I år skulle det bli så koselig i Triztan-teltet. Oppkalt etter stuntpoeten Triztan Vindtorn (1942-2009), som var viktig del av Protestfestivalen fra vi startet opp sommeren 2000. Nini Stoltenberg skulle sammen med min sønns kjæreste Silvia være kafeverter og infokontor for festivalen midt i hjertet av Kristiansand 12.-19. september i år. Men så dør Nini, og etterlater et tomrom som også kommer til å prege festivalen. I fjor var hun her i ti dager, og fikk publikum til å tørke tårer da hun snakket om både avhengighet til rus og kjærligheten til sin avdøde kjæreste KarlJohn på arrangementet «Du ser det ikkje på meg».

De hadde passet så godt sammen, Nini og Triztan-teltet, for ingen av dem har vært A4. Og takk og pris for det. Det var vel derfor hun passet så godt sammen med Karljohn. De var seg selv og ingen andre. De sto utenfor A4-samfunnet. Teltet er oppkalt etter Triztan Vindtorn. Han var også seg selv og ingen andre. Derfor heter boka om han ført i pennen av Ida Marie Brown «Jeg løper fra meg selv». «Det er så normalt å være meg at jeg nesten har glemt hvordan det er å ikke være meg», sa han. Han gikk sine egne veier, og hadde lagt opp sin egen krig mot det han kalte lønnsomhetssamfunnet, med poesi som våpen. Kan det bli mer vakkert. Og Nini som sa at man måtte kunne skrive dikt for å bli akseptert som rusmisbruker. Rus er noe dritt. La det ikke være noen tvil om det. Men menneskene som kommer frem fra møter med døden, eller møter med det vanskelige, blir ofte klare og rene.

Triztan skrev dikt, lange surrealistiske dikt, men holdt seg unna den farlige rusen. Han levde sitt liv slik han ønsket det. Ingen skulle fortelle han hvordan han skulle leve. Han hadde sitt prosjekt og levde på kanten det meste av livet. Nini kom seg unna misbruket, men hun brukte erfaringen til å advare andre og være rådgiver for hvordan samfunnet skulle forholde seg til narkotika.

Nok om rus. Det er menneskene som fascinerer meg. Avvikerne fra A4-samfunnet. Det er de Protestfestivalen er kjent for å gi mikrofoner til. De som er utenfor. De som har noe å fortelle, fordi de ikke snakker slik alle andre snakker.

Men det er sammenblandingen som gjør det spennende. Pluss og minus. Rødt og blått. Bar og bedehus.  A4-mennesket og avvikeren.

Gunstein Draugedalen, salmesangeren, inspirerte til «Du ser det ikkje på meg», et av de best besøkte arrangementene i fjor. Arrangementet ble en av festivalens mest interessante innslag noensinne. Jon Schau som hadde vært dau. Gunstein som hadde sunget salmer, men lot sine mørke sider slippe frem. Vidar Bø som hadde blitt kåret til årets forbilde og var staut politimann. Han åpnet seg.

Igjennom årenes løp har det vært mange av dem. Og ingen har lært meg så mye om livet som nettopp disse menneskene. De som ikke er A4.

Jeg husker Lars Andreas Larssen sa til Jahn Teigen en gang vi hadde dem med på et møte med Kulturdepartementet. «Mannen er filosof». Artisten hadde deltatt på en politisk debatt på Protestfestivalen, med Larssen som tilhører.

Hvis jeg skal gå helt til bunnen av hvordan jeg samler sammen deltakere år etter år, i år for femtende gang, så er det som å grave etter gull. Hver gang det dukker opp noen, kjent eller ukjent, som viser frem en annen side av seg selv eller uttalt noe vågalt, er det som å ha funnet noe verdifullt. Kanskje skyldes det min svakhet for cowboyen, at jeg stadig må grave etter gull. Men det er sammenblandingen som gjør det til noe spesielt, som når man skal lage dynamitt, eller for den saks skyld den hemmelige oppskriften på Coca Cola.

Avvikerne har alltid fascinert meg, for livet er et avvik. De fleste man omgås er ikke avvikere.

Så hvorfor er da livet et avvik? På mange måter. Livet er også et avvik fra døden. Vi vet lite om hvorfor vi er ankommet kloden, bortsett fra det seksuelle mellom våre foreldre. Vi vet lite om hvor vi skal. Vi kan håpe og vi kan tro, men ingen kan bevise at vi skal et bestemt sted, eller at det er en bestemt mening med at vi dumpet ned her. Vi har fremdeles ikke funnet liv på andre planeter. Vi bygger biler og hus, og nå mobiltelefoner og datamaskiner som setter oss i kontakt med hverandre på en helt annen måte enn for bare et par tiår siden. Avviket med å ikke vite, med å ikke egentlig ha en plan, et opplegg eller en mening gjør oss til dyrene vi samler på, både de vi har som kosedyr og de vi spiser.

Eller som den amerikanske cowboyforfatteren Nick Tosches skrev: «Vi blir født, vokser opp, gifter oss, roter litt rundt, og så dør vi».

Men i motsetning til dyrene kan vi tenke og er fullstendig klar over at vi finnes, hva som skjer rundt oss og hva som skjer med kroppene våre når vi forsvinner fra bevisstheten.

Vi er her bare en kort periode, og vi regnes som fornuftige. En gåte i seg selv.

A4-samfunnet tillater lite dveling med for mye av dette. I den plettfrie verden er det regler for hvordan vi skal oppføre oss, hvordan vi skal tygge maten, hva vi kan si offentlig, hvordan vi skal forholde oss til regninger, byråkrati og følge modellen de første nerdene bestemte vi skulle være en del av. Hvis du f.eks. havner på et sted som NAV nytter det lite å si du er annerledes. Der er reglene tilpasset A4-samfunnet. Hvis du er heldig eller uheldig – alt ettersom – får du uføretrygd, med de ulempene det medfører. Du regnes nemlig som litt utenfor, hvis du blir en del av uføresamfunnet.

Derfor er jeg så glad i de andre, selv om mange av dem har levd hardt og brutalt. Jeg skal la være å nevne for mange navn som har begeistret meg i løpet av disse årene, de burde spørres før jeg dro dem ut av A4-samfunnet. De nevnte sto frem i fjor.

På filmdagen i år, den 14. september, viser vi filmer om flere slike fascinerende mennesker. Filmer om og med Triztan Vindtorn, Øystein Wingaard Wolf, Unni Askeland, Bredo Greve og de som vanket på Club 7. Filmdagen er fra i år til minne om skuespiller Lars Andreas Larssen.

Et menneske til drister jeg meg likevel å nevne. Billedkunstner og bohem Laurie Grundt var festivalkunstner i 2005. Han satte preg på festivalen. Han var frem til han var over 90 år bosatt i fristanden Christiania. Han flyttet hjem til Bergen for et par år siden for å dø, men han lever ennå.

Kris Kristofferson som i år innlemmes som den femte inspiratoren i selskap med Erik Bye, Jens Bjørneboe, Axel Jensen og Henrik Wergeland har en sang på sin siste plate med tittelen «You Don’t Tell Me What To Do».

Der ligger kimen til alt. Dette har nok de fleste «avvikerne» til felles. Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Da jeg hadde noen øl med Karljohn og Nini i Oslo for noen år siden handlet det om alt fra legalisering av cannabis til neste års Protestfestival. Men de glødet, mer enn jeg har sett i øynene på de fleste andre jeg har møtt.

Hvis man får være seg selv blir man et helt menneske. Det er antakelig der man finner gull. Vi har mistet gull med Ninis bortgang, men hun har støpt gull i hjertet til mennesker hun møtte.

Det er da man ikke har levd forgjeves.

Han var født samme dato som meg, den 7. april, men født samme året som min far i 1928. Men ingen av disse delene var toneangivende for mitt «slektskap» til James Garner som døde i dag.

Han ble 86 år og ble funnet død i sitt hjem i California. Hele sitt liv var han kjederøyker, og sluttet ikke en gang da han gjennomgikk en hjerteoperasjon i 1988. Det til tross, så ble han en gammel mann i likhet med min andre store skuespillerfavoritt James Stewart, som gikk bort i 1997, som 89-åring.

Så hva var spesielt med nettopp disse to? Den noe slentrende væremåten, sjarmen som tiltrakk kvinner som hesteryggen tiltrekker fluer, rollene de hadde og først og fremst det sympatiske trekket med dem begge, som gjorde at du likte dem, enkelt og greit.

James Garner oppdaget jeg gjennom Rockford Files, som i alle fall ikke gikk på fjernsyn i min tid, selv om serien faktisk gikk på NRK i 1979, som må ha vært på en tid jeg var opptatt av andre ting enn å se på fjernsyn. Men senere, på DVD, oppdager jeg han, da jeg som slukte alt som gikk på film og fjernsyn på 70-tallet, ikke kunne komme utenom detektiv Jim Rockford som bodde i en hustrailer, til dels sammen med sin aldrende far. Han var en loner som har tiltrukket meg siden, en fyr som gikk sine egne veier, som McCloud gjorde litt tidligere på 70-tallet – og som Snusmumerikken, uten sammenligning forøvrig. Nettopp Dennis Weaver i rollen som McCloud er på sett og vis den tredje i trekløveret Stewart – Garner – Weaver. Jeg kunne tatt med Randolph Scott også, men han var litt annerledes enn de andre, litt mer «ordentlig», mer etikette i sin væremåte. Garner og Stewart var for meg befriende klønete, som noen av oss er.

Så var det sånn med disse tre at de elsket å spille westernfilmer. James Garner spilte i flere, og særlig der humoren hans fikk slippe til. Han var ironiker på lerretet og kanskje også i det ordentlige livet. Han ble den siste av dem, i levende live.

Min sammenligning og begrunnelse for å like 2 x James var jeg så visst ikke alene om. New York Times-journalisten John O’Connor likte de to og fant også noe felles med dem. Han fant sin tredjemann i Gary Cooper. Og som han skrev, i likhet med de to andre «Mr. Garner fikk som regel dama». Han elsket damer og skal ha uttalt at den eneste grunnen til at han ble filmskuespiller var at ei dame kjørte ut av et parkeringshus, like ved et regissørkontor.

Blant westernfilmene er det serien Maverick han ble mest kjent for. Serien gikk fra 1957 og utover. Han kjente seg selv igjen i Maverick, og kanskje det var derfor han bekledde rollen så godt. Filmen husker vi «ungdommer» først og fremst fra gjenskapelsen i spillefilmen «Maverick» (1994), der han spilte sammen med Mel Gibson og Jodie Foster. Mange husker han også fra westernserien «Streets Of Laredo» der han bl.a. spilte mot en annen tøff fyr som kan minne om Mr. Garner, nemlig Sam Shepard.

Jeg samler selvfølgelig på filmene hans, og i samlehylla mi er James Garner plassert like under James Stewart. Det er ingen tilfeldighet.

I fotsporene rir Sam (Shepard), Kris (Kristofferson), Sam (Elliott) og Jeff (Bridges) som vel tar seg en gravøl for James.

James Garner var samfunnsengasjert og ihuga demokrat.

I kveld ruller jeg opp Rockford, eller kanskje Maverick, før vi ruller på hjul mot svenskegrensa. Såpass har en av de mest sympatiske og dyktigste filmstjernene fortjent, når han nå er ridd inn i solnedgangen for aller siste gang.

I en kortvarig animasjonsserie kalt «God, the Devil and Bob» bar Mr. Garner stemmen til Gud. Det var nok ingen tilfeldighet.

Han var alltid en av de gode gutta. Han og et par andre.

 

(Les mer på westernmovies.com )

Søndager har aldri vært mine beste venner. Det har vært bedre de siste åra, og da spesielt annen hver søndag, siden jeg har barn annen hver uke.

Men i dag, midt på sommeren, og med barna i huset, kom det behovet for å rydde opp i topplokket. Når ting er tungt som et kloakklokk som du ser i gatene, og du i tillegg vet hva som befinner seg under lokket, da låser jeg meg inne på badet noen minutter. Der legger jeg meg ned på steingolvet, med badekåpen som hodepute. Tankene kan flyte fritt og frustrasjonen kan få slippe ut.

Det handler om det du ikke kan gjøre noe med likevel. Det kan handle om bekymringer for helse, bekymringer for økonomi eller om kjærlighetssorg. Det handler om det du ikke kan gjøre noe med. I tilfellet kjærlighetssorg for eksempel handler det om andre. Det nytter ikke å gruble seg til hva som kunne ha vært når du vet at det kreves to for å få det til. Du vet at så lenge hun ikke tenker som deg er hun antakelig ikke noe å satse på likevel. Du vet at uansett hvor rett du mener det er, så er det feil, fordi begge ikke tenker det samme. Du har lært deg en lekse etter å ha levd noen år på planeten; «If it don’t come easy. Let it go».

Du vet, men så er det ikke så lett. Du vet nemlig at alt stemmer, bortsett fra dette ene, at det er blitt komplisert. Når topplokket ryddes kommer alt det fornuftige frem i lyset, der i dette mørke rommet der man både skiter og vasker seg. Menneskets kontraster, som liv og død, som forelskelse og kjærlighetssorg, som glede og sorg, som trivsel og vantrivsel.

Fornuften forteller at livet går videre. Fornuften forteller at man må ta seg sammen. Fornuften forsøker å se alt det positive, som om pessimisten skal speide etter optimisten.

Jeg lar meg ikke lure av fornuftige tanker. Fornuften er en livsløgn og en djevel som har fått nordlendingens uttrykk til å bli allemannseie når livet går skeis – Og sånn går nu dagan!

Dagene skal ikke gå, de skal nytes. De skal leves. De skal brukes for det er de verdt. Livet er for kort til å kun eksistere. Livet er for kort til å leves uten kjærlighet. Kjemp for det du har kjært, heter et gammelt ordtak. Er jeg blitt klokere av stunden på badegolvet? Neppe!

Men i noen korte øyeblikk etter at døren er åpnet opp er jeg kanskje blitt oppsatt på at jeg har det bra, fordi barna har det bra. Jeg har det bra fordi jeg bestemmer over mitt eget liv uten innblanding fra andre. Jeg har det bra fordi ingen andre enn meg selv kan gjøre meg sorgfull og oppgitt. Jeg har det bra fordi jeg har livet, helse og klarer meg foreløpig. Man kan uansett ikke planlegge livet. Jeg har det bra fordi jeg har bevart meg selv oppi alt det vonde. Jeg lever og derfor er jeg. Jeg er i stand til å ta mine egne valg. Jeg nyter tiden med barna. Jeg nyter å ferdes ute i det fri og jeg nyter så mye annet.

Men så er det som med tankene som med huset for øvrig. Når man har ryddet varer det bare den korte stunden til det er like ille igjen. Når du har betalt alle regningene varer det bare til det dukker opp nye av de samme i postkassa.  Det blir som det ble fortalt meg en gang: Å skuffe snø mens det fortsatt snør er som å rydde huset mens ungene fortsatt befinner seg i det.

Å rydde i tankene mens det er kaos er bare tull

Kanskje årets hovedtema på Protestfestivalen er mer klargjørende.

Kaos er utgangspunkt for tilblivelse …

Kan jo håpe! Badegolvet er ikke et blivende sted.

---

På Wimp fra baksida av veggen mumler Tanya Tucker noen linjer:

«I know a man, a good friend of mine

He spends all his time tryin’ to make love work out right
But the woman he loves, she don’t feel the same, no
I don’t know much about love but at least I learned one thing

If it don’t come easy, you better let it go
‘Cause when it don’t come easy, there’s no natural flow
Don’t make it hard on your heart, you might be better off alone
If it don’t come easy, you better let it go, yeah»