Hovefestivalen er avgått ved døden.

Mange vil nok hevde at det ikke lenger er mulig å drive festival på «den bløde kyststribe». På rekke og rad har festivalene måtte kapitulere. Det begynte med Kirkefestspillene, fortsatte med Vannfestivalen, Quart, Odderøya Live og nå Hovefestivalen. I andre byer er festivalene helt sentrale innslag på sommeren. Det er nok å nevne festspillene i Bergen, Bukta i Tromsø, Notodden Blues Festival og Canal Street i Arendal som viktige ingredienser i sommer-Norge.

Sørlandets kulturliv ser ut til å ramle sammen bit for bit der andre festivaler klarer seg. I dag er det bare Dark Season og Protestfestivalen som holder stand av de eldre festivalene i Kristiansand, og Punkt av de litt nyere. Så hva er galt med Sørlandets kulturliv?

Det er et komplekst bilde man ser, og derfor er det ingen enkle svar. Men en kommentar sagt på Protestfestivalen for noen år siden kan kanskje løsne litt på floken. Frank Aarebrot var på besøk og uttalte at det var spesielt overraskende, men også genialt å legge Protestfestivalen til Kristiansand, der alt er så greit. Alt er nemlig ikke så greit på Sørlandet. Derfor trenger vi festivalene her nede, kanskje mer enn andre steder.

Nå er det himmelvid forskjell fra musikkfestivalene til den kontroversielle Protestfestivalen vil nok mange mene, men bildet er stort sett det samme. Vi sliter med å få sørlendingene på festival, og vi sliter med en lokalavis som ikke er til stede for landsdelen, slik vi som driver festivalene ønsker.

Midt oppi dette komplekse bilde har kommunen bygget sitt enorme slott i form av Kilden, som i dag ikke huser noen av festivalene, men stort sett store oppsetninger eller konserter fra artister på gjennomreise. Kilden er ironisk nok blitt en konkurrent til byen, og de svimlende kostnadene betales med innbyggernes skattepenger. I denne sammenhengen blir midlene festivalene mottar som rene lommepenger å regne.

Enkelte vil kanskje hevde at hvis ikke festivalene trekker nok folk er de ikke liv laga, men så enkelt er det ikke. Det finnes festivaler for opplevelser og det finnes for nytte. Begge deler er viktige for at vi sørlendinger skal trives her nede. Mange drar rundt i landet på festivaler, og jeg er en av dem. Samtidig er alle avhengig av omtale, eller fryktelig mye penger til annonsering. Avisene blør fordi internett kommer de i forkjøpet, uten at det koster noe. Dermed mister man drøssevis av abonnenter i tur og orden. Festivalene dør på grunn av noe av det samme. Vi når ikke frem i mylderet, og vi som mennesker er blitt mer passive på grunn av nettet. Vi trenger festivalene av forskjellige grunner, og landsdelen trenger dem for å bli en attraktiv nok landsdel.

I sommer gikk jeg ut med at Protestfestivalen kanskje var på vei til Oslo. Ordfører Fabian Stang har ønsket oss velkommen, og vi ser at med god markedsføring og god støtte er det atskillig lettere å få folk ut på festival i hovedstaden. Under årets festival kom flere lokale kulturpersonligheter bort og visket meg i øret at de forsto at jeg ville flytte festivalen. Det er håpløst her nede, var gjennomgangstonen. Midt oppi dette opplevde jeg et annet fenomen. Deltakere på festivalen, sentrale meningsytrere fra hovedstaden kom også og visket meg i øret at festivalen måtte forbli her nede fordi alt ikke skulle være samlet i Oslo. Den trengtes her, mente de.

Og jeg vil ikke flytte. Den trengs her nede. Jeg er enig med østlendingene. Det å flytte er på en måte å resignere, og er det en festival som ikke bør resignere er det en Protestfestival. Men pengene rår, også for oss.

I hele vår levetid fra 60-tallet, og frem til i dag har festivaler over hele verden vært nødvendige, gjort oss rikere på kultur og opplevelser og mer sosiale. I år er det 45 år siden Woodstock, som er blitt kalt alle festivalers mor. Fremdeles snakkes det om den. Artistene som deltok og fremdeles er oppegående lever godt på at de deltok, selv om det nærmer seg femti år siden den gikk av stabelen.

Her i landet vil jeg påstå at det beste forbildet som festivalby er Notodden. Jeg har bodd i byen i bluesfestivalens spede barndom, og fulgt utviklingen gjennom årene. Det står respekt av hvordan et samlet politikerkorps, uavhengig av politikk, står sammen om bluesbyen. Det samme gjør lokalavisen Telen. Bluesbyen Notodden har reddet en nedlagt industriby, selv om festivalen i blant går med underskudd. Notodden har klart det mesterstykke og slå ring rundt kulturlivet, med blues i sentrum, og på den måten bygget en ny identitet. Hva Notodden har fått til i dag er rett og slett imponerende.

I Kristiansand slåss politikere ofte mot hverandre. Lokalavisen Fædrelandsvennen har unngått å skrive om Protestfestivalen og mange andre festivaler. Noe som igjen fører til publikumstap. Hvert år er en kamp for å overleve. Alt er uforutsigbart fra år til år, avhengig av hvem som styrer. Midt oppi dette skal vi motivere frivillige og skrape sammen penger til mer markedsføring, noe som er nødvendig siden dekningen fra lokalavisen mer eller mindre er forsvunnet. Det er veldig lett å bli trøtt og resignere.

Protestfestivalen er blitt kalt Norges viktigste festival. Dark Season gir oss helt nødvendige opplevelser i en mørketid der vi sørlendinger vanligvis er i ferd med å trekke i hus for vinteren. Mange med meg opplevde årets høydepunkt under konsertene med Bob Dylan på Odderøya Live og Patti Smith på Canal Street.

Spørsmålet som henger i luften er; hva gjør vi med det faktum at festivalene på Sørlandet må gi tapt? Skal vi bare resignere, eller konstatere «jaavel», som vi sier til alt, enten det er «goddag», «Morn», «takk for sist» eller «ligg unna». Eller skal vi mobilisere og tenke at dette må vi gjøre noe med. Vi har det ikke «greit» her nede, uansett hva vi liker å tro om det. Derfor trenger vi festivalene, både til nytte og for opplevelser. Byen trenger dem.

Kanskje er tida inne nå som lokalavisen Fædrelandsvennen blør. Ingen er tjent med at hverken lokalavis eller festivalene dør, uansett om det er «vår greie» eller ikke.

Fædrelandsvennen som enerådende avis (avisa eier også Kristiansand avis og omliggende aviser som Lindesnes avis) har en stor fordel i sin kamp for å overleve. Internett vil aldri kunne fortelle folk lokalt hva som skjer, når det skjer og hvor det skjer. Til det er internett for uoversiktlig. Men når man leser om hva som skjer kan man finne mer om det på internett. Lokalavisen er dermed en viktig formidler. Avisen trenger festivalene og festivalene trenger avisen.

Mitt forslag er at vi møtes i respekt for hverandre, jobber mot samme mål og klarer vi å få til det er jeg sikker på at vi blir omfavnet av både politikere og næringslivet.

Det ville vært flaut for landsdelen om det viser seg å være umulig å drive festival på Sørlandet. Det må da være ille nok at vi regnes som «treige».

Ny forskning viser at kutt i sykelønn og uføretrygd skaper større økonomiske ulikheter. Selvfølgelig skaper det større ulikheter. Jeg tviler på at noen er overrasket over det.

«Disse funnene stemmer godt med inntrykket vi har,» sier Trine Lise Sundnes i Handel og Kontor til Klassekampen. Hun har engasjert seg fordi mange av hennes medlemmer avslutter arbeidslivet som uføre.

Hva er det som gjør at en ny høyrestyrt regjering vurderer disse tiltakene? Og hvorfor sier ikke NAV ifra? Har de ikke fattet noe som helst? Høyrevelgere er kjent for å tilhøre overklassen eller den rike middelklassen. I alle ting er det ofte slik at man må ha «vært der sjøl» for å begripe realitetene. Robert Eriksson vil kanskje hevde at han aldri har tilhørt noen rik middelklasse, som sønn av en sjåfør, men hvorfor tenker alle likt når de havner i regjering?

Et annet merkelig moment er NAV som tror folk er klar for nytt arbeid når de har mistet jobben. Heldig er de som kan spasere fra en jobb til en annen, men det gjelder jo de færreste. NAVs system er slik at man ikke kan melde seg for veiledning og hjelp, før man er registrert arbeidsledig. Men da er det allerede for sent for de fleste. Ingen vil nemlig snakke om utgifter og inntekter. Det er irrelevant i de fleste statlige instanser. Man ser det også f.eks. på et familiekontor knyttet til barnefordeling. Økonomi er tabu. Men dessverre, akk så avgjørende for at alt henger i hop. Akk så avgjørende for at du er i stand til å fungere i et arbeidsliv.

Enten man opplever kutt i sykelønn eller plutselig arbeidsledighet har begge disse «tilstandene» en ny dimensjon som heter tap av inntekter. Men utgiftene er lik for de fleste.

Når arbeidsminister Robert Eriksson på en lettlivet måte innbiller seg at dette vil sette folk i rask aktivitet, har han ikke forstått noen verdens ting. Må du bruke 90% av tida til å klekke ut hvordan du skal få mat i ungene eller betalt alle regningene har man lite tid og krefter igjen til aktivitet.

Etter mitt syn er dette strutsepolitikk.

Situasjonen for uføre er noe annerledes. De skal jo ikke ut i jobb igjen. Men like fullt, hvis man vil ha en bedre helse hos folk løser man ikke den floken ved å ta fra de pengene de trenger for å få betalt nødvendige regninger.

Arbeidsledige mottar ca. 60% av normal inntekt. Er man aleneboende er det dramatisk for de fleste. Har man partner må man i stor grad leve på partneren. Ingen av alternativene er akseptable. Kutter man i uføretrygd i tillegg, som en nyordning, blir det som å skru skrustikka hardere og hardere, mot de som fra før er svakere stilt, eller opplever en krise i livet slik det er å plutselig miste jobben.

I dette samfunnet kalt verdens rikeste land er det den siste tiden blitt avdekket større og større forskjeller mellom folk. 100.000 barn lever under EUs fattigdomsgrense. Arbeidsministerens mål ser ut til å være å skape ytterligere større forskjeller, ikke få flere ut i arbeid.

Det er forunderlig med politiske partier, uavhengig av hvor forskjellige de er i utgangspunktet. I det øyeblikket de havner i regjering tenker de likt.

Et tips til arbeidsministeren er å bruke NAV som forebygging. Da får man kanskje fanget opp fremtidige uføre eller ledige, før det er for sent. Kutt i inntekten er å begynne i feil ende.

Pappaer har ofte blitt sett på som annenrangs foreldre. Jeg mener det, og det har vært sånn i hundrevis av år. For mer enn hundre år siden hadde vi stemmerett, i motsetning til kvinnene som fikk den muligheten fra 1913. Pappaer – menn – har stått for det andre, det som handlet om å skaffe føde og bestemme, mens mødrene passet hus og barn. Pappaer drev med andre ting, som å fiske, gå på jakt, drikke øl med gutta eller jobbe.

Men så er det også sånn at det stadig står frem kjente mennesker og forteller om forholdet til sin pappa, på godt og vondt. Ofte er det vondt, og det har forfulgt dem store deler av livet.

Mange kjente mennesker reiser rundt og forteller om pappaen sin. Mian Lodalen, svensk feminist, besøkte nettopp Protestfestivalen og fortalte om sin pappa. I en norsk dramaserie heter serien «Sommeren med pappa», som om det var en begivenhet å få feriere med pappaen sin. Geirr Lystrup laget et helt album om sommeren med Juni, datteren hans. Jack Vreeswijk reiste rundt sammen med Stefan Sundström for å fortelle om forholdet til sin kjente pappa Cornelis. Åsa Linderborg skrev boka «Meg Eier Ingen», om forholdet til sin far. Boka ble også en bestselgende film i nabolandet Sverige. Mest kontroversielt er Jens Breivik, som i sin bok om sønnen Anders, langt på vei har forklart at alt hadde kanskje blitt annerledes om han hadde fått tilkjent omsorgen da foreldrene skilte lag da massemorderen var barn.

Feministene som alltid snakket om at mor var viktigst kan umulig ha fått med seg hele bildet. Mange barn har savnet pappaen sin i livet sitt, og det kan ha hatt mange årsaker. Det finnes de som ikke bryr seg, de som er slemme, de som var døde, de som var verdens beste pappaer og de som ikke fikk lov til å være ordentlig pappa fordi en rettssak bestemte det sånn.

Min pappa var i kategorien verdens beste pappa. Derfor savner jeg han hele tiden, ja hver eneste dag, og ekstra mye på dagen i dag, torsdag 25. september.

Fra jeg var 11 år var min pappa helgepappa, og jeg tror han syntes det var vondt. Jeg syntes i alle fall det var vondt at han ikke lenger var del av hverdagen vår fra 1974.

Året må ha vært tøft. Han mistet også faren sin det året.

Han fikk seg sin egen leilighet i «skilsmisseblokka» på Lund, men fire år senere fikk han en litt mer trivelig leilighet i lavblokk i Vågsbygd. Han måtte skaffe seg lappen og bil, for det var min mor som hadde lappen i vår familie.

25.september har vært en vond dag siden tusenårsskiftet. Den datoen er i kategori med andre vonde datoer som samler seg opp i løpet av livet.

Man husker dagen man mistet pappaen sin. Det var blitt kjøligere i lufta. Litt vind, sol og skyer som kom og gikk over himmelen. Av og til lett regn. Temperaturen var omtrent som i dag. Dagen begynte i Kristiansand, via Kvinesdal og tilbake til Kristiansand. Stillheten var til å ta og føle på, og telefonene som jeg regnet med ville komme, de kom aldri. Vi spiste pasta og så «Blue Velvet», mens det gnagde inni meg om at noe hadde skjedd. Jeg visste egentlig hva som hadde skjedd, men jeg ville ikke vite.

Hvis jeg skrur tilbake tida til årene på 70-tallet man brukte på skole og lek, er det turene og stundene med pappa jeg husker best av alt. Vi løp orientering i Baneheia, dro med båten på camping til Danmark, tok buss på telttur til Drangedal, slo opp telt i Sarons Dal, fisket utenfor Falconbridge, og kastet selvfølgelig fisken vi fikk ut igjen, for den var jo ikke spisende. Han hadde en trebåt som han ofte var ute og fisket i, og vi var mye med, særlig på søndagene, når det var stille på sjøen. Flagget vaiet i vinden. Nå henger det i kjelleren og vaier ikke mer. Båtmotoren – Yamaha 5 hk – står også i kjelleren, fordi jeg ikke klarer å kvitte meg med den. Han elsket jo sjøen, noe som var naturlig for en som kom fra et lite sted ved Lopphavet. Han elsket å gå på ski, og vi måtte være med, først motvillig og senere med liv og lyst. Han gikk først og vi etter, og så ventet han på oss. Vi var ofte i skogen på søndagene, med primus, eller lagde oss et bål, grillet pølser og han hadde kaffe. Han spikket gjerne båter av bark, som vi lekte med og sendte ut på det store vannet, og vi laget barhytter.

Senere fikk han seg ei lita hytte på Mosby uten strøm og vann. Hytta ble hans fristed. Han benyttet enhver mulighet til å pusle på hytta, både alene og når vi var med.

Noen år senere var vi voksne og hadde mer enn nok med våre egne liv. Men så besøkte vi pappa, og fikk råd om det meste vi lurte på. Han gikk i sitt lønnkammer, tok det opp med Han i himmelen som han trodde så sterkt på, og så ordnet det meste seg. Det var pappaen min som ble med da jeg skulle leie min første hybel og kjøpe min første bil. Det var pappaen min som ordnet opp da jeg flyttet fra byen og ikke fikk solgt leiligheten i den verste jappetida. Han steppet opp på de kjedelige møtene med banken. Det var pappaen min som var den tryggheten vi trengte da vi vokste opp. Det var pappaen min jeg bekymret meg for når han ble eldre. Han bodde alene, og jeg husker jeg satt og ventet på telefonen hver dag. Hvis den ikke kom, så måtte jeg ringe, for å få bukt med uroen i meg. «Hallo», sa han i fasttelefonen. Jeg var så lettet, som en som går bekymret til legen og får en hyggelig beskjed tilbake.

Alle syntes pappaen min var så snill, og heldigvis var han vår pappa. Min bror og mins pappa. Heldigvis ble han sentral i livet vårt, også senere. I dag har pappaene fått mer plass. Selv i de oppløste hjem. Det var på tide. Og så vil jeg skynde meg å si at det dessverre ikke gjelder alle. Alt for mange kjemper en håpløs kamp for å få lov til å være pappa, og ikke minst, for at barna skal få lov til å ha en pappa.

Alt jeg ville med dette vesle blogginnlegget var bare å fortelle at denne dagen er en litt vanskelig dag. Det er en dag for refleksjon og ettertanke. Det blir en dag der de små barna mine som aldri fikk treffe verdens snilleste bestefar, skal være med for å tenne et lys for pappaen min.

Det blir også en dag for å reflektere over min egen rolle som pappa. Hvilke verdier jeg ønsker å tilføre dem, og hva jeg har tilført dem. Jeg vil gi dem de samme verdiene jeg fikk av min pappa. Det bestemte jeg meg for den dagen de ble født. Jeg vil også bruke dagen til å fortelle dem om pappaen min, fordi han var verdens beste pappa.

Noen dager føles livet meningsløst. Dette er en sånn dag.