112 Eidsvollmenn kom fra store deler av Sør-Norge, men ikke nordfra. Det var ikke telefon eller enkle måter å kommunisere på i den tiden, så de lengst nord ble værende hjemme. Disse 112 var fra alle samfunnslag, men mange av dem var bønder, som forfaren min, som vi kan sette tre tipper foran oldefar så blir det formelt riktig. Jeg har fundert på om det er likhetstrekk med Ole Tveiten, siden Kloppen og Lahlum drar rundt i landet for å finne etterkommere med likhetstrekk på TV. Forskjellene er mest synlige. Han var stor og sterk, en slåsskjempe, og akkurat der skiller han seg fra meg. Han likte god mat og drikke, men hvem gjør vel ikke det. Lensmannsgården etter Ole Tveiten er en severdighet i Valle i dag, og viser hvilken posisjon han hadde i bygda.

Den gang var han ikke veldig synlig og på Wikipedia er han en av de 112 som er minst nevnt. To linjer for å være nøyaktig. Men sett i lys av bondeopprøret i disse dager og nasjonaldagen i morgen tror jeg han ville vært atskillig mer synlig om Grunnloven skulle skrives i dag. Ole Tveiten ble kalt bøndenes talsmann og her starter rekken av likheter med unge Olsen.

Han og deretter Even Lande var de to første som satte sin underskrift på et lengre innlegg, datert 30. april og 11. mai 1814. «Jeg vælger Prinds Christian Frederik til Norges Konge, hvorved opnaaes miit og mine Comittenteres Ønske». Sannelig valgte ikke presidenten, Sverdrup, han som medlem av deputasjonen som overbrakte Christian Frederik adressen til Grunnloven og om kongevalget. Det var bare naturlig. Han fikk attpåtil sitte nærmest Kongen ved bordet når de skulle spise. Han syntes synd på de fattige og sa til Kongen at han syntes det var fælt at han skulle boltre seg i så mye mat og drikke. Han hadde jo nok i livet. Kongen ba han gi til sine etterkommere, og han slo seg til ro med det. Ifølge G.P. Blom var Ole blant de mest opplyste bøndene. Henrik Wergeland karakteriserte han som «Ret dyktig Falsensk baade vaagen og sovende (som ogsaa hændte)». Men han var ikke den eneste som sovnet under de tunge forhandlingene. De fleste Eidsvollmennene var staute karer, så det ble spøkt med om at de heller burde kjempet mot svenskene i stedet for å bruke sine krefter på å skrive med penn.

Det ble sagt at han var så ihuga tilhenger av løsrivelse fra unionen at han ville stinge en av de mest fremtredende i Unionspartiet, grev Wedel Jarlsberg, hvis han lagde for mye bråk. Man forstår også at forfaren min var forkjemper for monarkiet som jeg deler med han.

Man kan ut i fra det som er skrevet også kalle han en opprører, med sitt temperament og engasjement, noe jeg fullt ut deler med han. Over veggen på kontoret mitt henger skiltet «I never vote for anyone – I always vote against».

Når vi feirer 17. mai i morgen skal jeg tenke litt ekstra på Ole Tveiten fra Valle. Mange av oss er etterkommere av en av de 112, det forteller litt om hvor få mennesker det var den gang, og hvor mange det er blitt i dag. Det forteller også at veien tilbake til en av de første av oss Abraham, han som ble kalt far til mange, er heller ikke så lang.

Det blir for mye for et stakkars menneske å tenke på alle forfedrene våre og hvilket nummer man er i rekken, så jeg nøyer meg med å tenke på min egen far, som ville vært 86 år i dag.

«De vanligste kreft-tegnene» står det med fet skrift utover hele forsiden til Dagbladet i dag. Dette er bare et eksempel på alle de forsidene avisa har bedrevet skremselspropaganda med for å selge aviser. Jeg pleier å kjøpe Dagbladet, men ikke i dag og ikke de andre dagene de blåser opp sånne forsider. Egentlig burde jeg boikottet hele avisa for lengst, men jeg er så glad i kultursidene. 17. september debatterer vi psykisk helse på Protestfestivalen. Utgangspunktet for debatten er dette: medikaliserer vi livet ved å gjøre normale livsvansker og kriser til sykdom og diagnoser? Gir diagnoseinflasjon økt marked og profitt for farmasøytisk industri? Er Dagbladet en pådriver for utviklingen?

Samme dag som den skremmende forsiden lyste mot meg i Narvesen-kiosken fikk jeg et reklameblad for Apotek-1-kjeden i postkassa. Der var ei av sidene tilegnet diabetes. Selvfølgelig kan de si at de ønsker å informere for å forebygge, eller noe i den duren. Men er det derfor de bruker sine tjente kroner til å reklamere? Jeg tviler. Nei, de selger selvfølgelig mer hvis folk blir syke. De tjener kanskje ikke så mye på blå resept, men mersalg er apotekbransjens viktigste profitt.

Dagbladet er verstingen av avisene, men de nekter å innrømme det. Vi inviterte avisa til debatten, men da sjefsredaktøren aldri svarte fikk jeg til slutt kontakt med redaksjonssjef Hilde Schjerve som er fagperson på helse, og antakelig sentral i utforming av disse forsidene. Hun er den som gir det offisielle svaret fra avisa. «Utgangspunktet er feil; for det første skriver vi lite om psykisk helse, og for det andre føler vi oss ikke kallet til å diskutere hvorvidt vi bidrar til medikalisering av samfunnet. Tvert imot høster vi kritikk for det motsatte: At vi lemper for mye ansvar over på folk i forhold til hva de selv kan gjøre for å forebygge livsstilsykdommer, eks. med våre artikler om trening og kosthold. Når vi skriver om medisiner, er det tvert imot som oftest med kritisk blikk. VG fikk kritikk, blant annet fra divisjonsdirektør for psykisk helse, Arne Holte, i Folkehelseinstituttet for sitt oppslag om den angivelige økningen i antall deprimerte ungdommer. Jeg synes de er mer aktuelle i denne debatten enn oss,» svarer hun.

Makan til rotur mener nå jeg. Å gi skylda på VG er å snakke seg bort. Forsiden i dag er bare en av mange. De handler om kreft, flått, slag, hjerteinfarkt og alt mulig nifst. Ofte er det overskrifter a la dette, altså at man kan studere faresignaler og lese seg til at man er syk gjennom å lese Dagbladet. For de av oss som er hypokondere, eller bare naturlig redd for disse sykdommene er det klart at dette er skremselspropaganda med en eneste hensikt; å selge aviser. Når statsminister Erna Solberg i nyttårstalen snakker om psykisk helse og at halvparten får en eller annen form for psykisk lidelse i løpet av livet, var det ikke uten grunn. Vi er sårbare. Når Per Fugelli, den utrettelige legen og forfatteren formaner oss om å leve livet og slutte med å skremme hverandre, er det i høyeste grad noe Dagbladet bør ta til seg.

VG var en versting, men Dagbladet har overtatt. Å legge skylda på VG er for drøyt. Hvis Dagbladet tror at disse forsidene ikke gjør folk syke, tar de feil.

For cirka ti år siden slukte jeg alle slike oppslag. Ofte var det en liten «boks» i saken der man kunne lese fakta om symptomer osv. På det verste trodde jeg på meg 4-5 krefttyper samtidig, og det var ikke morsomt, men dødelig alvor. Symptomene slo ut i kroppen, som gjorde angsten større. Eksempel: Leser man at hvis et tegn på prostatakreft er at man går ofte på do, kunne du være sikker på at jeg måtte stadig på do. Dermed ble jeg enda mer sikker på at jeg var syk. Det samme når man skal sitte på do. Hvis et tegn på noe galt er løs mage og man frykter det, ja så slår hele min nervøse mage til for fullt. Det var et mareritt og det varte i flere år. Jeg går ikke til lege og tar prøver, så ergo måtte jeg ta tida til hjelp. Andre som flyr til legen tar opp legens tid på grunn av et avisoppslag. Den gang hadde VG skylda. Jeg var så pissredd at jeg ved et tilfelle satt innerst på toalettet og skalv hele natten igjennom. VG har blitt bedre og jeg har sluttet å lese alt Dagbladet vil ha meg til å lese. Det har hjulpet.

Først skriver man om kreft og annet, så når folk blir redde skriver de om psykisk helse. Bankers til å selge aviser.

«Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig. Men all vår streben står i å finne et smertestillende middel», skrev Hans Børli.

Psykiske lidelser inkluderer bl.a. angst, depresjoner, psykotiske tilstander og rusavhengighet. Nye tall fra Folkehelseinstituttet viser at psykiske lidelser koster Norge mellom 60 og 70 milliarder kroner i året. Mange faller ut av jobb og blir trygdet, noen dør tidlig. «En av fem i Norge sliter til enhver tid psykisk. Vi vet at psykiske lidelser hindrer livsutfoldelse, lek og evnen til å utnytte egne ressurser. Vi vet at kostnadene er massive, for samfunnet og for den enkelte, men mest av alt; vi vet at vi har behandlingsmetoder som virker og i tillegg er kostnadseffektive. Vi er alle med på å betale for kostnadene av vår felles psykiske helse. 40% av alle sykemeldinger skyldes psykiske lidelser». Disse linjene stod i et felles presseskriv fra en rekke fagfolk; blant annet legene Mads Gilbert, Ingvar Wilhelmsen, Finn Skårderud og Svein Øverland.

Ingvard Wilhelmsen er legen som stiftet en liten hypokonderklinikk i Bergen for en del år siden, og som siden har kunne leve på den alene, ikke minst i form av foredrag og boksalg. Folk er redde, vi kjenner oss igjen og Dagbladets bløff om at de ikke har noe som helst med psykisk sykdom eller at skremselen gir økt profitt holder ikke vann. Apotekbransjen må gni seg i hendene hver gang Dagbladet lager skremmeshow på forsida.

Hans Skjervheim sa at «ein skal ikkje ta det diagnostiske språket med seg ut av sjukehuset; då blir heile verda eit sjukehus». Dagbladets agenda med disse forsidene er selvfølgelig profitt, men de bruker diagnoser for å gi seriøsitet til det hele.

Når de nekter å stille i debatten i regi av Protestfestivalen kan det ikke skyldes annet enn vegring mot å forsvare seg mot påstandene.

Ingen vet om forsidene faktisk kan forårsake kreft, men vi vet de kan forårsake psykiske lidelser.

Debatten får du onsdag 17. september, med blant andre legen Jørgen Skavlan, psykologspesialist Svein Øverland og foredragsholder og psykoterapeut Anders Tangen i panelet.

 

 

«For de fleste er «ekte» fattigdom en saga blott,» sier forskeren Asle Toje til Dagens Næringsliv. Alt er relativt, sier nå jeg.

Det lå an til storstreik hos Bjørn Kjos i Norwegian, men den glade flysjefen lot seg ikke rikke. Problemet Kjos sliter med er at han bruker utenlandsk arbeidskraft, for da slipper han unna med en brøkdel i lønninger. Alle vet at norske lønninger er i verdenstoppen, men alle vet også at kostnadsnivået i Norge troner minst like høyt. Kjos har klart seg bra mot alle odds. Vi så hvor lenge flyselskapet til Espen Hennig-Olsen fikk leve. Kristiansand er en middels by i Norge men Norge er et lite land i verden.

Når Kjos ikke vil rikke seg er det fordi han vet at han ikke vil makte norske lønninger. Det kan rett og slett senke Norwegian. Derfor er han avhengig av mest mulig utenlandsk arbeidskraft, selv om han risikerer streikebryteri.

Men det er ikke bare Bjørn Kjos som protesterer. Når den gamle statsministeren Kåre Willoch (85) snakker er det alltid verdt å lytte. Helt siden han ble pensjonist har han engasjert seg  for de svakeste i landet, nemlig barna. I Dagbladet før helga er han på barrikadene igjen.

«Vi har et alvorlig problem, som jeg synes det er smertelig at ikke flere engasjerer seg i. Barnefamilier er jo blitt relativt sett meget fattigere i forhold til andre enn det var i forrige århundre. Veldig mange barn vokser opp med en fornemmelse av at foreldrene er fattige,» sier han til avisa. Han tror den oljesmurte velstandsøkningen har maskert at barnefamiliene relativt sett har tapt økonomisk grunn i Norge. Først opphevet man skattefradraget for barn, med den begrunnelsen at man heller vil gi barnetrygd. Deretter har man halvert realverdien av barnetrygden for familier med flere barn. Det er klart det medvirker til fattigdom, sier Kåre Willoch.

Bjørn Kjos er på mange måter offer for det samme problemet. Vi må ha høyere lønninger for å klare oss. Barna blir uansett glemt, for lønnsoppgjøret handler om de voksne.

Middelklassen i nyrike Norge blir rikere og rikere, og forbruket vårt i utlandet er nå på svimlende 85 milliarder. Vi bruker så mye penger og fremstår så selvtilfredse at det nesten er kvalmende, mener ekspert. «Dere er som russere», sier stjerneforfatter Jan Guillou om hvordan vi fremstår i utlandet. Men rikdommen har en bakside.

I følge NAV sin statusrapport fra 2012 om levekår og fattigdom i Norge har andelen barn som lever i lavinntektsfamilier økt det siste tiåret. Det vil si at par i Norge med et barn må tjene rundt en halv million kroner i året før skatt for ikke å være fattig. En enslig forsørger med to barn må tjene mer enn 400.000 kroner for å ikke være fattig. Dette er en internasjonal standard for fattigdom.

Organisasjonen Voksne for Barn mener både de rødgrønne og de blå har sviktet de fattige barna. Tidligere barneminister Anniken Huitfeldt skrev i en kronikk i Dagbladet om det å være fattig i et rikt land. Hun hevdet at det «viktigste vi kan gjøre for å forhindre fattigdom blant barn er å sørge for et sosialt utjevnende skolesystem, tilgang på billige barnehageplasser og et inkluderende arbeidsliv hvor det er plass til begge foreldrene – og ikke bare en av dem». Men mange av de stadig økende antall enslige foreldre er ofte i full jobb. Det vil ikke Anniken Huitfeldt snakke om.

Willoch fikk støtte fra en annen gammel statsminister. Odvar Nordli er enig med Willoch, og på mange måter er det nesten underlig at det er disse to gamle kloke menn på 85 år som roper varsko.  Willoch og Nordli mener sviket mot barna skyldes uvilje mot å øke barnetrygden.

Forsker ved Fafo Tone Fløtten bruker også barnetrygden som et eksempel på hvorfor det er blitt flere fattige barn. «Beregneringer i Fordelingsutvalgets rapport viser at dersom barnetrygden hadde blitt regulert i tråd med reguleringen av folketrygdens grunnbeløp fra 1996 til 2006, ville lavinntektsandelen i barnefamilier ha vært to prosentpoeng lavere i 2006 enn den faktisk var,» skriver hun i rapporten til Voksne for Barn.

Professor Per Morten Schiefloe forklarer i en kronikk i VG hvordan det henger sammen: «Lønnsnivået i Norge er høyt, og kvinnene er i arbeid. Dermed ligger også medianen høyt. I praksis betyr dette at de fleste eninntektsfamilier kommer inn i fattigdomsstatistikken».

Professorens ord er min inngang inn til temaet, og også årsak til at temaet nå skal opp på Protestfestivalen til høsten. Jeg var uvitende til jeg ble skilt i 2011.

Med to mindreårige barn oppdaget jeg at de løpende utgiftene var de samme som da vi med dobbelinntekt strevde med å få alt til å gå opp. Hvilket mirakel skulle jeg oppleve for å klare dette alene? Noe av det første bekjente sa til meg da separasjonen var et faktum, var at «du må finne deg ei ny fort, så du har noen å dele utgiftene med». Jeg er ikke laget sånn at jeg bare kan gå ut å finne noen, så i stedet valgte jeg å slåss for å overleve fra dag til dag. Det første som måtte skje var at jeg måtte opp i lønn. Det igjen gjør at arbeidsplassen sliter. Det var ikke noe valg, det bare måtte bli sånn. Men selv det er ikke nok. Når min sønn på 8 år sier at pappa er fattig, vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal svare. Jeg er jo ikke fattig, men utgiftene er for store, og de er nødvendige. Jeg laget et regnestykke for barna mine med å ha to bøtter foran meg. Jeg forklarte at hver voksen i familien har ei bøtte hver og de er fulle av penger. På slutten av hver måned er bøtta tom, men så fylles den igjen. I vårt hus har vi bare en bøtte nå, og ikke to. Derfor er pappa ikke fattig, men han har bare ei bøtte. De sluttet å spørre mer etterpå. Forsto alt.

Nylig var jeg på fest med barndomsvennene i gata vi bodde i på 70-tallet. Det var 30 år siden jeg hadde kontakt med dem sist, men minnene om tida i Kobberveien glemmer jeg aldri. Vi var en sammensveiset gjeng og vi delte alt. Vi er på en måte smeltet sammen for alltid. På festen snakket vi om hva årsaken kunne være og konkluderte med at en viktig grunn var at alle var i samme bås. Ingen var rike, ingen fattige. Vi måtte tilbringe tiden sammen både vinter og sommer. Vi ble knyttet sammen i et vennskap som er hevet over tid og grenser, for alltid.

Tiden har forandret seg enormt siden 70-tallet. Det går ikke en dag uten at noen av mine venner legger ut bilder på Facebook fra land langt borte. Dette er reiser vi ikke under noen omstendighet kan foreta der vi er i livet nå.

Relativ fattigdom er reell, og det er barna som merker det mest, fordi de ikke kan få sykkel, ferieturer eller fotballutstyr som de andre ungene.

Hvis ikke regjeringen tar opp hansken sitter de ikke trygt lenge. Forskjellene øker, og de øker fort. Cirka halvparten skiller seg. Like mange har to lave inntekter. Alle er enige om at det er usunt med større forskjeller. Til og med rikingene som var på symposiet Kontra forrige helg. Når Venstre-duoen Trine Skei Grande og Sveinung Rotevatn tar opp hansken og forsøker å gi den videre til Høyre er det ingen til å ta imot.

Det er bare en gammel statsminister og 100.000 barn som ingen gidder å høre på.

Protestfestivalen tar opp hansken 15. september. Forhåpentligvis stiller både barneombudet og barneminister Solveig Horne i panelet.