Kategori Blogg

Happy Birthday (amerikansk tid)

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Egentlig skulle jeg skrive en sak om Cultiva denne uka, men så dukket det opp en 75-årsdag. Det er sånt som skjer i livet også, ikke bare på papiret. Hva jeg skulle mene om bråket i Cultiva får dermed vente. Det jeg ikke skulle skrive var nok en sak om musikk, siden jeg nylig har skrevet om både Patti Smith og Bob Dylan. Men så dukket den altså opp, den 75-årsdagen og alltid dukker sånne dager opp plutselig. Tiden går jo så fort. Dermed kommer minnene om den tiden som gjør at jeg må skrive om denne 75-årsdagen.
Heretter skal det bli personlig, skrev Marte Michelet i Dagbladet. Det skal det her også. Det var sommeren 1998 og spesielt høsten samme året. Jeg satt innelåst på et toalett og skalv av nerver og angst. Jeg var skråsikker på at jeg skulle dø. Jeg hadde så mange forskjellige varianter av kreft i hodet mitt at det jo var umulig å overleve. Jeg sov ikke den natten. Jeg hadde spyttet blod og kunne bare glemme søvn. I stedet satte jeg meg i bilen for å kjøre rundt på måfå. I bilen får jeg fred, der er jeg meg selv og der kan jeg flykte fra det meste. Jeg kan til og med få meg til å synge i bilen. Jeg kjørte rundt til morgenen og fant meg selv stående utenfor legekontoret til dr. Frank Andersen i Søgne. Jeg aner ikke hvordan jeg havnet der, for jeg tør jo ikke gå til lege, med mindre det handler om papir og prat. Legen kom og jeg fikk slippe inn den morgenen straks han kom på jobb. Han slo fort fast at jeg hadde bronkitt og hadde fått rift i halsen av hosten. Det var altså ikke verre enn det. Hvis det er mulig å forlate et legekontor i skyene så gjorde jeg det den morgenen. Det ble en ny tid og nye tanker. Livet skulle leves annerledes.
Dette året var helsvart, men det skulle bli verre. Min far var blitt syk og min eneste trøst var at det ikke var kreft. Det var to år siden forholdet til min første store kjærlighet var over, men likevel var jeg ikke over henne. Når det tar slutt med din første store kjærlighet er livet i bunn og grunn slutt, selv om alle sier at det går bedre etter hvert. Vi hadde diskutert heftig hvem av gubbene i Highwayman som var størst etter konserten i Oslo Spektrum 6. april 1992, men var enig om at valget sto mellom Johnny Cash og Kris Kristofferson. Noen år senere satt jeg der med minnene, med CD-platene og med sorgen, men også med en redsel for det som måtte komme. Jeg kom hjem fra legekontoret og koblet meg opp på nettet, for det var mitt første år på nett med verden. Omkring meg lå musikken spredd utover gulvet. Nesten alle platene kom fra samme mann. Sangene som ble spydd ut av et billig anlegg handlet om å ha det så kjipt at man bare håpet ho du ennå ikke hadde møtt skulle være der for å hjelpe deg gjennom natta. De handlet om søndagsmorgener du ikke har barnet ditt, men duften av kjøttkaker er så intens at du kjenner det stikker av sult et sted under skjorta. Du får med deg verset om de glade som leker med ungene på lekeplassen, mens du vandrer gatelangs bak mørke solbriller. Eller som det blir sagt i en av sangene: jeg var født en ensom sanger og er dømt til å dø som en. Men jeg må stilne hungeren i min sjel; og om jeg ikke eier penger vil jeg likevel ikke dø av skam, for ingen vil noen gang få vite.
Når du stirrer på bildet på coveret ser du en mann med furer som sideveiene du aldri har kjørt. De milde små havblå øynene uten øyenbryn var som to pissehull i snøen. I tillegg til tekstene om sex og samlivsbrudd dyrket han friheten i sangene sine. Frihet er jo bare et annet ord for å ikke ha noe igjen å miste. Og da er det kanskje ikke så rart, at jeg måtte skrive om en 75-årsdag langt borte på Hawaii, mens vi sitter her og venter på den gode varmen midt i juni i sommerbyen Kristiansand. De beste vennene er de som er der når man trenger dem, de andre er i beste fall bare bekjentskaper. Det å ha disse sangene, mens du ligger og funderer på alt som gikk galt, er selve livsnerven, som er bundet sammen av det faktum at du ikke er alene. Noen har vært der før deg. Derfor skraper du borti livet du trodde var bortreist på ubestemt tid. Det er alltid håp i hengende snøre, særlig når makrellen er kommet til Sørlandet. Det er alltid et håp. Det finnes alltid løsninger og veier for å gå videre.
Kris Kristofferson sang seg gjennom helvete, gang på gang, måned etter måned og år etter år. Og i den nerven har du svaret på hvorfor en artist kan være så mye mer enn en gammel sliter, med blod på fingrene. De som vil hevde det dreier seg om heltestatus og avgudsdyrkelse vet ikke hva de snakker om. Det handler om vennskap, på et dypere plan, selv om jeg på det tidspunktet ikke hadde møtt vedkommende. Ingenting er bedre enn besøk inn i stua når du slettes ikke føler for å ut på byen. Kristiansand om høsten er som en middels stor amerikansk kirkegård, bare dobbelt så dau, sa tidligere politimester Rynning Tønnesen. Har du i tillegg mistet livsgnisten og troa er det bare å surre seg inn i et teppe med kakao i koppen og sanger av mannen som omtrent på denne tiden kan feire 75 år på planeten. Amerikanerne ligger jo litt etter oss i tid. Når din feiring begynner har vår akkurat blitt avsluttet, selv om datoen er den samme.
Jeg timet det hele perfekt, da jeg 22. juni 2005 ikledde meg den rette t-skjorten for å dra til fødeklinikken. Jeg fant kjærligheten igjen etter fem magre år. Min neste sønn ble født på bursdagen og bare noen måneder senere dumpet et håndsydd teppe av typen quilt som pakke i posten, signert ”uncle Kris”, som var stolt over at gutten kom til på hans bursdag. Samtidig sørget han for at en fattig familie et sted i verden kunne nyte et luksusmåltid gitt av et nyfødt guttebarn langt borte. Nå er det min tur. Gratulerer med dagen Kris Kristofferson – og for at du løftet meg gjennom de lange nettene. Nå viser du meg i tillegg at det går an å overleve, mot alle odds. Måtte du leve lenge. Hipp Hipp Hurra!

Makta til folket

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Fredag morgen drar noen av oss kristiansandere inn til hovedstaden for å høre den kuleste dama i verden. I motsetning til Bob Dylan og andre opprørere fra 60- og 70-tallet har Patti Smith holdt koken i samme sporet. Hun er fortsatt en rabiat og skjør livskunstner inspirert av den visjonære hippieprofeten og troende levemannen William Blake (1757-1827). Patti opptrer på Norwegian Wood fredag, med en liten avstikker innom Litteraturhuset torsdag. Det er blitt noen år siden jeg hørte henne på festivalen Peace & Love i Borlänge. Da leste hun dikt i gågata når hun ikke sto på scenen foran 5000 elleville fans.
Det er ikke mulig å forlate en Patti Smith konsert uengasjert. Vi må engasjere oss, sier hun selv. Rock’n roll sov. Det var min plikt og vekke folket, har hun også sagt. Du går fandenivoldsk fra en konsert med henne og lover deg selv at aldri mer skal du bry deg om hva andre mener. I Borlänge kom hun på scenen som hun pleier med sin lange svarte jakke, som like gjerne kunne vært den berømte svarte regnkåpen Leonard Cohen sang om i 1971. De svarte støvlene var nok ikke lånt av Drillo, men velbrukte var de og ville antakelig fått innreiseforbud på Kilden, når den tid kommer. Punkens gudmor fra 70-tallets skapende musikkscene er selvsagt innlemmet i Rock’n Roll Hall Of Fame.
Hun er aktuell med boken Just Kids, som er en slags biografisk reise i sitt eget liv. Like sterk er dokumentarfilmen Dream of Life, der hun åpner opp og viser oss hvem hun er bak sceneteppene. Patti Smith verner vanligvis om privatlivet sitt. Regissøren Steven Sebring fulgte artisten, kvinnen, mammaen, rebellen og den sørgende enken i elleve år. I boken Just Kids snakker Patti om ”the artist of my life” som var fotografen Robert Mapplethorpe som hun innledet et intenst romantisk forhold til. Forholdet var også fullt av problemer. De var tidvis fattige og Mapplethorpe slet med sin egen seksualitet. Han døde av komplikasjoner på grunn av Aids 42 år gammel i 1989. I filmen sitter hun med levningene hans strødd ut i den ene hånda hennes, som et smykke hun er livredd for å miste.
Patti dro videre, nølende, men med musikken og diktene i sekken. Sammen med Patti Smith Group gav hun ut debutalbumet ”Horses” i 1975. Hun giftet seg med Fred Smith fordi han var like glad i poesi som hun var. Fred døde i 1994 og Patti var på ny vandrende alene og filosoferende og årvåken til stede i alt som foregikk. ”Dancing Barefoot” og ”Frederick” var begge tilegnet ektemannen. Hun snakker om at ”selveste Bob Dylan har stemt gitaren hennes” og om at hun studerte Hank Williams og vandret gjennom vrakrestene av 60-tallet før hun fant seg selv i et hus med musikere og poeter i 1973. Beatpoeten William Burroughs var blant dem, det samme var Allen Ginsberg. Hun savner tiden da vennene levde. Noen lever ennå, som Sam Shepard, den prisbelønte forfatteren, skuespilleren og filmregissøren – filmens Ramblin Jack Elliott.
Patti Smith minner meg om engasjementet Erik Bye eide da han leste inn en slags farveltale til Protestfestivalen på video før han døde. Han snakket om at makter og myndigheter til enhver tid skulle være under observasjon. Det var vi, folket, som til enhver tid måtte sørge for å være årvåkne. Patti var sint da George W. Bush satt ved makten. Vi anklager deg for å besudle vårt lands navn. For å bruke taler om frihet til å rettferdiggjøre tyranni. For å sløse bort statlig overskudd mens de rike gis skattelettelser, skrek hun. Hun er bekymret for dagens unge. De bryr seg ikke, leser ikke, spiser usunn mat. Bli heller sint og forbanna, er hennes oppfordring til dagens unge. Pattis mest kjente sanger er ”Because the Night” som hun skrev sammen med Bruce Springsteen, ”Gloria” med den velkjente strofen ”Jesus died for somebodys sins, but not mine”, den mektige låten ”Power to the People” og den noe nyere ”In My Blakean Year”.
Det er gode grunner til å skrive om Patti Smith i Kristiansand avis. Hun har alltid stått øverst på ønskelisten til Protestfestivalen, som samfunnsrefser, poet og rockerebell. Ektheten og engasjementet har alltid vært det bærende i Patti Smiths karriere, og en del av det skyldes nok fascinasjonen for William Blake, som hun har holdt foredrag om. Hun besøkte Blakes grav i London med kamera. Strøk gravsteinen forsiktig med rockefingrene. Blake var misforstått og ble ikke satt pris på mens han levde. Hun er ikke den eneste som er påvirket av han. Jim Morrison fant på navnet The Doors ut fra et Blake-dikt. Kris Kristoffersons yngste sønn heter Blake, oppkalt etter poeten. Blake skal ha vært totalt fri som menneske og forbannet alt som bandt. Han skrev om ”de sukkende små” som måtte sitte inne på skolebenken når sola skinte. Han skrev at den som begjærer, men ikke handler, avler pest. Blake laget mesterverkene ”Uskyldens og erfaringens sanger” og ”Ekteskapet mellom himmel og helvete”. Det siste betegnes som en kampskrift for menneskets energi, seksualitet, livskraft og skaperevne opp imot autoritetstro, død moral og fornektelse av kjærlighetskreftene, regulering og tvang på alle livets områder, slik biografen Geir Uthaug beskrev verket. At han ble regnet som kristen og møtte døden mens han sang lovsanger viser enorme kontraster og krefter oppi alt dette. Beatkunstnerne tok han til seg, det samme gjorde hippiene ti år senere.
Tenk deg Blake på 1700-tallet som støttet alt som var feil på den tiden: den seksuelle frigjøringen, kvinnenes frigjøringskamp, revolusjon og han var sterk motstander av alt som hindret friheten, som for eksempel slavehandelen. Blake så den materielle verden for å være en død verden. Menneskene som levde for materialismen var for Blake som døde og regne. Tenk deg da Patti Smith i dagens samfunn, med sitt opprør, sine dikt og sine sanger, raslende mot alt som ødelegger enkeltmennesket og menneskeheten. Tenk deg den samme ånden i dagens Kristiansand der det sprenges og bygges, filmes og faktureres, utvides og selges nær sagt over lik. Mitt beste råd nå dagen før Patti Smith inntar Frognerbadet er at makter og myndigheter setter seg på bussen innover sammen med oss andre. Patti har en lekse og lære oss alle. Den lyder som følger:
The power to dream to rule / To wrestle the world from fools / It’s decreed the people rule / It’s decreed the people rule / Listen. I believe everything we dream / Can come to pass through our union / We can turn the world around / We can turn the earth’s revolution / We have the power / People have the power

Likestillingens paradoks

Svein Inge Olsen 1 kommentar

Likestilling er et farlig område å bevege seg inn på, særlig hvis man er mann. Det blir litt som å stikke hånda inn i et vepsebol.

I dagens likestillingskamp handler det om noe av det samme som da likestillingskampen begynte. Alle vil ha men ingen vil gi fra seg noe. I kvinnens årbok for 1974 står det å lese at kvinner og barn er økonomisk avhengig av menn. Både individuelt, – i familien – og kollektivt, de økonomiske forhold. Konklusjonen i årboken: å løse opp det økonomiske avhengighetsforhold mellom menn og kvinner – og mellom kvinner og barn -, er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for kvinnefrigjøring. Kvinnekamp er derfor anti-kapitalistisk. Leser man hele boken fra 1974 får man inntrykk av skribenter med dårlige erfaringer med menn. ”Kvinne og mann lever atskilte liv. De møtes i sengen. Det er den seksuelle tråden vi må begynne å nøste på hvis vi skal finne ut hvordan mange ting i dette samfunnet henger sammen,” står det i årboken. Menn fremstilles som erobreren, som igjen blir likestilt med undertrykkeren. Allerede fra midten av 70-tallet hadde kvinnene fått gjennomslag for sin kamp. I to diktsamlinger ser vi motsetningene. Trine Lise Sells på offensiven i Påbegynt Ansikt fra 1976; I den meningsløse tiden / i den døgnville tiden / i den tomme, stumme tiden / altså: i tiden mellom / kjærlighetsforholdene / venter de taust / som uferdige statuer / venter kvinnene / på en ny skaper / som kan fortelle dem / hvem de er.
Halvor Roll var på defensiven i Mannens Bok fra samme år: Da det ikke gikk lenger / med sønnen min hos moren / sendte myndighetene ham i fosterhjem. / At den nye kona mi og jeg / ville ha ham, / hørte de fraværende på, / før de la oss nederst i bunken.

Siden den gang har atskillig skjedd. I dag har mange kvinner høyere lønn enn menn, barnehagene passer barna våre og kvinner er på full fart inn i styreverv, direktørroller, som selvstendige gründere og som ledere i viktige organisasjoner. Norsk Kulturråd, som er største utdeler av offentlige midler til kulturformål ledes i dag av en kvinne. Regjeringen skal til enhver tid ha cirka like mange kvinner som menn i statsrådsposter og som statssekretærer og politiske rådgivere. I Kristiansand er tidligere statssekretær Mette Gundersen blant de personer med mest makt, som leder og ordførerkandidat for Arbeiderpartiet. Med fare for å få en haug blå stempler plassert i trynet mitt mener jeg likestillingen i dag er bikket over på andre siden. Stemplene er ubegrunnet. Det finnes knapt et blått merke på kroppen min, eller sjela mi for den saks skyld.

Mette Gundersen og jeg har en felles forhistorie. På slutten av 90-tallet var vi engasjert i Krisetelefonen for Menn i byen. Det var mange telefoner fra fedre som ikke fikk være sammen med barna sine. Enkelte historier var så ekstreme at jeg ikke vil gjengi dem. Best husker jeg han som sov i bilen fordi han var fratatt mulighet til å klare seg økonomisk. Han måtte ha bil for å hente og levere barna sine og bodde hos familie med dem når de var hos han. Bil ble derfor prioritert fremfor bolig. Med jevne mellomrom møttes vi til møter og det som slo meg var at de fleste menn som var med var fedre uten familie eller tilknytning til Kristiansand. Fedrene hadde fulgt etter barnas mødre der de til enhver tid bosatte seg.

I dag er utviklingen gått ytterligere et skritt videre. Flytting aksepteres ikke. Lørdag skrev VG om den nye ordningen de fleste enes om. 50/50-foreldre har en uke hver sammen med sine barn. Mødrene tjener ofte minst like mye som menn, så barnebidrag går kraftig ned. Familieterapeut Toril Reitan skrev at samfunnet presser par til å dele barna 50/50.
I Stortinget der lovene vedtas har det utkrystallisert seg to blokker, om enn ikke svart-hvitt. Sosialistene jobber hardt for likestilling, men bare frem til samlivsbruddet. Hit, men ikke lenger. I de konservative partiene er man ikke så opptatt av lik kjønnsfordeling, men her er de stort sett enige om at 50/50 er en god løsning. Karita Bekkemellem ble en rød klut, eller kanskje mer rett en blå klut i egen leir, da hun frontet Delt Omsorg som hovedregel ved samlivsbrudd. Vegringen fra de rødgrønne er skyld i at det sjeldent idømmes delt omsorg gjennom rettssystemet. Paradoksene står i kø. De politikerne som er kritiske, hevder samarbeid mellom foreldrene er avgjørende for om de vil støtte 50/50. I de tilfeller der krangel om barnefordeling ender i rettssystemet går man fra stadiet ”dårlig klima” til at det er duket for full krig mellom mor og far om de søte små. Jeg har hørt mange skremmende historier om ”skittentøyvask” og fiendskap som har vart livet ut på grunn av rettstvister. I de tilfellene blir i alle fall barna den store taperen.

Når så 50/50 i dag er blitt vanlig er det uten politikernes hjelp. Når mødre jobber like mye som fedre blir det å ha aleneomsorgen for barn bortimot umulig. Foreldrene trenger hverandre og mange blir derfor enige. Kvinner vil være uavhengig av menn, men ikke på grunn av offentlige stønader som enslige forsørgere. 50/50 deling er trendy blant de moderne og ressurssterke, sies det. Men ordningen betyr mer for de mindre resurssterke. I tillegg lever vi i seriemonogamiets tid, der mine, dine og våre barn skal fungere i tidsklemma. Da blir samarbeid med tidligere partnere vesentlig. Til tross for alt dette sitter disse folka rundt i det politiske systemet og tør ikke være den første som griper til pennen for en større endring av barneloven. I stedet slenger man ut barna som unnskyldninger. Barna bør ikke ha to hjem.
Når sant skal sies har to foreldre som skiller lag selv skapt en vanskelig situasjon for barna. Da må man ty til det beste av to onder. For de av oss som har vokst opp i skilsmissehjem på 70-tallet, med savn og dårlig samvittighet overfor den forelderen man var minst hos, vet man at dette er et dårlig alternativ. Barn er ekstremt rettferdige og den rettferdigheten er nok sterkere for mange enn det å ha to hjem. Dessuten oppstår et nytt problem hvis barna skal ha et hjem. Hvem av foreldrene er best egnet. Man får jo to hjem uansett, med mindre en tapende part blir redusert til en helgepappa i psykisk ubalanse. Barna mister verdier og oppfølging fra den forelderen som ikke har daglig omsorg.

Det er på høy tid at den støvete barneloven som for lengst er moden for museum får en skikkelig renovering. Mannforsker Øystein Gunnar Holter uttalte til Fædrelandsvennen at ”man kan for eksempel spørre hvor lenge vi skal ha et morsfiksert familieliv, som kommer til syne etter skilsmisse med barn, om ikke før – og samtidig stadig større krav til likebehandling ellers i samfunnet”. Holter har fattet poenget.

Et annet moment familiekontorene ikke vil snakke om, men som er en av de viktigste kildene til fiendskap mellom foreldrene er penger. I dagens samfunn er man avhengig av to inntekter for å overleve. Det gjelder i alle fall de med middels eller lavere inntekter. Hvis man for eksempel har en ordning med 60/40 blir den ene hovedforsørger, den andre ”enslig uten barn”. Det betyr at den som har hovedomsorgen har krav på en rekke støtteordninger, som dobbel barnetrygd, overgangsstønad, skatteklasse 2 osv. Den andre må bare betale. Man kan jo tenke seg hvorfor mange ender opp med å knapt se barna sine, eller som en jeg snakket med en gang sa: ”Jeg sa opp jobben, for jeg klarte meg bedre på sosialen. Der er det et minstekrav til hva man trenger for å leve”. Helgebesøk av barn under sånne forhold kan man forestille seg. De som ikke gir opp løser det med å jobbe døgnet rundt, noe som også går utover tiden med barna.

Det er i krig som i alt ellers i samfunnet. Når man er nogenlunde forent i rettferdighet begynner freden.

Nå har jeg stukket hånda langt inn i et vepsebol, der dronninger sitter på toppen. Trøsten er at veps som stikker aldri får muligheten til å stikke flere ganger.