Side 114 av 117

Et barnslig sinn!

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

I dag har jeg sittet og spilt inn sanger til klassefesten. Det er 30 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen, det er nesten ikke til å tro. Klassen vår, først på Solholmen skole og så på Grim skole holdt sammen i alle disse årene. Vi ble godt kjent med hverandre og med lærerne Aslaug Mathisen på Solholmen og Øystein Andersen på Grim. Den eldste av disse er 86 nå, men kommer på klassefesten.

Det er en velkjent sannhet at tiden flyr, men i enkelte sammenhenger ser man det tydeligere. Jeg kan kikke opp på et par bilder jeg har på veggen, av noen av mine nærmeste som er borte i dag og tenke et øyeblikk at de er her, for det er så uvirkelig at de ikke er det, og at tiden har gått så fort. Det er egentlig litt underlig at 70-tallet er den beste tiden for det skjedde ikke bare hyggelige ting. Blant annet ble mine foreldre skilt i 1974. Men livet var på mange måter en lek, slik jeg kan føle det er for min eldste sønn i dag, som er på samme alder jeg var i 1979. Slik flyr tiden og generasjonene som en vind forbi og man kan nynne til Bob Dylan, som forsøker å stotre frem at svaret blåser med vinden.

Jeg mener fremdeles at den musikken som ble laget på den tiden er den beste noensinne. Men lytter man til lydbildet av Suzi Quatro, Status Quo eller Smokie, er det egentlig ikke allverdens. Jeg var ikke redd for å digge ABBA i den tiden, og gikk fort opp den bratte bakken jeg bodde på toppen av en snøværsvinter i 1976 med Abbas Arrival på LP. Jeg gledet meg til å sette den på platespilleren og bare lene meg tilbake og nyte musikken. Broren min som var to år yngre hørte på mer tunge saker, som The Runaways eller AC/DC. Jeg hørte langt fra bare på Abba, Susi og Status, men også på Dr. Hook, Ian Hunter, Boney M og Roger Whittaker. Det siste var vel ganske uvanlig for en 15-åring, men det tenkte jeg ikke mye på.

Min første kassett var en gul sak med tidlig Status Quo, som står som pynt øverst på CD-hylla mi i dag. Tidlig Status Quo med sanger som «Down the Dustpipe», «Mean Girl» og «Railroad» er noe jeg ennå lytter til. Jeg har ennå til gode å høre dem live. Vi spilte luftgitar i kjelleren til Henrik. Bare Thor Henning kom til å spille gitar på ordentlig noen år senere.

Foruten musikken var det fotball for alle penga. Min barndomskamerat Bjørn og jeg pleide å lage fotballsesonger ved hjelp av terninger, der 1-tallet fungerte som scoringer. Vi kunne samtlige lagoppstillinger utenat. Han holdt med Everton og jeg med Sheffield United. Det gjør jeg ennå. Den store Helten var Alan Woodward som hadde de hardeste skuddene i engelsk forball på den tiden. Vi skrev ut bøker på bøker og var kommentatorer samtidig som vi ristet terninger og skrev så blekket sprutet.

Høydepunktet var i oktober 1978 da Start ble seriemester for første gang. Det må ha vært det lykkeligste øyeblikket noen gang. «Matta», Trond Pedersen, Karsten og resten av gutta skulle forgylles. Vi hadde vårt eget lag i gata, som spilte serie mot andre gater i nærheten, som Grimsmyra og Eventyrveien. Laget vårt Tornardo var en dønn seriøs interesse, som opptok mye tid. Eller møtene i smalfilmklubben. Å være 15 i 1978 var helt annerledes enn det er for min 15-årige sønn i dag. Mobiltelefoner, internett og den verden de lever i nå var en fremmed verden den gang. Kompisene måtte møte opp på døra, så vi måtte ha møtt dem for å bli kjent med dem.

Vi hadde bare en TV-kanal også, så det som gikk der er noe som aldri blir glemt. Spesielt Detektimen McCloud og westernserien Krutrøyk likte jeg, og begge disse seriene har jeg sikret meg på DVD i dag. Lørdagskveld med Erik Bye var høydepunktet på lørdagskvelden.

I 1979 kom punken og raserte musikken. John Lennon ble skutt i 1980 og Bob Marley døde av kreft. I februar 1981 døde bestefar og senere samme året bestemor. Først da ble livet alvor, og det skulle aldri bli det samme igjen.

Jeg tenker ofte på om det var fordi alt var så annerledes, eller fordi vi var 15 og livet var en lek at denne tiden forblir den beste. Folk sier det siste, og det kan godt være det. Men jeg velger å tro at alt var annerledes den gang, og nettopp det er min lille flukt på tunge dager.

Når vi nå skal feire 30 år siden ungdomsskolen er det tid for refleksjoner. Da jeg fylte 40 inviterte jeg 40 venner gjennom 40 år på fest. Noen av dem hadde jeg ikke snakket med på kanskje 20 år. Likevel var det de barndomsvennene jeg følte kjente meg best. Det var en underlig oppdagelse, når det tross alt er andre jeg har levd med og brukt tiden på de siste årene. Det gir meg kanskje noe rett i at denne tiden var spesiell.

For noen år siden viste jeg min eldste sønn et bilde av min bror og jeg som barn, i en robåt på Byglandsfjorden. Jeg spurte han hvem det var og han svarte at det måtte være han. Det var da han skjønte at vi lignet på hverandre.

Min eldste sønn er på vei ut i verden, det er som han glipper mer for hver dag. Da er det ekstra godt å kunne holde hånden til min yngste sønn Matti Johannes på snart 4 år og se at han ligner på meg den gangen jeg var en liten gutt. Jeg var en redd liten gutt i den store verden, som ville få med meg alt. Det er han også. Sammen skal vi erobre dagene bit for bit, dag for dag, så får alt det andre seile sin egen sjø.

På den måten klarer jeg å se fremover, ikke bare bakover.

Leve Myggen

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Samtidig som det blir klart at Myggen må sone samfunnstjeneste for kokainbruk, kommer det også frem at han har millionlønn i den gjeldstyngede klubben. Millionlønn er vanligvis en uting og skulle ikke forekommet. Det er et problem at forskjellene i samfunnet er så store. I særlig grad er jeg kritisk til millionlønn i foballen, som snarest må endre reglene for å redde klubber.

I dette tilfellet forsvarer jeg lønnen, selv om det høres veldig inkonsekvent ut. Myggen er en enorm motivator og et forbilde for mange. Han er ferdig med sitt utsvevende liv i Oslo og er tilbake der han startet, som forbilde og til glede for alle som elsker den runde fotballen. Start tjener penger på Myggen, og de unge spillerne blir motiverte av å spille på samme lag. Han er en motivator selv om han ikke spiller fotball, som Ole Gunnar Solskjær er i Manchester United. Hver kamp Myggen spiller i år er en ren bonus. Dessuten er det godt å vite at Myggen er tilbake i Kristian by.

Myggen er en Helt, og de er det ikke for mange av i dag. I en verden der overfladiske TV-program, kommersielle interesser og enkle løsninger har tatt over regien, er det godt å kunne ta vare på noe av det som har gitt oss noe. De fleste av Heltene er døde, og de største gjenlevende, som Nelson Mandela (uten sammenligning forøvrig) er passert 90.

I ly av opprykket til Tippeligaen er det skjedd mye negativt når det gjelder laget vi elsker. Hver dag leser vi om innskrenkinger, oppsigelser eller andre økonomiske problemer. I tillegg har vi lenge vært preget av finanskrisen. Utenlandske spillere kjøpes inn, lokale spillere selges. Laget er dømt ned av nesten samtlige aviser. Sør Arena (navnet fnyser jeg av) er ikke lenger klubbens eiendom. Nå står snart Rosenborg for tur hjemme. Skrekk og gru. Den dagen er vi heldigvis på vei til påskefjellet. Jeg orker ikke flere ydmykelser, det har vært noen av dem.

Derfor er jeg så glad for Myggen, som den han er, som forbilde, playmaker, motivator og den lokale Helten som er vendt hjem til der han startet, som en del av gadas gutter. Bare med det er vi et skritt nærmere seriegullene i 1978 og 1980, og kanskje en gang snart.

Leve Myggen!

Hypokondri er ikke gøy!

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Jeg hater helger. Det høres sikkert rart ut, men det har nå vært slik en del år. Selvsagt betyr det enormt mye å være sammen med ungene, men det endrer seg ikke fordi det er helg. Det som endrer seg er at uroen er mer tilstedeværende enn resten av uka. Denne helgen har vært ille i så måte, med tabloidaviser som sprer sykdom og død og bekjente som forteller om hjerteinfarkt før man har fylt 40. For en avisoman er det umulig å unngå å lese detaljer om sykdomsutvikling, detaljer om hva som skjedde da det ble oppdaget og detaljer om hendelsesforløpet. Det som hjalp noe var å se professor Ingvard Wilhelmsen på Grosvold i går kveld, med den kjente humoren som gjemmer bort alvoret. Det er alltid like fornøydelig og rensende å høre den mannen. Likevel er det en typisk lørdag med uro og frykt. Det som er helt sikkert er at redaktørene aldri tar hensyn til hypokondere. Det må jeg i og for seg respektere, men hvordan tør journalisten grave så dypt i det sørgelige? Det overrasker meg stadig vekk. For det å dø er noe som gjelder alle og som Timbuktu så treffende synger; «Alle vil til himmelen men ingen vil dø». En hypokonders hverdag er ikke så veldig annerledes enn andres, bortsett fra at han alltid lukker dolokket før han får sett ned i skåla og at han aller helst dusjer i mørket. Ja, for det finnes flere typer hypokondere. Den mest vanlige er en for meg fremmed type. Denne hypokonderen sjekker seg hele tiden og flyr til legen for å få forsikret seg om at han eller hun er frisk. Den hypokonderen vil alltid vært et hestehode foran alle andre, når det gjelder å oppdage ting før det er for sent. For meg er denne hypokonderen ikke ekte hypokonder, men et menneske med en veldig styrke. For om du tror du skal dø og løper til legen for å få bekreftet det (selv om det er i håp om å komme tidsnok) så er man sterkere enn moskusen på Dovrefjell.

Mitt hypokondri forløper seg annerledes. Jeg går til legen i blant, men bare for å få medisin til allergi eller snakke om ting. Sist gang jeg tok en blodprøve var i militæret, og da er vi tilbake til midten av 80-tallet. Skrekken er å få vite at man ikke er frisk, at man kan stryke med når som helst. Ironisk nok er sånne som meg mer enn de fleste veldig klar over at man faktisk kan stryke med når som helst. Dessuten blir jo sjansen større for hvert år som går. Derfor er tabloidaviser og fortellinger om sykdom og død noe som går innpå meg på på en annen måte enn folk flest. Jeg lever meg inn i dette så sterkt at jeg i enkelte tilfeller kan bli skjelven. Etter en stund kommer uroen og så til slutt symptomene. Fra da er helvete løs for en stund, særlig hvis dette skjer i helgene. Det er lett å le av slike symptomer som er bygget på fantasi og tabloid, men de er veldig reelle for den det gjelder.

Det som forundrer sånne som meg er den evnen mennesket har til å leve med sin forgjengelighet. Skrekkfilmene fra gravene grøsser vi av, men redselen for å dø ler man av. Vi er faktisk født inn i dette livet av våre foreldres vilje for til slutt å forlate det mot vår vilje. Det eneste valget vi har selv er hva vi gjør i tiden i mellom disse ytterpunktene. Men også her kan det virke som mange ikke har skjønt det, og lever som om man venter på at den rette tiden skal komme til å begynne å leve. Man følger flokken, bokstavelig talt. Og man innfinner seg med å leve på en måte man ikke ønsker. Man følger flokken til lyskrysset, og venter tålmodig på å få gå, som det heter i sangen.

Hypokondri, eller helseangst, har sine fordeler. Man tar ikke livet for gitt, og man gjør det man kan utfra det man tør. Man er smertelig klar over at livet er kort, uforutsigbart og skummelt. Det ligger der i bunnen. Derfor har sånne som meg kanskje en tendens til å få mest mulig ut av det samtidig som man klamrer seg til forutsigbarhet. Jeg frykter det som er farlig, men forstår meg ikke på de som lider av angst for å prestere, eller angst for hvordan man tar seg ut.

Søndager er vanligvis verst, med sine stengte butikker og tomme gater. Tankene løper løpsk og ingenting kommer i veien. Det er noe trist og ekkelt, som om gravsteinene er flyttet helt inn på gårdsplassen.

Jeg skal forsøke å ikke kjøpe aviser i morgen.