Vi skriver 21. september. Sola varmer, barn leker og freden i begynnende gulnede høstfarger har senket seg over Sørlandet.

Alt sammen som den perfekte rammen rundt Kris Kristoffersons «Sunday Mornin Comin Down». Kortbukse og t-skjorte så sent på året er ikke helt etter boka, men deilig er det likevel. Kulissene er ingen lyssky fraskilt natterangler uten barna, som i sangen. I dypet av mitt sinn er det tid for selvransakelse og ransakelse. Jeg spør meg selv hvorfor jeg holder ut i en fordømt tapende kamp mot avmaktens tappende grunnstein. «En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretusener», skrev hedersmannen Kjell Landmark i sin tid. Sidsel Mørck skrev om avmakten. «Men avmakten er ikke med / på den store forretningsreisen. / Den har ingen hemmelig konto / for kaldkloke investeringer. / Avmakten / Er et trett lite hat / – for kraftløst / til å forråde noen».

Nå er det allerede to dager siden vi avsluttet årets Protestfestival. I ransakelsen har jeg erfart at en tre år gammel boikott fungerer som den er ment, i et rom av fordommer og kulde fra kulturredaktøren i lokalavisa.  Man skulle ikke tro det faktisk kunne sende en aldrende festival ned i sin grav, myrdet av taushet. Men det kan det. Likegyldighet dreper. Ignoranse er fienden. Men jeg spør meg også; hvem gir en kulturredaktør så mye makt? Og hva får en avisredaktør til å «ikke blande seg inn i hennes anliggender»? Jeg sier som en av de gamle redaktørene sa; er han ikke redaktør? At samfunnsredaksjonen dukket opp på festivalens siste dag rydder ikke opp i spørsmålene. Samtidig er det en viss fare for at avisa må ta et oppgjør med seg selv for å overleve harde tider.

I mine femten år med en festival mot likegyldighet har jeg aldri møtt så mye aggresjon mot lokalavisa noensinne. Protestfestivalen er tydeligvis ikke den eneste som har blitt kokt suppe på i disse årene. For meg handler det langt fra bare om en levevei og et kall, men om nødvendighet i en likegyldig tid. Gi meg hatet, så vet vi hvor du er. Gi meg det kalde blikket, så vet jeg hvem du er. Aldri har jeg opplevd mer avmakt i samfunnet, og da mener jeg i alle samfunnslag og på alle områder. Er vi blitt så mette av overflod og selvsentrering at vi velter oss som Julius Cæsar, med kransen over skulderen, liggende i matorgier, med klaser av frukt og sure oppstøt, mens gullkalven glinser mot oss midt i stua.

Alle de alvorlige spørsmålene vi stiller oss. Hvorfor så store forskjeller? Hva med han som sitter der? Hva tror du på egentlig? Det er blitt sagt at å krige for freden er som å knulle for dyden, men kanskje er det faktisk bedre? Man gjør noe, vil noe, engasjerer seg i noe, mer enn meg og mitt og vårt. Ikke misforstå. Pest eller kolera handler det om. I en apatisk tid dør alle en stille død, uten at noen bryr seg. Denne ukens store deleartikkel på Facebook var om alle som endte opp alene i sin egen begravelse, uten noen nære venner, og med familiebånd brutt i stykker av gammelt hat eller fordømt likegyldighet.

I selvransakelsens tid funderer jeg på helt andre ting, som at livet jogger lett av sted, selv om stegene blir tyngre og tyngre. Vi kan ikke snu sola eller skru tilbake den tikkende klokka. Jeg merket det senest i går kveld da skoleklassen med barndomsvenner samlet seg på Bakgården trettifem år etter. Vi møtes sjelden, men likevel er det som om det er de som kjenner meg best av alle, fordi vi var sammen i tilblivelsen.  Jeg vil ikke det skal ta slutt, eller at vi skal gå hver til vårt, men etter noen timer gjør vi nettopp det. Vi setter oss i hver vår drosje på vei hjem til hver våre liv, som vi lagde sammen. Aldrende satt vi der og gjorde iherdige forsøk på å skru tida tilbake. Enda mer aldrende lærere husket ikke så mye lenger, men vi var som vi var, en gjeng nære venner, som har fått leve og se hva livet har å by på. Selv om vi altså sjelden har sett hverandre siden.

I selvransakelsens tid fordi man så hva man hadde gjort galt, og hva man gjør riktig. Jeg vet at tida er en gammel sliter og en støvete avisartikkel bortgjemt i bibliotekets innerste arkiver. Tida er også dagen i dag, og finnes bare her og nå, alltid og enerådende, til vi går ut av den. I selvransakelsens tid er det hverdagene som betyr noe, i skogkanten på vei innover, med glødende blikk mot guttungen i fotballkamp mot Randesund gutter 9 år, med tårer i øynene når jentungen har tegnet noe vakkert på et blått ark hun har funnet i kopimaskinen, eller i havkanten på vei utover. Barna er livets mening, og henne man holder i hånda på gode og vonde dager.

Bekken som renner denne høstmorgenen, er selve forløsningen, som lager en slags konklusjon.

Det er håpløst, men vi gir oss aldri.

Medisinerer vi livet ved å gjøre normale livsvansker og kriser til diagnoser og sykdom? Vi spør om dette på Rederiet i kveld, og spørsmålet er reelt. Jeg har klare meninger om dette. Dikteren Hans Børli skrev i et dikt; «Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig. Men all vår streben består i å finne et smertestillende middel». Mange har ADHD i dag, eller har fått diagnostisert at de har det. Før i tida var det ingen som fikk slike diagnoser. Dermed ble man heller ikke diagnostisert. Depresjon og angst ble heller ikke diagnostisert. I alle fall ikke i nevneverdig grad. Jan Inge Reilstad, som nå er leder for Kverulantkatedralen i Stavanger, hevder at «mange selvmord kunne vært unngått, hvis bruken av antidepressiva ble fulgt bedre opp». Antidepressiva hevdes det ikke bare stabiliserer følelseslivet, men regelrett fjerner følelsene.

Jeg kan tenke meg Arne Næss hadde protestert kraftig mot bruken av dette, hvis han hadde levd og visst hva folk blir proppet med fordi livet er vanskelig. Følelser er det viktigste vi har, og de skal ikke underkues eller fjernes, så man blir en robot. Men legene har gått på kurs og propper pasientene full med dette, for å slippe å bruke for mye tid på samtaler. Alt handler om effektivitet og lønnsomhet på alle livets området i dag.

Dagbladet har skapt mange hypokondere som meg. Store oppslag og forsider om potensielt dødelige sykdommer med nøye beskrevne fakta om symptomer får meg til å lure på om journalistene som skriver reportasjene går på antidepressiva for å klare å lage disse skremmesakene. Alt handler om penger. Dagbladet som sliter, har nemlig funnet ut at den såkalte DU-journalistikken selger. Altså, ved å lage forsider som berører deg og meg, og da gjerne skremmer, selger de aviser. Ironisk nok har DØ-journalistikken nå overtatt for DU-journalistikken, noe som gir dobbel effekt for Dagbladet-redaktørene.

Jeg har en personlig historie som beskriver dette. For 8-10 år siden var det VG som drev med det som Dagbladet nå har gjort til sitt. De laget store saker om alvorlige sykdommer som kreft, med egne faktabokser som beskrev nøyaktig hvilke symptomer du hadde, hvis du fikk sykdommen. Jeg hadde lært at man ikke skulle flykte fra det man var redd, men tvert imot gå inn i det. Jeg gikk inn i det, slukte disse sakene og ble dødssyk i hodet. På det verste var jeg skråsikker på at jeg hadde opptil flere kreftformer, og var ute av stand til å fungere i samfunnet. Etter å ha lest om prostatakreft måtte jeg på do hver time, noe som ødela nettene. Etter å ha lest om tarmkreft fikk jeg magetrøbbel, og måtte i alle fall på do hver time. Redningen ble professor Ingvar Wilhelmsen som startet den første Hypokonderklinikken i landet. Gi blaffen. Du kan ikke gjøre noe med det. Ikke bruk ressurser på å bekymre deg. Hvis du føler for å styre unna, styr unna osv. Han brukte såkalt kognitiv terapi for å latterliggjøre det vi drev med, vi som var redd for alt mulig. Man kan jo ikke kontrollere livet uansett.

Nettopp dette er utgangspunktet for debatten onsdag kveld. Vi kan ikke kontrollere livet. Det er normalt å bli redd, bli lei seg og å ha det vanskelig inni mellom. Vi opplever sorg, problemer, meningsløshet og død, og vi må forholde oss til det enten vi vil eller ikke. Men Dagbladet trenger ikke gjøre alt verre, for å selge aviser. Det er noe med måten de gjør dette på.

Dagbladet har nektet å stille i denne debatten og legger skylda på VG, som aldri gadd å svare på forespørselen. Men Dagbladet burde stilt opp. Hvis Dagbladet stikker halen mellom beina trenger ikke vi Dagbladet heller.

Stiller opp gjør Hank Von Helvete, som har sitt raseri mot legemiddelindustrien. Jan Inge Reilstad har opplevd at en nær venn tok livet sitt. Suzanne Aabel er blogger og tidligere realitystjerne, som har blitt kjendis på depresjon og angst. Hun skriver om det og kaller seg bitter. Hun er frittalende. Svein Øverland representerer psykiatrien, Anders Tangen representerer seg selv.

Livet er ikke normalt. Det er et forunderlig skue vi befinner oss i, og som vi ble født i mot vår vilje. Enda verre er at vi skal forlate det mot vår vilje. Prøv det den som kan å forholde deg «normalt» mellom disse to punktene.

Det er duket for et beinhardt oppgjør mellom de to klubbene falsk lykke og depresjon i kveld på Rederiet. Dommeren heter Sylfest Lomheim.

BE THERE!

Denne uka starter Protestfestivalen. Nervene er på høykant. Det er nå det gjelder. Ja, jeg har sagt det nylig, og jeg har sagt det tidligere i år, men jeg vet det står mye på spill. Har ikke tenkt å fable mer rundt akkurat det. Nei, jeg tar heller for meg det som skjer. Og så har jeg lyst å nevne litt om fenomenet rundt den omdiskuterte festivalen vi har holdt på med siden sommeren 2000.

Vi startet opp i en tid da samfunnet gradvis var i ferd med å endre seg. Det gikk fort, og utviklingen endret seg til det negative, sett med våre øyne. Toleranse var blitt et ord man brukte som mobbing, enda så vakkert det er. Samtidig opplevde vi en overfladiskhet, skapt frem i et land som stadig ble rikere. I dag regnes Norge som verdens rikeste land. Men det betyr ikke at vi har det bedre av den grunn. Motsetningene dirrer i døråpningen. Vi kan se det tydelig på noe så hverdagslig som mosjon. Det er «overklassen» og den stadig rikere «middelklassen» som er aktive. Det kan se ut som stadig flere løper, sykler og er i toppform. Hva gjør det med alle som ikke får det til? De ser på streberne overalt og får dårlig samvittighet, og reaksjonen blir kanskje oppgitthet, avmakt. Sannheten er at de som er aktive er mer aktive enn noen gang. De som ikke er det, er mindre. Vi får stadig flere fattige barn. Depresjoner og selvmord er blitt et økende fenomen og problem. Stadig flere havner utenfor. Utbrenthet er blitt en folkesykdom. Motvekten kommer i form av at folk skaper seg arbeidsplasser med Yoga og Mindfulness. Vi leser at stadig flere får alvorlige sykdommer som kreft, til tross for at vi i utgangspunktet skal ha det bedre enn noensinne. Vi har dårlig tid og må stole på at kommersielle matvarekjeder gir oss maten vi trenger.

Men nok om elendighet. Protestfestivalen ønsker å være en motvekt.

Få det opp og få det frem. Lev livet som du føler er rett, ikke som alle andre føler. Våg å tal urett imot. Ikke vær redd for å «tale Roma imot». Det er lov å være annerledes. Det er sunt å være annerledes i et samfunn med stadig mer likhet, og vi er i ferd med å få et mer ensrettet samfunn. Det skriver blant andre Magne Lerø i sin spalte i Vårt Land, der han med det som begrunnelse forstår at Protestfestivalen har vanskelige kår.

Protestfestivalen skal provosere, irritere og være ustrukturert. Vi nekter å følge normene, og vi har heller ikke ressurser til å være så inni hampen ryddig i alt vi foretar oss. Hans-Christian Vadseth, tidligere redaktør og nå i omdiskuterte First House, sa en gang at grunnen til at han og mange andre stiller gratis opp som debattledere er at vi er litt «rotete». I et samfunn der alt skal være så ryddig trenger vi litt rot.

Derfor bør du besøke oss i uka som kommer. Vi håper du tar turen. Og om du ikke har muligheten; kjøp et ukepass, så støtter du oss i kampen for å få fortsette, med landets mest spesielle festival, som i fjor i VG Helg havnet på topp over festivaler «du ikke må gå glipp av».

Protestfestivalen trengs, mer enn noen gang.

Til alle dere som stopper meg på gata og spør hva vi protesterer mot. Vi protesterer ikke. Det å protestere er å komme med svar.

Vi lager spørsmålene.