Alle voldtekter er ikke like. Med det for øye bryter jeg meg inn i en diskusjon som er forbudt område. For i dagens samfunn er alle voldtekter like, til tross for at samfunnet har endret seg radikalt. Vi lever i en tid der mye er «korrekt», og nåde deg om du mener noe som ikke faller innenfor normen. Samtidig lever vi i en tid med kardemommelov der «alt er tillatt bare man ikke skader andre».

Vi tolererer mer enn før, men der vi ikke tolererer gis det alt for lite rom for tilgivelse, dessverre.

Unge mennesker i dag ligger med hverandre som det skulle være det mest naturlige i verden, og gjerne hjemme på barnerommet, med foreldrene i huset. Grensene er utvidet. Da vi vokste opp på 70- og 80-tallet var det helt utenkelig. Moralen har endret seg, for regelen er at det er ingen regel, så sant man har tillatelse fra den andre. Men med «slappere» grenser blir holdninger mer uklare og fristelsene kanskje flere.

Samtidig er vi blitt mer tydelige overfor det vi ikke tåler, de forbrytelsene som alle er enige om skal straffes hardt. Et sted går grensen. Vi har altså laget mer flytende grenser, men passerer man den streken er man ikke nådige.

Jeg begynte å fundere på dette på grunn av en sak som er blitt mat for mediene i Storbritannia. Jeg fulgte ekstra godt med fordi fotballaget mitt Sheffield United var involvert. Storscorer Ched Evans var klubbens viktigste spiller for et par sesonger siden. Klubben styrte mot opprykk. Men så ble han arrestert og puttet i fengsel for voldtekt. Klubben endte med å kjempe for å unngå nedrykk. Nå er Ched Evas satt fri etter to år i fengsel. Men saken mot han ser ikke ut til å være avsluttet. Han ønsker å spille fotball igjen, og han hevder seg ikke skyldig dømt etter anklagene. Ifølge Evans var samleiet frivillig, men mye alkohol var inne i bildet hos begge parter. Nå har 157.000 signert et opprop mot at han skal få komme tilbake til klubben og spille fotball igjen. Andre mener han har sonet sin dom. Nylig fikk han tillatelse til å trene med klubben, noe som har satt fart i diskusjonen om den fortapte sønn skal få komme hjem igjen. Bildet er komplisert, for han har jo sonet sin dom, men ved å spille fotball igjen blir han forbilde for de som er yngre enn 25-åringen. Evans selv har beklaget på det sterkeste det han har gjort. Han forteller at voldtekt er en alvorlig forbrytelse som ingen skal utsettes for, men at han har sonet sin dom og bør få spille fotball igjen.

Enkelte på den lokale puben hevder at «det ser ut som hun har våknet opp edru og vært flau for det hun har gjort, og deretter gått til politiet». Det var flere involverte i selve hendelsen. Ifølge kilder «storkoste hun seg» under akten. Uansett hva man måtte mene om voldtekten i dette tilfelle er saken ikke opplagt og den er mange steg frem til f.eks. en ung kvinne som på brutalt vis blir voldtatt på åpen gate av en ukjent mann.

Alle voldtekter er ikke like. Sheffield Uniteds klubbledelse sover nok dårlig om dagen. På den ene siden vil Evans være en solid og etterlengtet forsterkning på laget. På den annen side er det spørsmål hvor mye publikum de mister og kanskje til og med sponsorer. Antakelig tenker de som meg at han har sonet sin dom og dette var ingen opplagt voldtektssak. Og så kommer enda et moment inn som selvsagt ikke skal være formildende, men som man likevel bør ha i bakhodet i en sak som er omdiskutert. Når en ung fotballstjerne går på byen er det nok flere unge kvinner som gjerne vil bli med han hjem. Fotballspillerens naivitet er selvfølgelig at man i fylla ikke forstår sammenhengen.

Men med alt det vanskelige i denne saken og det faktum at han har sonet sin dom burde vel ikke utestengelse fra fotballen på livstid bli hengende med et fotballtalent som Ched Evans. Han er tydelig i sine uttalelser overfor de unge om hva han har gjort galt. Er det ikke også sånn at de som har opplevd noe vondt har fått erfaringer som gjør at de kan gi tilbake noe godt.

Hvis samfunnet heller ikke klarer å skille mellom snørr og bart får vi et problem i mange flere saker fremover, og hvem har rett til å kaste den første stein?

Selv om det er riktig med non-toleranse overfor voldtekt må man se sammenhengen, som med alt annet i samfunnet. Hvis ikke er vi på ville veier. Og en ferdigsonet dom må være ferdig.

Skal den fattige tiggeren som stjeler et brød dømmes like hardt som den kyniske forretningsmannen som over tid har lurt til seg millioner? Skal fotballtalentet Ched Evans være dømt for all fremtid fordi han gjorde noe dumt en gang som ung?

For femten år siden brukte jeg masse tid på å kjøre rundt på bygdene for å fotografere nedlagte gårder. Sjela satt fremdeles i veggene, og det var det som fascinerte melankolikeren i meg. Det som sank ned i meg var generasjonene som hadde bodd her og bygget stein for stein, delvis for kommende generasjoner. De sleit for å ha det greit, for seg og sine og først og fremst for sine barn, for de som sleit hadde ikke tid til å nyte sitt verk. De måtte jobbe videre, fra morgen til kveld. Barna ble født, vokste opp og jobbet videre på gården, til de gamle ble senket ned i sine graver.

Det vi forlater vil alltid være med oss, selv om vi flytter fra det, eller at noen dør. Enten vi forlater mennesker som har stått oss nær, værslitte tømmervegger eller en glissen landsbygd, vil det vi drar fra fortsette å prege oss. Vi kan aldri helt forlate vår egen fortid.

For det var det som skjedde. Barna dro og kom aldri tilbake.

Omtrent samtidig som jeg kjørte rundt på bygdene og fotograferte samlet jeg på dikt, som botanikere samler på planter, som geologer samler på steiner. Jeg bladde overalt, fra arkivene i nederste etasje på biblioteket i storbyen, til de støvete reolene i de små folketomme bibliotekene på landsbygda. Jeg fant skatter – og ofte måtte jeg selv sprette opp sidene for første gang, og der og da i den tida jeg befant meg i, ble dette en mening med tilværelsen. Diktantologien «Låvesvalens Svanesang» ble til på denne måten. I diktene oppdaget jeg at alle hadde hatt en gammel gård, eller noe grisgrendt som deres forfedre hadde forlatt en gang. Kanskje var det dem selv, som dro. Min egen historie på morssiden begynte på gårder eid av mine forfedre. Historien på farssiden var langt mer komplisert og i dyp fattigdom. Min finske oldefar dro fra sulten i Finland til fattige Norge.

«Ett etter ett ble lysene slukket langs veien,» begynte et av diktene i diktantologien. Et annet ble avsluttet med; «og langt borte den eldgamle mannen som går og går …».

Magne Myhra konstaterte at «her levde visst alle som sysken før. Og no ligg dei saman som kjære bør». Stein Mehren fra tjukkeste Oslo skrev noen av de vakreste dikt om de gamle gårdene. Ja, så hadde han sin historie også fra bygda. Vi kommer alle fra en gammel gård, om vi bare går langt nok tilbake i tid. Med tanke på røttenes betydning for vår egen identitet er det viktig å ta vare på dette.

Det er ikke uten grunn at Oddbjørn Bruaset har suksess med TV-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Sannheten var ofte ikke at de flyttet bort, men at de døde ut. De unge dro ut for å studere, og så kom de aldri tilbake. De gamle ble ofte sittende til de ble båret ut. Det er sannheten om bygda, som blør og dør i fritt fall over hele dette langstrakte landet. Sakte men sikkert, nesten umerkelig, som kommunen jeg tilbrakte hver sommer i, gjennom store deler av 70-tallet. I dag er det sørgelig å dra tilbake. Det er så tomt. Husene er tause, noen forfaller, som min egen bestefargård. Men for de som bor der er det som å eldes. Det skjer så sakte at man knapt merker det, før naboen dør og ingen flytter inn igjen i huset. Noen få mindre innbyggere hvert år, men alltid minus. Med årene blir det mange. For et par år siden var folketallet nede i 1200 innbyggere. Det nærmer seg ned mot under tusen innbyggere i en langstrakt og vakker kommune, som var full av liv for bare tre tiår siden.

Røtter og identitet er så viktig. Derfor følger vi spenningen i Sporløs og Tore på Sporet, der det letes etter slekt og røtter, over hele verden. Alltid med sterke følelser involvert, både for seer og de involverte.

Senterpartiet vil holde liv i bygdene. Partiets frykt er at vi blir et spøkelsesland, som våre naboer i øst. I Sverige er mange bygder forlatt, og nordmenn kan få seg små «stuga» til feriemål for noen få kroner. Det må ikke skje i vårt land. Derfor bruker Norge millioner av kroner for å holde liv i bygdene. Men vi klarer ikke å stoppe innflyttingen til byene. Den skjer jevnt og trutt og ubønnhørlig. Senterpartiets drøm fungerer i beste fall for å holde liv i noe litt til, som å sprøyte inn næring i en døende kropp. Senterpartiets drøm forstår mange av oss, og jeg har selv vært medlem av partiet av den grunn.

Jeg har en drøm om å få liv i bestefars bygd ved å bygge den opp innenfra. På den måten håper jeg at det ikke bare vil handle om å holde den kunstig i live. Alle bygder, ja i alle fall nesten alle bygder, har en identitet de kan bygge videre på.

Notodden lagde bluesbyen på en døende industriby. I en rød Chevrolet gjennom elleve stater i USA passerte vi små landsbyer som alle holdt liv i seg selv med en historie derfra.

Min drøm er å fullføre oldefars drøm. Bygdedyret må jages bort. Penger må på bordet, og galskapen må få fritt spillerom. Får vi det til kan den mest fraflyttingsherjede kommunen i Agder bli en vital og spennende kommune om noen år. Det er min drøm. Det er femten år siden vi forsøkte sist, men nå er kanskje tida moden.

De vi forlater kan aldri helt forlate oss.

Noen 25-årsjubileum er verdt å dvele mer ved enn andre. Natta mellom 8. og 9. november var begynnelsen på slutten for Berlinmuren. Murens fall gikk fort, når innbyggerne først startet rivingen i et voldsomt opprør denne natten. Muren ble et symbol på skillet mellom østblokklandene og Vesten. Muren ble også et symbol på skillet mellom kommunisme og kapitalisme, selv om kommunistene gikk så langt at de kalte vesttyskere for fascister. Berlinmuren fikk tilnavnet «skammens mur». Den ble også et symbol på skillet mellom ateisme og religion og mellom et åpent og et lukket samfunn. Jon Blund, den koselige barne-TV-figuren som skulle få oss alle til å sove ble brukt som propaganda fra østtyskerne, etter at de hadde vunnet «krigen» om å styre denne vesle gutten, som bare var snill og fredfull. Omtrent på alle områder enn hos Jon Blund, så vi på Vest-Tyskland, som det «sunneste» alternativet av disse to landene. I fotball var Vest-Tyskland mye bedre enn DDR, og alt var så lukket og hemmelig bak jernteppet.

Muren var 45.1 km lang og var betong, piggtråd og elektriske gjerder, satt opp av østtyske myndigheter i DDR fra august 1961, og skilte Vest-Berlin fra Øst-Berlin og resten av DDR. Formålet skal ha vært å beskytte DDRs innbyggere mot fascisme. Østblokklandene mente de kapitalistiske NATO-landene, og spesielt Vest-Tyskland, var fascistiske. Vi som husker muren husker også at det var tydelig at den egentlige grunnen var å hindre befolkningen fra å flykte til Vesten.

Muren falt 9. november, og selve handlingen fikk fart i å rive murene mellom øst og vest, mellom kommunisme og kapitalisme, mellom ateisme og religion osv. Murens fall ble symbol på mye, og Gorbatchov fikk gudestatus her i Vesten når også det lukkede Sovjetunionen falt to år senere.

25.desember 1989 ble Romanias diktator Ceausescu og kona henrettet foran åpent kamera. Dette ble også begynnelsen på diktatorers fall over hele verden. Ceausescu hadde mottatt St. Olavs Orden under et besøk i Norge i 1980, men i 1989 ble også den trukket tilbake. Berlinmurens fall ble med andre ord begynnelsen på et åpnere samfunn og en seier for demokratiet.

Vi må vel si at Berlinmurens fall har samlet Europa og gjort oss til et bedre samfunn. Men samtidig er det ikke bare fryd og gammen i landene som har opplevd denne enorme forvandlingen. Mikael Gorbatchov ble aldri noen stor helt i det nye Russland, slik han ble for oss i Vesten. I mange av disse landene som nå er blitt åpne, har kapitalismen valset over samfunnet som en veivals, og ført til større klasseskiller. Ja også her i Norden og i land som var regnet som åpne før 1989 har økte klasseskiller økt betraktelig. Samtidig har dette ført til et vekstsamfunn som ikke ser ut til å ha noen ende. Klimaproblemer er sett på som et resultat av velstanden. Vi driter i naturen og klimaet, og durer i vei for å bli rikere og rikere. Samtidig blir de som faller utenfor fattigere, fordi skillet opp til de andre blir større.

En annen endring som man kan tenke seg har grobunn i dette nye åpne samfunnet er at vi har fått det vi kan kalle misforstått toleranse. Alt er tillatt, bare det ikke skader andre. Det igjen har ført til at mange kristne og andre troende aldri har strevd så hardt med sin tro. Når alt er tillatt oppheves regler og når regler oppheves vet vi kanskje ikke hvem vi er, og hvor vi skal. Statskirken står for fall. Vi ser det bl.a. i diskusjonen om et sekulært samfunn opp mot at vi tidligere har levd i et kristent land.

Til slutt sitter igjen med det store spørsmålet etter Berlinmurens fall for 25 år siden. At Berlinmuren fall var udelt positivt, men kan utviklingen mot et friere og åpnere samfunn gå for langt?

Siden det nærmer seg jul kunne vi kanskje finne frem Jon Blund igjen, han ligner jo på nissen. Kanskje blir vi noe klokere. Det er faktisk jubileum også for den vesle barne-TV-figuren. Det er 55 år siden han ble skapt og 35 år siden han ble vist på norsk fjernsyn for første gang.