Nylig fikk jeg spørsmålet, optimistene eller pessimistene – hvem har rett? Ja, hvem vinner?
I fotball vil antakelig pessimistene tape fordi de har gitt opp på forhånd, men i selve livet er det mer usikkert hvem som går av med seieren.

I dag er det blitt trendy å være optimist. Såkalt ”positiv psykologi” får stadig større oppmerksomhet. ”Den er en motvekt til tradisjonell psykologi med sin overtoning av svakheter, det negative og patologiske,” sier

professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo. Hvem har ikke hørt mottoet ”det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det”. Hvem har ikke fått tommelen opp på Facebook, selv om kommentaren er dyster.

Bør vi heller lære å godta ting som de er? Mister vi realitetssansen ved å fokusere på alt det positive? Optimisten ser alltid en utvei der pessimisten ser problemer. I og med at jeg er hypokonder må jeg vel være å regne for en pessimist, men som sørlending burde jeg antakelig vært optimist. Det er jo oss her nede i Kristiansand som sier ”det er greit” til alt mulig. Alt ordner seg. Det går fint. ”ja vel,” sier vi og tar det piano. Hvis vi skal tro levekårsundersøkelser de siste årene har vi ingen grunn til å se så lyst på livet som vi gjør. Vi topper jo de fleste statistikker som går på psykiske lidelser, kreft, alkohol og pillemisbruk, uføretrygd, sykemeldinger osv. 25 av 30 kommuner ligger over gjennomsnittet for sosialhjelp, dødelighet og attføring. Dette stemmer jo ikke med at ”alt er så greit her nede”.

Optimistene er klar for å møte pessimistene til durabelig fight. De møtes på gamle Kristiansand stadion. Den kampen ser ikke ut til å bli avgjort med det første. Optimistene fikk det ikke så lett som man antok. Kanskje må det straffekonkurranse til. Vi forsøker oss med et innspill fra Bibelbeltet. Noen gir jo Bibelbeltet skylda. Han visste jo han hadde vunnet, selv om han tapte. Jeg blir ikke noe klokere. Han var neppe pessimist, men mer realist enn utpreget optimist tenker jeg. Han visste han vant før kampen startet. Han måtte bare holde ut.

Nytt innspill. Denne gang fra kultureliten. Kilden skal bli tidenes kulturhus. Det skal bli plass til både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Det skal bli energiske og gigantiske konserter. Kanskje kommer Bob. Ja han Bob ja, som fyller 70 år i mai. Det skal bli opera, teateroppsettinger og symfoniorkesteret spiller Valdresmarsj. Ingen kulturhus i hele landet skal kunne måle seg med dette. Ja, kanskje bortsett fra det som kommer i Mandal, vil vel mandalittene hevde. Kritikerne fremstår som pessimister. Jahn Teigen fremfører Optimist.

Enda et innspill. Denne gang fra småkongene. Kurt Mosvold, Steinar Bruskeland, Ivar Mjåland og Jon Bjørgum har et ess i ermet. Enorme bygninger reiser seg som Fugl Fønix fra asken. Optimistene lover seier, på hjemmebane. Ordføreren klapper begeistret. Mette Gundersen fotograferes med småkongene utenfor restene av Geheb konditori.

Nok et innspill. Denne gang fra selveste IK Start. Heltane fra Sørlandet. De topper tabellen. Vi kan si at vi topper tabellen, for vi er jo en del av Menigheden. Årst har aldri vært bedre, til tross for alderen. Borgersen er snart førti, men ikke feit. Børufsen som er yndlingen min. Har alltid likt vingen. Jeg trivdes jo på vingen sjøl. Matta, Stefan Bärlin og Espen Børufsen. Mine gutter. Og Tørums gutter. Jeg liker ikke innspillet fra styret. Tørum skal ikke gå. Han skal bli. Styrer skal alltid ødelegge. La gutta spille og Tørum styre. Jeg blir ikke klok på innspillet fra IK Start. Det er akkurat som i andre organisasjoner. Skal vi høre på de som kan det eller på styret. Forvirringen er total. Vi dropper det.

Publikum begynner å kjede seg. Kampen bølger frem og tilbake, men det meste av spillet foregår på midtbanen. På ei lysmast blinker et metallskilt med ordene ”It Doesn’t Get Any Better Than This.” Pessimistene setter innpå en reserve. Realisten har verken 7 eller 13 på drakta, men nummer 33. Selvhjelpsguruer og næringslivscoacher er i form hos optimistene, men det blir liksom ikke mål. Forfatter Barbara Ehrenreich skaper rabalder i det positive trendmiljøet ved å stille spørsmål om hvor sunt det er. Hun slår et slag for kritisk tenkning og realisme. Endelig! Der scoret nummer 33. Fylkeslege Kristian Hagestad jubler. Noen av byens kunstnere klapper. Ellers er det uvanlig stille på tribunen.

Pessimistene vinner kampen 1-0, takket være nummer 33, Realisten.
Gledesdreper, ropes det fra tribunen.

Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson. April sies å være den måneden hvor flest av oss har bursdag. Kanskje ikke så rart, for hvis vi skrur tida ni måneder tilbake ligger den deilige nakne sommeren der som et romantisk teppe over menneskenes tidssirkel. For min del ble jeg født en palmesøndag i april. Kanskje er det derfor påsken alltid har vært årets høydepunkt. Årets påske kommer i april og dermed faller to av årets høydepunkt sammen i ett.

April er også et kvinnenavn, da er det kanskje ikke så rart at jeg alltid har sett på april som den mest feminine og sensuelle måneden. Bjørnson forklarte nærmere hva han mente var så spesielt med denne måneden; ”I den det gamle falder; i den det nye faar fæste; det volder lidt rabalder, — dog fred er ei det bedste, men at man noget vil,” sa Bjørnstjerne Bjørnson.

Bjørnsons ord forklarer hvorfor det er temperament i oss aprilbarn. Helt ulikt kristiansandere for øvrig. Der skiller vi oss ut fra den jevne kristiansanders lynne. Når Truls Svendsen i NRK-programmet ”Svendsen om Hansen og Jensen” slo fast at sørlendingen er både kristen, tålmodig og rolig kom vel ikke det så overraskende på oss som bor i Kristiansand. I mine øyne er sommerbyen Kristiansand ikke noe annet enn en myte. Legg merke til det som skjer med oss bysbarn når april besøker oss. Vi haster ut med sekk på ryggen. Vi plystrer og traller på sanger vi kan og vi pynter opp hagene til det blir mørkt. Vi sier ikke lenger ”javel” eller synker i dunkel avmaktsfølelse. Vi jubler og engasjerer oss i alt som gjør livet godt. Vi blir forelsket på ny eller vi ønsker febrilsk å bli det. Kristiansanderen er kommet ut av hiet sitt, et hi han gikk inn i den høstdagen sjekta ble satt på land og regnet fosset ned. I april begynner gnikkingen for å få båten fin til sommeren. Kristiansanderen kan nesten ikke vente.

En årsak til at april er bedre enn juli er at det ligger så mye vemod i juli. Når juli kommer blåser det en sensommervind over Sørlandet og vi vet alle innerst inne, at snart kommer høsten. Den følelsen legger seg som en mørk skygge over oss kristiansandere som liker å ta det med ro. Stress passer oss liksom ikke. I april har vi god tid. Når regnet høljer ned i juli blir vi stresset fordi dagene renner ut i sanden mot en ny kald og vindfull høst og en enda verre vinter. Aller best er det som i år, når april og påske er blitt ett par. Knoppene skyter fart, blåveisen viser seg frem og kåte orrhaner spiller opp foran damene på de vante myrene de har spilt på i hundreder av år. Kristiansanderen spretter sin første utepils og vinterblek hud blir både varm og brun. I april er påskesola ekstra varm. Det finnes knapt noe bedre på denne jord enn å fylle opp bilen med ski og staver, unger og sitteunderlag. Sekken er fylt opp med godsaker, Kvikk Lunsj, brus, kakao, kjeks og niste. Ja kanskje får man brent et bål slik at man kan ta med pølser. Vi begynner oppstigningen i god tid før Jesus. Vi kan ikke vente, og derfor er vi allerede høyt oppe når langfredag kommer. Helt på toppen slår vi leir og lar ungene løpe fritt slik Jens Bjørneboe og William Blake ville likt det. Vi slikker sol og forsøker å ikke tenke på hudkreft, men nyter i stedet øyeblikkene. På vei nedover ser vi hvordan isen er smeltet og om vi kjenner ekstra godt etter kan vi til og med kjenne at isen er smeltet i hjerterota.

Så får det ikke hjelpe at påsken er så sent i år at det bare blir skiturer på de som har råd til å reise langt. Våren er kommet og snøen er smeltet. Det får heller ikke hjelpe at påsken for det kristne Sørlandet er en høytid med både sorg og glede. Sorg fordi Jesus ble korsfestet og glede fordi han sto opp igjen. Stadig færre tror på det, men her på Sørlandet er det fortsatt flest som gjør det.

Når påsken omsider er over, og det går fort, får vi snart besøk av ei annen dame. Hun heter Mai. Hun er grønnkledd, staselig og varm. Hun strutter av selvtillit i sin mektige fargeprakt. Mai er prektig og selvsikker i siste mote. Vi er topptrimmet, brune og veldig klare for Mai. I alle fall oss menn.

Innerst inne vet vi at selv om april var høydepunktet er det ikke så verst å kunne glede seg til Juni heller. Juni er heit.