn ville tilstander som rår byen. Ingenting rundt bil og vei henger på greip bortsett fra dette ene, at her er det penger å hente for stat og kommune. Hvis det var sånn at Kleppa, Statens vegvesen og alle andre som er så glade for bompenger virkelig ønsker å slå et slag for kollektivtrafikk og miljøet så er det helt uforståelig at bompengene skal brukes til å finansiere en autostrada frem og tilbake fra sentrum til Vågsbygd. Legg i stedet ned veiene og proklamer for hest og kjerre. Det er vel det som er miljøhensyn. Når den nye veien er ferdig finnes det nye områder som trenger autostrada. Alt kommer antakelig an på hvem som bor hvor og om disse folkene sitter i bystyret eller har påvirkningskraft på bystyret.

For mange vanlige dødelige vil rushtidsavgift være en videreføring av den endringen i levemønsteret som mange har vært igjennom. Denne endringen går ut på å hele tiden tenke hva man skal i byen, hvilken dag man må gjøre det ærendet i Sørlandsparken osv. For voksne med voksne barn og enslige uten små barn er det sikkert sunt og godt å spasere inn til byen, men bor man langt nok borte fra sentrum er man likevel avhengig av bil eller buss en del av veien, ellers ryker halve arbeidstiden til labbing.

Rushtidsavgift. Smak på ordet. Det er så 2011 som det kan bli. Jeg ville blitt overrasket hvis ikke Kleppa får det som hun vil til sist. Det denne avgiften i tillegg til bompengene vil gjøre er å skape større klasseskille i byen vår. Vil vi ha det sånn? De som har så de klarer seg betaler og betaler og gjør det dermed mulig for politikerne å fortsette økningen eller legge på flere bommer og avgifter andre steder. Kommunen er desperat etter penger, så hvis Kleppa står på sitt får hun det som hun vil, men å kalle det miljøavgift blir for dumt.
Mitt korstog mot bommer er et personlig korstog. Greit nok. Jeg skal ikke stikke det under en stol. Det er vel sånn med de fleste at man tenker på seg sjøl. Når man har to små barn som skal manøvreres gjennom trafikken til sentrum til fots fordi man ikke kan kjøre gjennom bommen blir man irritert. La oss slå det fast en gang for alle. Buss fungerer ikke for alle. Buss fungerer ikke for de som sliter med klaustrofobi eller sosial angst og egner seg ofte dårlig for småbarnsforeldre. Småbarn bryr seg ikke om busstider og bussjåfører bruker busstider. I tillegg til det å ikke rekke busser med hylende småunger fungerer det ofte dårlig å bære barn til busstopp kombinert med bæreposer, sparkesykler osv. Busser fungerer dessuten kun i tidsrommene det faktisk går busser. Busser fungerer også kun til steder det går busser. Hvis man først tar buss oppdager man i tillegg at det er dyrt, og at sluttsummen kan bli svært dyr når hver person i en familie må ha hvert sitt busskort. I bilen er det plass til alle.
De fleste som bruker busser jevnlig har også en bil stående som de må betale for, og da blir det kostbart selv for de som har en del å rutte med.

Rushtidsavgift er nyoppfunnet. Det berører ikke meg, bare så det er sagt. Likevel tenker jeg med bekymring på alle de det berører. Jeg vet det berører mange, til og med flere jeg kjenner. Noe av det som er så skremmende med en slik avgift er at noen faktisk har funnet den på. Man kan velge mye her i livet, men når du skal være på jobben bestemmer som regel sjefen. Det betyr at skole og barnehage og tidspunktet du reiser hjemmefra må tilpasses tidspunktet du skal være på jobb. Rushtidsavgift skal som navnet tilsier gjelde når folk flest skal frem og tilbake på jobb eller i forbindelse med det. Bilistene skal melkes uansett ståsted. Altså har du ikke noe valg, men noen kan velge å ta buss. Jeg tror de som kan velge buss gjør det for å slippe å stå i kø. Og akkurat her dukker et enda rarere fenomen opp. Rushtidsavgift skal som bompenger finansiere en bredere og enklere vei slik at køen blir borte fordi enda flere kan kjøre bil fortere frem og tilbale. Gjør døren høy og porten vid, som det sies et sted. Alle skal komme lettere frem og inn. Ingen trenger lenger å ta i bruk buss.

Disse frivillige ”Berlinmurene” vi har fått skaper et skille mellom de som har mest og de som har minst. Samme prinsippet fungerer overalt. Alle betaler likt, uansett hvor god råd du har. Og jo flere som betaler jo mer må man betale, for jo flere avgifter lages og jo mer koster det på dem vi allerede har. Skrustikkepolitikken skrur seg til, for å si det sånn. Problemet med denne politikken er altså at smertegrensene er forskjellig for folk.
Kristiansand gjør det motsatte av Bykle. De gjør det mer utrivelig for barnefamilier, men også for de eldre. Lytt heller til de gamle statsministrene Kåre Willoch og Odvar Nordli som har forstått hvem som er taperne i dagens samfunn.

Når samferdselsminister Kleppa nå vil tvinge Kristiansand til å innføre rushtidsavgift tar hun på seg et ansvar hun strengt tatt ikke skal ha. Selvsagt tvinger hun ikke, hun gir bort 60 millioner hvis de innfører, men bruker samme retorikk som når seksåringen vil se på Batman i stedet for Pippi Langstrømpe. Lillesøster skal få godteri hvis hun skrur av Pippi og på Batman. Problemet er at godteposen tilhører dem begge.

Da jeg her om dagen gikk over en av byens broer med en liten gutt og en enda mindre jente på vei til andre siden av bomringen ville plutselig ikke den minste gå lenger, hun skulle bæres. Det er tungt og bære nesten tjue kilo i armene over tid så jeg var fristet å ringe en av de folkevalgte for å be om hjelp. Nå før valget 12. september hadde de sikkert stilt opp med åpne armer.

Det er noe skummelt over det som skjer i Kristiansand i disse dager. Trekk parallell til noe av det jeg skrev i forrige uke, om tiden vi lever i som egentlig er et blunk, så får du et innblikk i hva jeg forsøker å si noe om. Vågsbygd er ugjenkjennelig. Det graves, sprenges, omkjøres og endres. Snart kommer en helt ny vei og et helt nytt Vågsbygd vil se dagens lys. På Tangen skal Aquarama stå opp som fugl fønix fra asken i ruinene av den gamle svømmehallen. I Markens er det enda et nytt bygg på vei opp. I Hannevika er det dukket opp en ny tunnel. På Odderøya er det store planer og i andre enden av sjakkbrettet planlegger pinsevennene et spektakulært bygg før Lundsbroen. Om ikke det er nok kommer Euroterminalen som egentlig er et kolossalt spenstig og spennende prosjekt, til tross for endringene som vil skje. Da glemte jeg nesten i forbifarten å nevne Kilden som åpner med pomp og prakt allerede neste år.

Hva vil jeg med dette? Alt dette setter i gang det noen vil kalle underlige tanker i meg. La meg trekke en enda mer underlig sammenligning notert av Kaj Skagen i Dag og Tid forrige uke. Skagen skriver egentlig om Bob Dylan men resonnerer seg tilbake til den tiden Dylan skrev sterkt og engasjerende om alt som skjedde omkring. Skagen kaller det ”redselsbalansen”. Jorda var dominert av to krigere med hver sin ladde pistol hardt presset mot tinningen til den andre. Et øyeblikks uoppmerksomhet var jevngodt med døden. Denne gjensidige gisselsituasjonen polariserte all politisk tenkning og handling, lammet refleksjon og dialog og frøs fast den kulturelle og politiske utviklingen, skriver Kaj Skagen. Han hevder at det eneste som gikk fremover i årene etter 1945 var teknologien og økonomien. Noen få turde gjøre opprør. De ble sett på som avvikere og fikk tilnavn som bohemer, beatbohemer og hippier.

Vi forlater Kaj Skagens tanker der og går inn i vår tid og i vår del av verden og enda mer nært, i vår by. Bohemene kjenner vi til, det var en bohemleir bare en båttur unna, i Skagen. De var også i Christiania og andre steder. De brukte pensel, blyant og intellektet som våpen. Beatbohemene hadde sin base i San Francisco. Hippiene noen år senere var overalt. De brukte slagord og blomster som våpen. Blomster i kanonmunningene og i tøyet. Tilbake til tidsbegrepet. Vi lever i et øyeblikk av evigheten. Mennesker har levd på planeten i tusenvis av år. Det var en tid da urmennesket bodde i huler og jaktet dyr med spyd for å få seg mat. Når Kong Christian IV fant på Christianssand (Nettopp, med Ch og ikke med K) i 1641 var han bevisst på hvordan det skulle være her. Han må ha vært et ordensmenneske. Gradvis kom endringene, fornyingene og moderniseringene ettersom tiden skred frem. I dag er vi i 2011, men frem til for femti år siden levde fremdeles byfolket i byen vår ganske kummerlig. Jeg bodde for eksempel mitt første leveår i en ombygd stall i Kristian 4des. gate. Det som skjer nå er intet mindre enn en revolusjon i modernisering og fornying. Alt skjer på grunn av det Kaj Skagen skriver er det eneste som gikk fremover etter 1945, nemlig teknologien og økonomien. Utrolig nok kan det virke som det nettopp er teknologi og økonomi som i dag lammer all dialog og refleksjon. Begge disse to fenomener er temmelig nye i historisk sammenheng.

Det er ikke så lenge siden man byttet dyr i stedet for å betale med kort, og enda kortere tid siden vi måtte ha ledning for å ringe til noen. Det er tydelig at teknologi og ikke minst økonomi herjer hemningsløst med oss vanlige borgere av Kristiansand, som i Vesten forøvrig. Den teknologiske revolusjon vet vi ikke konsekvensene av ennå fordi det er uklart om man får hjernekreft av stråling. Hva som skjer med modernisering, som handler litt om teknologi og mye om økonomi er temmelig dramatisk sett i et større perspektiv. Hva skal våre oldebarn bygge når det ikke er noen flere fjell å sprenge? Hva skal de finne på når alt er funnet opp på noen få år? Hvordan vil de få noe som helst følelse med røttene sine når alt er oppløst, nytt og sprengt bort? Hva slags kulturhus skal de bygge når Kilden er utgått på dato og det ikke er flere steder å bygge noe nytt? Alt dette hadde vi ikke behøvd å svare på hvis vi ikke fødte flere barn, men det gjør vi jo. Ut i fra dette ser jeg et enormt behov for både bohemer, hippier og andre avvikere. Man kan jo ikke bygge en ny klode. Derfor er vi en liten gjeng som er i startgropen for å stifte ChristianssandsBohemene (med Ch.). Det er selvsagt bare som å pisse i motvind. Derfor burde noen med mer makt ta seg bryet med å tenke litt over hva som har skjedd og skjer i årene mellom sånn cirka 2000 til 2020, for verden skal vel gå videre etter det?

Utenom bohemer og hippier sto en enkel sjel ved navn Erik Dammann alene for en liten revolusjon mot utviklingen, da han skrev noen bøker og stiftet Fremtiden i Våre Hender på 70-tallet. Dammann sa da han mottok Erik Byes Minnepris på Protestfestivalen i fjor at jorda allerede er fortapt. Det eneste som kan endre det er å snu opp ned på å tenke vekst, men det er utopi å tro at den tenkningen endres for den ligger dypt forankret i alt som foregår, mener han. Jeg har snakket med Dammann og han ser langt utover den politiske agendaen med å tenke miljø. Det spiller ingen rolle om folk lar være å kjøre fly eller bil, man må stoppe helt opp og begynne helt på nytt. Det handler om noe helt annet og mye større. Det som skjer i Kristiansand i disse dager viser bare at det går an å tenke så mye nytt at man slutter å tenke. Da vil jeg ikke fremstå som en surpomp. Selvsagt er det gøy mye av det som skjer, men er det sunt? Ironisk nok er det håp i den kunstnerkolonien byen vår alltid har vært. Kunstnerne gikk ut mot Cultiva når de ble fjernet fra søknadsmassen. De tør å si ifra og de vet hvordan de skal få sagt det på rett måte. Kristiansanderen Reidar Wennesland levde tett på beatbohemene i San Francisco. I Christianssands Kunstforening er det tradisjon for å si ifra når noe er galt slik kunstnerne i Myren Grafikk (der blant andre Kjell Nupen var med) gjorde det på 70-tallet. Når sentrale politikere uttaler at kunstnerne ”har sugerør i statskassa” er det ikke så overraskende. Kunstnerne er nesten de eneste som tør å si ifra. Man kan ikke forvente at politikerne skal forstå at viktigere korrektur når samfunnsutviklingen er på feil kurs har vi ikke.

Mannen som skrev hippiebevegelsens historie var fra Grimstad. Eivind Reinertsen skrev om hvordan de oppsto: Det dreide seg først og fremst om enkeltmennesker som lette etter kontakt og livsinnhold som passet deres egen personlighet og deres egen situasjon, og som fant sammen på utsiden av den fastsatte samfunnsrammen. De fleste var folk som ikke bare følte seg fremmede over det etablerte samfunnets nesten religiøse tilbedelse av konkurranse, poeng og døde ting, men som også sto utenfor de tradisjonelle ungdoms-miljøene som sentrerte rundt popmusikk, moter, utseende, idrett, biler, brennevin osv. Det var i aller høyeste grad en søken etter verdier, og etter en virkelighet som besto av ekte og enkle komponenter, skrev Reinertsen.
Det er jo naturlig at ”avvikere” er de som må si ifra. Hvis du er en del av det som foregår tilhører du de ”friske” som i mer eller mindre grad er enig om de store linjene. Hvis du er utenfor er du avviker for massen men kanskje den klartenkte i virkeligheten? Tida går fryktelig fort. Det å la Mammons disipler, makt og penger styre det som til enhver tid skjer bør jo kanskje bli et tankekors for flere enn bohemer, hippier og Erik Dammann? Av og til kan det være klokt å lytte til kunstnerne. De er antakelig de eneste som ikke sier at det som skjer, det skjer.