Fredag er det Halloween og søndag Alle Helgens Dag. Om ikke vi blir påminnet nok i dagliglivet skal vi altså den kommende helgen bli dynket i død og elendighet. I utgangspunktet er det positivt ment, i den forstand at vi skal tenne lys på grava til våre nærmeste og minnes dem på den måten. Halloween ødelegger dette bildet med sin skremselspropaganda. Har vi behov for å gå inn i hvordan kroppene våre ender opp? Har vi behov for å la barna våre bli skremt med død og helvete?

Halloween er en amerikansk tradisjon som opprinnelig het Alle Helgens aften og skulle være kvelden før vi minnes de døde. Tradisjonene står på mange måter som to motkulturer. Der vi på Alle Helgens dag går på kirkegården og tenner lys for våre døde kler vi oss på Halloween ut som dødningskaller og djevler. Egentlig et forunderlig fenomen. Ut av gravene kommer selveste Satan for å lage forestillinger i hodene våre. Kontrastene er mange. Hedninger tror ikke på guder og religion, og skulle vel således heller ikke tro på Satan. Nok en kontrast i dette bildet.

Halloween ble bygget på hedenske skikker, gjerne knyttet til den keltiske høytiden «samhain». Ifølge gammel tradisjon feires halloween om kvelden 31. oktober, dagen før 1. november. Alle Helgens dag er alltid første søndag i november.

Halloween er et forholdsvis nytt fenomen i Norge, men definitivt kommet for å bli. I likhet med mye annet kom tradisjonen drivende over atlanteren fra USA. Her i landet er tradisjonen sterkt omdiskutert, nettopp på grunn av det hedenske. Kristne forsamlinger over hele landet arrangerer Hallo Venn som en motsats mot Halloween. Det interessante her er at selv i kristne kretser henger kommersielle hensyn høyt. Det gjelder nok spesielt i USA. Det er nok en av årsakene til at amerikanerne har trykket tradisjonen til sitt bryst, selv i sørstatene som ofte kalles «bibelbeltet». Det finnes kristne som hyler høyt og protesterer mot tradisjonen, men i stor grad tror jeg kommersielle hensyn gjør det hedenske spiselig. Det ligger mye penger i salg av drakter, masker osv. Her i landet har de kristne ennå ikke helt klart å leve med dette, og har altså etablert Hallo Venn som ofte koster en del å delta på.

Kontrastene mellom Hallo Venn og Halloween side om side samtidig får meg til å tenke på rockefestivaler på 60-tallet der predikanten Billy Graham holdt korstog i nærheten av festivaler som Altamont. Jesus-revolusjonen skulle være en motsats til dop, synd og hedenskap. Merkelig nok så tente Jesus-revolusjonen ikke bare blant hippier, men også middelaldrende forretningsmenn og predikanter. Halloween engasjerer ikke bare barneforeldre, selv om vi utgjør tyngden.

I alle år har det religiøse og det hedenske stått mot hverandre, og det er jo naturlig som de motsatsene de er mot hverandre. Under Halloween kler man seg ofte ut med skumle og til dels makabre masker og drakter som hekser, skjelett, flaggermus og svarte katter. Gresskar, utskjært som et fjes er også blitt et symbol, gjerne med levende lys inni. Barn synes dette er moro og særlig fordi det i tradisjonen inngår å gå å ringe på dørene for å be om godteri. På Hallo Venn får man beskjed om å kle seg med snille kostymer.

Jeg for min del tenker at det er atskillig mer koselig å utstyre barna med koselige kostymer, ekstra godteri og hjemmelaget pizza på en sånn kveld enn å skaffe seg skjelettkostymer. Da er det også mye triveligere å ta barna med på kirkegården når søndagen kommer. Næringslivet kan utnytte det på sin måte. Før min vesle datter på 7 år gikk på skolen i dag snakket hun om Halloween og om feiring med klassevenninner. Det siste hun sa før hun forsvant ut døra var at hun ville jeg skulle kjøpe nytt prinsessekostyme.

Jeg liker ikke døden og hadde uansett ikke kjøpt Halloween-utstyr, men med et sånt vakkert ønske for en sånn makaber dag er det fristende å la henne få ønsket sitt oppfylt.

Nå er jeg mest opptatt av farene ved økte forskjeller, og har dermed brydd meg fint lite om milliardærene. De forstyrrer ingen, og lever sitt eget liv. Men et par hendelser de siste dagene har forundret meg. Regjeringen har gitt millioner i skattelette til de aller rikeste, på bekostning av blant annet uføre. Det er alltid på bekostning av noen, når regjeringen gjør forandringer. Det forundrer meg at ikke de aller rikeste sier ifra selv, at dette vil vi ikke skal gå på bekostning av noen.

Nylig kom nyheten om at Statoil-sjefen Helge Lund har byttet jobb. Ifølge VG får han en grunnlønn på 15.7 millioner kroner, pensjonsordning på 4.7 millioner, bonusavtale verdt 31.3 millioner, mens aksjebonus beløper seg til hele 93.9 millioner. Han får 5 millioner får å flytte til Storbritannia og 31.3 millioner i kompensasjon for opptjent Statoil-bonus. Til sammen over 180 millioner på et år, og snaut 890 millioner over en femårsperiode.

For oss vanlige dødelige høres dette ut som spillet Monopol. Men dette er virkeligheten i 2014, og det forundrer meg stadig mer.

Behovet for alle mennesker er de grunnleggende behov, som nok mat, nok til å få betalt alle regningene, et greit sted å bo og litt til overs hvis noe skjer. Hvis man skal ønske seg noe utover det handler det om hytte på fjellet, en fet bil og muligheten til å reise dit vi vil. Men så er man nådd et slags metningspunkt. Eller er det ikke sånn? Skjer det noe i menneskesinnet når gullbarrene ramler inn? Vi har sett det på utallige filmer. Mye vil ha mer og til slutt er det siste «stuntet» også fallet. Jeg jobbet en gang på en bedrift der den yngre garde som hadde overtatt stadig bygget høyere hus. Til slutt gikk det ærverdige og høyt respekterte firmaet konkurs. Når Bob Dylan, som strengt tatt ikke trenger noe mer penger på kontoen, hverken for seg eller sine tippoldebarn, hvorfor selger han seg da til handelsstanden i Langesund? Hva i himmelens navn skal Helge Lund med 180 millioner det neste året, eller 15 millioner årlig? Skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo, hadde jeg takket nei til jobb som ny Statoil-sjef. Jeg påtar meg ingen englestatus av den grunn, men det ville rett og slett vært skremmende. Hva skal jeg med alle de pengene? Tenk hva jeg måtte leve opp til. Jeg hadde ikke følt jeg kunne ligget en time på sofaen en gang. Og tenk på alle kravene jeg ville følt for å bli kvitt mest mulig av pengene. Det ville vært full jobb med bare å sortere ut hvem som skal få dem. All misunnelsen jeg ville blitt utsatt for ville vært tappende. Jeg måtte sett meg over skulderen for å finne ut hvem som var mine venner. Eller som datteren til Johan H. Andresen sa i Dagens Næringsliv forleden. Hun er 19 år og etter at det kom ut at hun skulle forvalte så mye penger fikk hun rekordmange venneforespørsler på Facebook.

Mange av de som er i denne situasjonen hevder det ikke er pengene, men drivkraften i å lykkes som driver dem. Men like fullt, det går an å lykkes uten å selge seg til høystbydende. Min første tanke er at dette menneskelige behovet går helt tilbake til Skapelsen. Moses var 40 dager og 40 netter på Sinaifjellet for å motta de 10 bud, slik det står i Bibelens gammeltestamente. Da han vendte tilbake hadde folket hans laget en gullkalv de kunne tilbe. Alt av gull de hadde på seg ble støpt om til en gullkalv. Neste dag holdt de fest, og danset rundt gullkalven.

Erik Dammann som er ute med sin nye bok «Verdirevolusjon» har advart mot vekstkulturen i Norge i mer enn førti år. Han skriver at på 70-tallet syntes mange nordmenn at de hadde nok. Gjennom de siste førti årene er norsk forbruk nær tredoblet. De globale miljø- og klimaproblemene har økt katastrofalt, og øker fortsatt. Alle forsøk på å løse den innenfor vårt vekstsystem har mislykkes. Kampen for høyere lønn blir stadig mer meningsløs, mener Dammann.  Han uttaler at «bare en verdirevolusjon kan redde oss nå». Dette sa han også da han mottok Erik Byes minnepris under Protestfestivalen i 2010. Han advarte sterkt mot at samfunnet gikk mot stupet, og var resignert i stemmen. «Alt er fortalt,» sa han. «Fordi det å snu vekstkulturen er en umulig tanke». Han mener de maskuline verdiene må vike plass for tradisjonelt feminine verdier, som fordeling, fellesskap og omsorg for natur og mennesker».

Det forutsetter et helt nytt økonomisk system.

Jeg tviler sterkt på at Helge Lund har lest den nye boka til Erik Dammann.

Vi vet jo innerst inne at alt har et metningspunkt, men vi mennesker ser ikke ut til å ha funnet det metningspunktet i våre korte liv.

Vi lever som lemen og går ufortrødent i flokk utfor stupet. Tenker man etter, så er det veldig primitivt. Det gjør oss dummere enn vi er.

Dystert dette, men det er egentlig utrolig lite som skal til for å snu tankegangen. Hvis folk som Helge Lund sier nei til høyere lønn når de bytter jobb, og forteller om hvorfor, vil den tankegangen kanskje spre seg nedover.