Når den nye Riksrevisor Per-Kristian Foss går ut og refser det offentlige Norge for å gjøre for lite for at barn som vokser opp i fattige familier skal kunne delta i sosiale sammenhenger, er det noe man bør ta på alvor. Riksrevisoren føyer seg bare inn i rekken som inkluderer to tidligere statsministre, organisasjonen Voksne for Barn og en rekke andre sentrale aktører i samfunnsdebatten som tar til orde for de fattige barna. Tallene taler for seg, og selv om en del av disse er innvandrerbarn, er det ikke til å komme bort fra at det også gjelder eninntektsfamilier, som Protestfestivalen har satt som et tema under årets festival.

Disse barna er ikke fattige i vanlig forstand, men fattige ut fra andre de vokser opp sammen med.

Morgenbladet skrev en sak om dette i fjor der de laget et regnestykke på hvordan en mor med utbetalt 18.000 i måneden ville klare seg i dag. Avisas konklusjonen var at hun måtte holde fatt i mannen hun bodde sammen med, selv om han kanskje var voldelig.

Da blir det påfallende rart at kulturredaktøren i Fædrelandsvennen går ut i en kommentar om Protestfestivalen at «Olsen har skrevet meldinger på Facebook om hvor blakk han er, og festivalen har flere ganger hatt fattigdom og fattige barn på programmet».

Men la meg forklare; Jeg har skrevet enkelte meldinger på min private profil der jeg gir uttrykk for frustrasjon og til dels fortvilelse over økonomi, på samme måte som andre har skrevet om sin sykdom eller andre tema som fort blir tillagt kategorien «sutring».

Men jeg har aldri skrevet slike meldinger før jeg ble skilt og alenepappa. Forteller ikke det litt om hvor sårbar man er, når man plutselig blir sittende med en inntekt? Gir ikke det grunn til å reflektere over hvor mange andre som er i samme situasjon, i et samfunn der cirka halvparten skiller seg, og mange av dem med små barn? Det er ikke så lenge siden Sissel Gran tok opp temaet skilsmisser i Morgenbladet, etter at Anne Holt skrev en oppsiktsvekkende kommentar om samme tema i Dagsavisen.

Slik jeg ser det er det naturlig at man bygger et program ut fra egne erfaringer. Ellers driver man jo med noe man ikke har peiling på. Når man har levd en stund gjør man seg mange erfaringer, og på et eller annet vis har jeg fulgt med på alle temaene vi tar opp på årets festival. Debatten om landbruk er for eksempel tatt ut fra en debatt i fjor og som ble fulgt opp på symposiet Kontra i slutten av april. Den er også bygget opp rundt bondehøvdingen Søren Jaabæk fra Mandal, som jeg visste også har 200-årsdag i år.

Det var da jeg ble alene med barn at jeg oppdaget det som var ganske overraskende, eller at jeg ikke hadde tenkt så mye på det tidligere; nemlig at samfunnet i dag er bygget opp rundt to inntekter.

Jeg har det samme lån som før, betaler like mye i strøm og i kommunale avgifter. Men en hel inntekt er borte. Man blir mer sårbar.

Barnetrygden har mer eller mindre stått på stedet hvil siden 70-tallet, til tross for hvor høyt prisstigningen ellers har pågått de siste årene. Utgiftene – og da tenker jeg lån (evt. leie), strøm, kommunale avgifter og matbudsjett endrer seg lite fordi om man blir en voksen mindre i husholdningen.

Regningen for dette må til dels de små uskyldige ta, som ikke får være med på de samme aktivitetene som andre barn, med mindre noen lar dem «få slippe inn gratis».

Forskjellene er økt betraktelig i dag enn da jeg var barn.

I stedet for å henge seg opp i at jeg ønsker tema på dagsorden fordi jeg har erfart det sjøl, burde etter mitt syn avisen heller fokusere på den relative fattigdommen barn i dag opplever.

Men så er det jo ofte sånn at det man ikke har erfart sjøl, det tenker man gjerne ikke over.

Når man møter kritikk i media for å fargelegge en festival med det som står høyest på ens private agenda stusser jeg litt. Selvfølgelig har jeg en agenda. Agendaen er at vi skal våge å mene noe. Det er vel en selvfølge at den som har et talkshow, en festival, et seminar, eller den som lager en låt, skriver en diktsamling eller maler et bilde, fargelegger innholdet med sitt innerste? Fredrik Skavlan ble beskyldt for at kompisene hans hadde klippekort i programmet Skavlan, en musikkfestival som Down On the Farm i Halden var selvsagt farget av Tom Skjeklesæthers musikksmak som Quart var farget av Toffens. Romanforfattere må stadig brette ut sine personlige kriser i forbindelse med en ny bokutgivelse. Mest kjent er Karl Ove Knausgård som gjorde det til et eget prosjekt. Edvard Munch laget et av verdens mest kjente bilder farget av sine egne mørke tanker. Åge Aleksandersens nye skive handler om Åges tanker, livet som bestefar osv.

Heldigvis får jeg si, skriver og lager folk det de har peiling på.

De eneste som ikke kan mene noe i det norske samfunnet må være medlemmer av Kongehuset og journalister. Kanskje i særdeleshet NRK-journalister som heller ikke får bære kors som programverter. Men selv journalister mener noe, selv om de ikke skal. Journalister blir stadig tatt til inntekt for noe. Odd Karsten Tveit er i årevis blitt beskyldt for å videreføre pro-palestinske synspunkter, når han i sin stilling skal være balansert. Han mister ikke jobben av den grunn. Israel-Palestina-konflikten er en av de mest omdiskutere sakene der journalister har blitt anklaget for å gi støtte til en av sidene, først og fremst Palestina. Når en av sakene var oppe i Kringkastingsrådet svarer Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold følgende: «Israel er en okkupant, palestinerne er okkuperte. Dersom jeg eller andre i NRK overser at dette er tilfellet, gjør vi ikke jobben vår,» Sa hun til Kringkastingsrådet. Marie Simonsen i Dagbladet er også omdiskutert for å flagge sine egne meninger og eget tankegods, som kommentator i avisen. Spesielt i saker om religion og feminisme er hun tydelig i å blande sammen sitt eget syn som erklært ateist i tema som handler om tro og livsstil. Kronprins Haakon har også fått kjeft i media for å involvere seg i politiske samfunnspørsmål han selv er opptatt av.

Dette er helt normalt og umulig å gjøre noe med. Det blir som om menn skal slutte å kikke på damer.

Mitt poeng er at det må jo nesten bli sånn. Vi er da ikke så balanserte i menneskenaturen at vi ikke på en eller annen måte fargelegges av vårt eget liv. Vi mikser privat og jobb hele tiden. Du skal være temmelig balansert (eller splittet kanskje) om du klarer å skille helt.

Alle har en agenda. Takk Gud, for at alle har noe de tenker med og mener med.

For litt siden skrev VGs kjendisjournalist Morten Hegseth at kjendiser ikke tør å mene noe. Mitt inntrykk er at det er to slags kjendiser. De som mener noe og de som ikke gjør det. Ofte viser det seg at det er den eldre garde som står støtt som mener noe, selv om meningene skulle irritere.

21.juni skriver Vårt Land om «Kjendiser i politikerklær». Medievitere som Roy Krøvel, professor i medievitenskap, mener at «oppmerksomheten kan forskyves bort fra viktige saker når kjendiser stadig oftere blander seg inn i politiske saker». Det nevnes Anne Kath Hærland som blandet seg inn i saken om dødshjelp, Sigrid Bonde Tusvik som blandet seg inn i diskusjonen om reservasjonsretten. Alt er selvsagt farget av deres egne erfaringer og meninger.  Det er sunt at de mener noe. Jeg kan ikke se noe galt i det, og det er en selvfølge at det skjer.  Det menes over en lav sko. Journalister kritiserer kjendiser for å ikke mene. Om de mener noe kritiseres de for det også.

Det er flott at kjendiser mener noe. Erik Bye likte ikke kjendistilværelsen men sa at han utnyttet den til å hjelpe folk og organisasjoner han brydde seg om.

Hvis en avis reagerer på at en festivals innhold er for mye knyttet opp mot han eller hun som lager festivalen blir det hele underlig. Kanskje avisa heller ønsker at festivalen skal farges med avisredaktørens meninger.

I det siste tilfellet ville jeg begynt å lure på hva jeg holdt på med.

Det er må være bedre å fargelegge enn å tåkelegge.

For tre år siden verserte det en debatt i media om kulturkjerringer. Kulturkjerringene bærer kulturen. Disse kvinnene bærer også ofte bokhøsten. Ofte bestyrer de hele arrangementet. Kritikken mot kulturkjerringene kom tydelig frem. For unge menn er disse godt voksne damene en trussel og en plage. Noen av dem spurte seg selv om de ønsket disse kvinnene på opplesinger og arrangementer. De kommer jo bare for å menge seg med forfattere og andre kunstnere. Men de fleste av oss som arrangerer kulturarrangementer fulgte debatten med stor interesse, fordi den beskrev publikummet vårt og fortalte oss hvem vi skal gå etter for å få flere publikummere. Kulturkjerringene har penger og de drikker vin, mye vin.  Når generalsekretær i Actis Mina Gerhardsen under årets Protestfestival skal formidle sin uro over en ny statistikk som viser at kvinner drikker betydelig mer vin enn tidligere, er det kanskje kulturkjerringene uroen er rettet mot. Moderne kvinner søker en spenstig italiener, kom det frem i nyhetssaken. Det var italiensk vin det var snakk om, ikke menn.

I dag leste jeg for første gang om Kulturmannen. Klassekampen skriver om en debatt som har foregått hos svenskene siden slutten av april. Debatten startet etter at Åsa Beckman publiserte kommentaren «Kulturmannen. Porträtt av en utdöende art» i slutten av april. Hvor er så sammenhengen mellom kulturkjerringene og denne nye kulturmannen? Jo, antakelig ligger de med hverandre. Svenskene går litt mer rett på sak enn oss, og i alle fall mer enn oss helt sør i Bibelbeltet.

Hvem er så denne Kulturmannen? Parolen hans er visstnok «Alt for kunsten». Kunsten går foran alt. Han har interesse av alt som er menneskelig, hvis han kan få noe igjen for det. Han er opptatt av seg selv, og bruker gjerne sin familie og sine barn i rollen sin. Og så er han interessert i unge kvinner. Han trenger dem for å føle seg vel. De får han til å føle seg som en mann, og gir han spenningen han er avhengig av. De gir han motivasjon til å fortsette. Kulturmannen er svak for kvinner.

Beckman hevder Kulturmannen er i ferd med å dø, men ikke helt. Han tilhørte en annen tid, som sluttet på 90-tallet. Han hadde gode økonomiske, sosiale og samfunnsmessige vilkår. Han kunne være så opphøyd eksentrisk han bare ville, men på en måte kvinner svært sjelden har kunne tillate seg. Han fantes i Ingmar Bergman, Ernest Hemingway og Picasso. Noen hevder han finnes i Karl Ove Knausgård. Både menn og kvinner vil være i hans nærhet.

Kulturmannens viktigste behov er frihetsbehovet. Han skal til enhver tid tenke fritt og skape stort. Derfor vil han stå utenfor all moral. Han er hevet over moral. Han er avhengig av denne friheten hele døgnet samtidig som han er avhengig av nære relasjoner. Han klarer seg dårlig uten kvinner. Han er selvgod, dominerende, skamløs og har sex med kulturkjerringer og står i veien for kvinnelige kunstnere. Han ruver i sentrum av kulturlivet.

Han er den eldre mannen på barkrakken i Kris Kristoffersons «To Beat the Devil». Han med visdommen og friheten. Han som forteller om å ta egne valg i stedet for å høre på andre.

Vi har sett det og hørt det. Kunstneren som drar damer som hesten drar fluer. Ei venninne av meg fortalte en gang at ei dame må alltid velge mellom den trygge og noe kjedelige A4-mannen og den mer spennende, men dog uforutsigbare kunstnersjelen. Vi kan kalle sistnevnte Kulturmannen. Man skulle tro damene valgte trygghet. Men kanskje var det Kulturmannen kvinnene tok et oppgjør med på 70-tallet. Trine Lise Sells gikk hardt til verks i «Påbegynt ansikt» (1975). I et av diktene begynner hun på denne måten; «De bruker oss som ego-massasje, / henter styrke fra oss / for å kunne trampe videre / på flere / uten å blunke / tømmer de oss for varme, / tapper de oss for ømhet, / tar hvert klimaks / til inntekt for eget kjønn». Kanskje er det disse damene som glødet på 70-tallet samt de noe yngre, som er dagens kulturkjerringer.

Når man for tre år siden spurte om kulturkjerringene var kulturens nødvendige fotfolk eller parasitter på kulturlivet, kan man i dag spørre det samme om Kulturmannen. Men mens kulturkjerringene lever i beste velgående hevder svenskene Kulturmannen er døende. Hvorfor er han det? Poeter og musikere er kanskje en døende rase. Færre og færre kjøper plater. Konserter går i store underskudd og festivaler går konkurs. På Spotify og Wimp hører man musikken gratis, og kan laste ned det man vil høre. Den Norske Lyrikklubben er nedlagt, Ønskediktet er stengt, bokhandlerne gjemmer diktene nederst og innerst og det finnes knapt en poesifestival igjen. Billedkunstnerne har det ikke fett de heller. Alt dette forteller kanskje at Kulturmannen er i ferd med å dø, men bare kanskje.

Kulturmannen skal beundres av en skare rundt han. Det er det som holder liv i han. Kvinnene holder liv i han. Det er vel sånn at så lenge det finnes kulturkjerringer, vil Kulturmannen også finnes. Og hvis den dagen kommer at kulturkjerringene blir borte, så vil jo nesten all kultur dø. På den måten lever nok Kulturmannen i en udødelig sirkel fordi vi er avhengig av kultur i samfunnet, og det har vi vært siden tidenes morgen. All kultur er en flukt i fra døden, og den flukten vil aldri stanse så lenge mennesket fortsetter å dø.

Kulturmannen som en bohem som forsyner seg og beundres fra alle kanter passer nok ikke inn i pengenes tid. Han taper mot finansverdenen. Men han finnes i de litt trassige bygningene, som ikke vil gi etter for modernismen. Han finnes på barene og i familieselskapene, med sitt andre eller tredje kull med barn.

Han vil aldri bli borte. Han er bare ikke så synlig lenger. Han kommer alltid tilbake.