Det store samtaleemnet blant de som vil bestemme i dette landet er en ung professor og hans tunge bok om økonomi. Statsminister Erna Solberg skal lese den på stranda. Jonas Gahr Støre besøkte han i Paris. Marte Gerhardsen brukte professorens bok i sin første uttalelse som leder av venstresidas nye tenketank Agenda. Og slik kunne vi egentlig bare fortsatt.

For oss økonomisk impotente eller økonomisk evneveike har det vært litt som å lese russisk. Forstå det den som kan. Vi har fått med oss bruddstykker. Det er alt. Kommentatorene i de forskjellige avisene har selvfølgelig forsøkt å forklare hva det handler om. Men som vanlig forstår vi mer når kommentator Kari Gåsvatn i en avis som stort sett bare bøndene leser, forsøker å forklare. Kanskje skyldes det at bønder er litt som kulturfolk. Bare vi mottar subsidier og støtte så er alt greit.

Thomas Piketty heter den unge stjerna i økonomiske spørsmål. Piketty er klokkeklar på at ulikheten i verden øker. Og den øker drastisk. Poenget hans er at dette er alvorlig. Vi er på vei tilbake til 1800-tallet. Norge var et fattig land på 1800-tallet. Hvis man var så heldig å bli gammel måtte man bli tatt vare på av barna og fikk noen få kroner til underhold. I kirkebøkene ble de omtalt som fattiglem. Hvis en fisker i Finnmark drukna på havet lå kona og ungene svært dårlig an. Resepten var at enken banka på døra til naboen der kona var død av tyfus, og ble der. På den måten holdt de det gående til nestemann døde.

Joda, vi vet hva fattigdom er. Vi vil ikke dit og vi skal ikke dit. Vi bor fortsatt i verdens rikeste land. Fakta er likevel at hvis alle er fattige er alle i samme bås. Man står sammen, slik de gjorde på 1800-tallet. Når ulikheten øker får vi en uggen situasjon full av mistrivsel, misunnelse, likegyldighet og til slutt apati. Legg sammen dette, og det ser ganske stygt ut.

Kari Gåsvatn skriver at Pikettys bok kan minne om «Kapitalen» av Karl Marx, men Piketty er ingen marxist. Han er kapitalist. Til Dagens Næringsliv sier han at «jeg vil at demokratiske institusjoner skal vri markedskreftene og kapitalen i en retning som gjør at den kommer alle til gode».

Piketty beskriver faktisk Norge som en versting i ulikhet. Gåsvatn beskriver Pikettys bok som «småstein i maskineriet» til den blåblå regjeringen. Piketty advarer mot skattelette for de rikeste og avvikling av formueskatt.  Regjeringen var vært tydelig på at skattelette for de rikeste vil komme de svakeste til gode. Her tror jeg både kulturfolk og bønder forstår minst like mye som økonomer. Tenk om det var sånn.

Rikingene kommer til å velte seg i luksus. De 85 rikeste i verden kunne faktisk sørget for at all fattigdom i verden var jevnet med jorden. I stedet øker den, også innad i de rike landene, som Norge. Blant annet får vi flere fattige barn. De fattige, oss vanlige borgere, enten vi er aleneforeldre, familier med en inntekt, innvandrere, arbeidsledige og uføre og ikke minst barna til disse, blir ofrene. Det er mange. Det blir flere. Utviklingen er at alt vil koste mer, men de vil ikke kunne tjene mer og barnetrygden har støvet ned siden 70-tallet. De rikeste kan dermed kjøpe seg innflytelse, kjøpe opp samfunn og styre prismarkedet, slik at det blir enda større forskjeller. Med seg på laget har de i stor grad middelklassen, som får litt del av godene.

Kari Gåsvatn viser også til de to britene Kate Pickett og Richard Wilkerson som i «Ulikhetens pris» viser at land med små forskjeller kommer godt ut på alle samfunnsområder: Rus, folkehelse, tillit, kriminalitet, sosiale problemer, fattigdom osv. Alt som påvirker livskvalitet i et samfunn – og forlenger livet.

De siste årene har Norge sunket fra 1. plass til 13. plass i gjennomsnittlig levealder. Jeg leste at hvis man tar bussen innover Oslo Øst synker levealderen for hvert busstopp. Det er ikke rikdom som gjør oss lykkelig, og ikke fattigdom (relativ) som gjør oss ulykkelige. Forskjellene dreper oss, sakte men sikkert. Men enda verre er det faktisk at den dreper trivselen, i dette korte øyeblikket vi kaller livet.

Det store spørsmålet er om Thomas Pikettys bok «Kapital i det 21. århundret» vil påvirke de som styrer landet til endring? Neppe! Høyre som i dag har statsministeren har alltid blitt regnet som de rikes parti. Så er det jo sånn at alle er seg selv nærmest. Lever man godt med mange goder vil man fortsatt beholde de godene. Den regelen gjelder for de fleste av oss, enten vi regnes som rik eller strever med å holde hjulene i gang.

Så hva vet vi om Thomas Piketty? Jo, vi vet nå at han har et poeng.

Knutepunkt betyr blant annet «kjerne» eller «sentral», men kan defineres på mange måter. Det var den rødgrønne regjeringen som innførte knutepunktfestivaler, som alle fikk og får årlig millionstøtte.

Men hva er kriteriene for å bli knutepunktfestival?

Ifølge Dagens Næringsliv anklager nå Countryfestivalen i Seljord, Notodden bluesfestival for å booke deres artister. Countryfestivalen er landets mest lønnsomme festival. I 2012 leverte de et resultat før skatt på over 20 millioner kroner. Festivalen ses nok på som et lysende eksempel for den nye blå regjeringen, som ønsker at kultur og næringsliv skal gå hånd i hånd. Notodden bluesfestival er en av de eldste festivalene, noe mer uforutsigbart i inntjeningen, men i høyeste grad Europas mest fremtredende bluesfestival, med spor langt inn i Mississippi. Jeg har besøkt dem begge, men holder en knapp på Notodden, som er knutepunktfestival for bluessjangeren.

Forskjellen mellom dem er stor, og den forskjellen forklarer nok også en god del av inntjeningen. Countryfestivalen har i alle år vært en eneste lang fest. Hvem som står på scenen er nok mindre betydningsfullt enn på Notodden.

Noe av måten Countryfestivalene arrangerer på, slik jeg kjenner dem, er at de lager et «norsk» band og henter inn det vi kan kalle countrylegender, som har hatt sin storhetstid. Eller mer ukjente amerikanske artister som aldri slo igjennom, eller mistet platekontraktene i hjemlandet. På countryfestivalene i Norge blomstrer de, og publikum betaler gladelig.

Så finnes det unntak. Seljord bruker å ha 1-2 store navn som trekkplastre.

Klart dette er god business, og forklarer nok langt på vei at Notodden har en lengre vei å gå når det gjelder inntjening.

Det jeg biter meg merke i er ordet knutepunktfestival. For å bli knutepunktfestival skal man være enerådende eller størst i sin sjanger. Det finnes mange countryfestivaler og flere bluesfestivaler. Knutepunkt kan man være innenfor et visst område, eller innen en gitt sjanger.

Protestfestivalen som jeg var med å stifte for femten år siden er enestående i Norden, og høyst sannsynlig i hele Europa. Festivalen kan selvfølgelig ikke vise til publikumstall som musikkfestivalene, men kan den ikke være viktig likevel? Det er jo påfallende at en festival som setter aktuelle tema på dagsorden og som på ingen måte hverken kan eller skal betegnes som kommersiell i stor grad må klare seg uten statens hjelp. Slik har det vært i femten år. Mer eller mindre. Alltid en kamp mot klokka, eller rettere sagt lommeboka.

Bare navnet diskvalifiserer festivalen fra å være et yndet sponsorobjekt. Risiko på tema og hvem som inviteres diskvalifiserer ytterligere. Man må i stor grad basere seg på offentlig støtte og private givere som ønsker å gi den levelige vilkår.

Statsstøtten kom i 2006 gjennom egen post på Statsbudsjettet, og var i fjor på 299.000 kr. I år var den som i fjor flyttet over på Kulturrådet, der det nå kuttes årlig. I år var kuttet på 60.000 kr. Til neste år er det varslet ytterligere kutt.

Knutepunktfestivalene lever som høyst kommersielle med statsstøtte i millionklassen. Sånn sett har kulturminister Thorhild Widvey et poeng når hun vil evaluere denne støtten, fordi andre festivaler i stor grad må klare seg selv. Countryfestivalen i Seljord som jobber for å bli knutepunktfestival, blant annet med hjelp fra Notodden, var i den økonomiske situasjonen i fjor at eierne kunne utbetale 2.3 millioner i utbytte til eierne.

Jeg vil anta at det diskvalifiserer dem fra å bli knutepunktfestival.

Protestfestivalens viktighet i særdeleshet er mange enige om. Professor i sosialmedisin og fastlege Steinar Westin spør i årets jubileumsprogram om det «finnes noen appellinstans for truede arter i kulturens verden? En rødliste for festivaler som er så spesielle at de knapt noen gang kan gjenskapes om de mister sitt drivstoff?». Redaktør i Ukeavisen Ledelse Magne Lerø er inne på noe av det samme. «Protestfestivalen er egentlig verneverdig,» skriver han. Harald Stanghelle i Aftenposten mener den er «vaksinen vi så sårt trenger mot den selvtilfredse likegyldighet». Per Fugelli har sagt noe av det samme. Erik Bye engasjerte seg så sterkt at hans barn i dag deler ut Erik Byes minnepris i samarbeid med festivalen.

Flere av svenskene som har deltatt bedyrer at den er enestående i sitt slag, som professor Owe Wikström ved Uppsala Universitetet som skriver at «från nordisk horisont är Protestfestivalen en unik möteplats mellom kultur, musik, samtal, politik og engagerad gemenskap»

Shabana Rehman og Jahn Teigen er også blant de som tar til orde for at festivalen må få leve videre.

Jeg er sterk tilhenger av at festivaler som Notodden må få beholde sin rolle som knutepunktfestival. Det er dyrt å satse på kvalitet, og av erfaring skal det mye til at musikk lønner seg, selv om vi ser unntakene. Likevel, hvis man først skal ha noe som heter knutepunktfestivaler bør man kanskje vurdere de det ikke finnes maken til, og som har en tyngre vei mot næringslivet enn de som står for «stemning». Vi trenger begge deler, men i disse dager er det Protestfestivalen som ligger an til å leve sitt siste år, hvis ikke noen tar grep «mot apati og likegyldighet, for engasjement og handling».

Protestfestivalen kommer ikke til å bruke knutepunktmidler til å overby andre festivaler. Men vi vil markedsføre oss bedre, få flere navn fra utenfor norgeskartet og ikke minst få en mer drivekraftig organisasjon, så vi som lager festivalens innhold, kan bruke krefter og hode til det i stedet for å hele tiden tenke innstramminger og økonomi.