«Var eg ein Gud, ville eg skapa kjærleik og død, berre kjærleik og død», heter det i de siste linjene fra et dikt av Tor Jonsson. Nettopp disse to orda sitter jeg igjen med etter å ha overvært to begravelser på to dager. To begravelser er akkurat to for mye for de fleste, og i alle fall for meg som har et panisk forhold til det mange hevder er en naturlig del av livet.

Så er det sånn at av og til har man ikke noe valg. Man må bare, på samme måte som den som skal dø ikke kan sette regien på hva man skal.

Den første begravelsen var til Nini, født samme året som meg. Det gir rom for refleksjon i seg selv. Nini omgikk statsledere og stortingsfolk, rikfolk og fredsmeklere, med verden som arena, i følge med sin far og sin bror, hvor ferden enn måtte føre dem. Vi fikk høre hvordan hun var den som ofte fikk samtalen på gli, og den som myknet opp stemningen der det var vanskelig. Det var hun som ble med president Ortega i flyet. Statsministeren dro hjem. Vi fikk høre om raushet og rom for alle, om ho som lyktes på alle felt og var programleder på fjernsynet. Og når Bruce Springsteen skulle velge en opp på scenen for en dans, ble det selvfølgelig henne. Men så kom nedturen med rus og tungsinn, med kamp for hver en dag. Familien som gjorde alt de kunne.

Jeg fikk bli kjent med henne mot slutten av kampen. Hun hadde møtt sin store kjærlighet, og til sammen kjempet de for livet – og kjærligheten. Hun var glad og de sto sammen i tykt og tynt, som to fattige sjeler på en flåte ute på verdens hav, gjennom storm og stille. Antakelig mest storm. Der møtte jeg dem, med sitt engasjement mot rushelvete, for alle de som var midt i kampen og for etterlatte til de som hadde tapt. For Nini var det ingen skille mellom fattig og rik, og grenser mellom statsledere og den skrøpeligste heroinist fantes heller ikke. De var visket ut, fordi det var slik hun var og slik jeg kjente henne.

I fjor hadde vi så vidt åpnet Protestfestivalen da Thorvald ringte. Nini ville ned til oss. Hun kom og da hun dro igjen ti dager senere merket jeg så stor forskjell at jeg måtte si hun så godt ut. Hun lyste opp. Hun hadde mistet sin KarlJohn, og var nedbrutt av sorg, og alene på havet. Hun var midt i nok en ny kamp. Og hun fortalte om kjærligheten som var mellom dem på et fullsatt arrangement, der tårene rant og stemmer brast. I år skulle hun ned igjen i september. Hun skulle vært vertinne i Triztan- teltet. Jeg kan se for meg alle hun hadde varmet med sin tilstedeværelse. Så gikk det ikke slik. Nå er begravelsen over, og jeg tenker på det som alltid skjer, at man blir borte også i sinn. At det er bare de nærmeste som aldri vil glemme. At livet vil gå videre. Det er jo alltid sånn.

Alex levde i teaterverden, med kulisser og omgitt av kunstnere og klappsalver fra publikum ifra Kristiansand i sør til Kautokeino i nord. Han var en bustete bamse, i hele sin væremåte. Han var teatersjefen som var en av oss. Heller ikke der var det forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Jeg ville ha han til å lage teater om Setesdalskjempa. Han sa aldri nei. Han kunne nok ikke si ja. Kjutta var nok mer hans ånd, som det ihuga bysbarn han var. Vi som er vokst opp i Kristiansand husker Tangakavalerene. Alex var sjefen. Knut Nærum og Rune Andersen tok sine første skritt i showbiz. Begge talte de i begravelsen, om hvor mye han betød for dem. Bjørn Sundquist satt på første benk, med sorg i blikket.

Alex levde og brant for scenen og var egentlig for stor for Kilden, det nye flotte kulturhuset i Kristiansand.

Jeg kan ikke medgi at jeg kjente han veldig godt. Foreldrene bodde i blokka rett under faren min. Jeg så han aldri der, men så befant jeg meg plutselig midt i kulturlivet i byen. Der var Alex høvdingen. Ikke den pompøse som man kanskje hadde forventet i en slik rolle, men den rause og tilstedeværende. Han var ordkunstner. Han var den jeg alltid hørte om, som alltid var til stede der det hendte noe, som alle ville snakke med, som alltid hadde rygg til å si ifra og som aldri pisset folk oppetter ryggen. Det var komplett umulig å mislike Alex.

For noen år siden stormet det rundt Protestfestivalen på grunn av et brev vi hadde sendt avisen. Vi ønsket bare å få til en debatt. Plutselig begynte mange å se en annen retning. Jeg så ord på trykk som jeg ikke var forberedt på. Det ble tøft for familien. Det ble unntakstilstand i heimen og i festivalen. Trusler kom, og der og da følte jeg at ingen i byen tålte trynet mitt. Bortsett fra Alex. Han var den samme, fullstendig rensket for rusk og rask, helt fri for det jeg så på som fordommer, og en slags fri kraft i den han var som person. Jeg fikk aldri fortalt hva det betydde. Det angrer jeg på.

Jeg forstår godt at Rune Andersen kalte han «Maestro.

Hverken Nini eller Alex var A4. Du fant ikke fire kanter på dem som gjorde dem til kopier av andre. Og takk for det, for det gjorde dem rause overfor alle klasser og samfunnslag. Begge var lette å bli glad i, uavhengig av hvor godt man kjente dem.

Så er det jo sånn det ofte er, at de som øser mest av seg selv må selv forlate oss. Det er en gammel frase som sier at de beste går først. Eller man kan finne trøst i Kolbein Falkeids dikt: «Døden er ikke så skremmende som før. Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype».

Jeg nekter å bli ferdig med de som dør fra oss. Men livet er sånn at alle viskes ut. Om hundre år er vi alle glemt. Det irriterer meg. I morgen er butikkene oppe, det skummer øl ut av kranene på Telfords, musikk utover høyttalere og folk går på jobb. Jeg fikk oppleve kontrastene selv, da jeg kom rett fra den siste begravelsen for å hente jentungen på skolen og tvinge tankene mot middag og logistikk for resten av dagen. Men det er nok sånn de vil det skal være også, de som forlater oss. Livet må gå videre. Ufortrødent videre.

Men kanskje kan vi ta med oss noe av de som ble borte. Kanskje kan selv vi, perifere i forhold til de nærmeste, bære deres liv med oss i vår neste dager.

Etter å ha hørt talene fra deres nærmeste slår disse to ordene mot meg som tunge kirkeklokker. Kjærleik og død. Berre kjærleik og død.

I en av talene ble det fortalt om da Alex skulle hjem for å jobbe med nye prosjekter. Han skulle regissere Rune Andersens første show. Han kom med to bæreposer, og måtte ha bosted. Men så trengte han ikke bosted likevel, for han hadde funnet den store kjærligheten. Hun som elsket han trengte egentlig ikke si noe. Vi forsto det.

Kjærligheten var livet. Kjærlighet er livet. Disse to var kjærlighet, gav kjærlighet og fikk kjærlighet. Diktet til Tor Jonsson har noen linjer innledningsvis også: «Var eg ein Gud, ville eg skapa ei stillare verd. Der skulle alle elske».

To begravelser, og jeg har lært masse om å leve, om raushet og kjærlighet.

Berre kjærleik og raushet.

Arbeidslinja, arbeidslinja, arbeidslinja er det som gjentar seg i skallen når man tenker på garva AP-folk som Yngve Haagensen, Jens Stoltenberg og Anniken Huitfeldt. Alt handler om å få folk i arbeid. Det er løsningen på alt og ikke minst økende ulikhet.

Jeg leser mange aviser daglig. I disse tider er det økonomen Thomas Piketty som opptar de fleste. Både bøndenes avis Nationen, sosialistavisa Klassekampen, kapitalistavisa Dagens Næringsliv og kristenfolkets Vårt Land bruker mye spalteplass på økonomen Piketty. Vårt Land skriver treffende i dag at «det går et spøkelse gjennom Norge. Spøkelset heter Kapitalen i det 21. århundre, og er en 700 sider lang bok av den franske økonomen Thomas Piketty.

Da jeg tidligere skrev om Piketty i denne spalten handlet det om fenomenet. Denne gang drar jeg han inn i debatten han startet, om større ulikhet. Alle er nemlig enig i at økende ulikhet er usunt. Til og med Dagens Næringsliv.

Mye av stridens kjerne handler om formueskatten, som Piketty advarer mot å kutte ut, stikk i strid med den nåværende regjeringens tanker. Mange har sagt seg enig med Piketty. Vi får større ulikhet med skattelette og fjerning av formueskatten for de rikeste. De bruker nemlig ikke det de får inn ekstra til å skaffe de svakeste jobb. De bruker det på seg selv, hevdes det. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er både enig og uenig med sine egne. Han vil vi skal skru debatten om forskjeller i Norge over til hvordan man kan integrere dem som faller utenfor.

Det er de som havner utenfor som er problemet. Ikke de som har alt de trenger. Men i debatten om støtte ulikhet er det alt for mye fokus på de som har for mye.

Arbeidslinja handler om at alle skal i arbeid, men også den linja har alt for mye slagg i seg til at den er løsningen på problemene. Det at både mor og far har kommet i arbeid har økt levestandarden til hinsides fornuft og ført til at 60% av befolkningen kan bruke penger på det de vil, reise dit de vil og meske seg med opptil flere biler, båt og hytte. Bare spør Erik Dammann, som lenge har advart mot en vekstkultur som fører oss utfor stupet.

Den andre halvdelen, de 40% som ikke blir del av denne høye levestandarden, hvordan har de havnet utenfor? Mange innvandrerfamilier har lave inntekter, aleneforeldre har bare en inntekt. Først og fremst er det her «fattigdommen» ligger. Likevel klager både nåværende og forrige regjering på at kontantstøtten hindrer folk i å jobbe. Det er en avsporing. Det blir også sagt at flere unge mennesker må komme i jobb. Selvsagt må de det, men heller ikke her ligger problemet. Når unge mennesker kommer rett fra militæret og er innstilt på å få seg jobb for å klare seg må de innom NAV. Der får de servert arbeidsledighetsinntekt på 20.000 kr i måneden før skatt, og da blir plutselig ikke jobb hast lenger. Disse unge har nemlig ikke opptil 20.000 i faste utgifter slik foreldrene deres har.

Alt endrer seg den dagen de etablerer seg og får barn. Kravene for å overleve og ikke havne utenfor samfunnet øker betraktelig. Helt sikkert et sjokk for mange, og et sjokk for alle oss som blir skilt og plutselig står med en inntekt og utgifter for to.

Ulikhet handlet om feil strategi, der de som har lagt strategien har lagt den ut fra hvor de selv befinner seg i livet. Har man en «dobbelinntekt» eller to vanlige inntekter klarer man seg. Men har man en vanlig inntekt, eller enda verre, en trygd, er man allerede parkert under fattigdomsgrensen. Derfra er stegene lange. Man får ikke betale kontingent til sønnens fotballklubb eller man klarer ikke holde bursdag for femten 7-åringer. Man må velge hvilke regninger man skal betale og dele opp de andre. Man får ikke reist på ferie dit andre drar på ferie og når ungene kommer på skolen igjen etter ferien har de lite å fortelle om. Man må kanskje til og med bruker deler av sommerferien til å plukke tomflasker til mat. Barnetrygden som skulle vært livredning er delvis glemt av de som bestemmer. Det hjelper lite at to gamle tidligere statsministere har ropt varsko.

De kravene vi har i dag til levestandard er annerledes enn da vi vokste opp. Jeg bodde mitt første leveår i en ombygd stall. Hadde jeg bodd sånn med mine barn i dag ville de blitt tatt fra meg. Den gang var det helt normalt å bo kummerlig, og dermed allment akseptert. Nå blir du mobbeoffer.

Når statsministeren snakker om ulikhetene handler det stort sett om flere jobber, akkurat slik den forrige statsministeren satte fokus.

Thomas Piketty som leses over hele verden nå kaller Norge versting i økende ulikhet, til tross for regjeringens arbeidslinje.

Skyttergravene er mange for de som har til pålegg på maten. Trygda må ikke bli for stor, for da lønner det seg ikke å arbeide. Man ser at de unge får mye penger å rutte med, men man lukker øynene for hvor lite de har når de har fått seg familie. På samme måten nekter man å snakke om borgerlønn som kan gi kunstnere og psykiske lidelser en viss oppreisning, fremfor at de må tigge sosialhjelp. Man er livredde for at det skal lønne seg.

Og mens disse stillingskrigene pågår blir flere enda rikere og flere fattige.

Jeg kaller det strutsepolitikk, ikke arbeidslinja.

Lørdag er det løp i byen. Med den klingende tittelen Sommerløp skal sørlendinger utfordres til å løpe langt foran en hel by som publikum, for den nette sum av 500,- kr i påmeldingsavgift. Lokkemiddelet er den særdeles fine t-skjorten med påskriften «Sommerløpet 2014». I går så jeg en som hadde tjuvstartet ned Åsane med samme t-skjorte.

Nå skal ikke jeg skryte på meg å ikke skryte selv, siden jeg er veldig stolt av min t-skjorte fra Besseggen. Bortsett fra det består min samling av t-skjorter stort sett av motiv fra konserter jeg har vært på og steder jeg har vært. Ja, og så alle protest-t-skjortene selvfølgelig.

Og så skal jeg heller ikke sluntre unna at jeg faktisk løper litt selv, så fikk jeg sagt det også. Det er ganske nytt for min del, og man kan vel si at jeg er stolt av å ha fått det til. Men en viss forsiktighet har jeg i det jeg forteller, for jeg vil ikke bli en av de som blir funnet på en løpetur.

Helsemyndighetene sier at man skal mosjonere 30 minutter hver dag. Det holder. Mer enn det har liten betydning. Mindre enn det har stor betydning. I mange år kalte jeg meg bare «the walking jogger» fordi jeg gikk, men jeg gikk fort. Løping var farlig. Fremdeles registrerer jeg i blant noen som datt mens de løp, og aldri løp mer. Jeg har alltid vært livredd for å løpe. Min gamle kompis sier alltid at løping er farlig. Man kan dø av det. Men så dør man også uten å løpe.

Hva har skjedd siden jeg som nå har passert 50 plutselig har blitt vågal? Jeg vet ikke, men hvis man har gjort noe mye og lenge, tør man som regel litt mer etter hvert. Når man er uautorisert medlem av EEFF (Eldre Engstelige Fedres Forening) blir man litt mer opptatt av egen helse. Jeg har små barn og vil veldig gjerne de skal ha pappaen sin lengst mulig. Når man så er hypokonder i tillegg er i grunnen det forklaring nok.

Men så er det den viktigste grunnen til at jeg skriver dette. Jeg vil snakke om å utfordre seg selv. Det er viktig for hver og en av oss. Vi har nemlig bare dette livet til rådighet. Når du ser meg løpe ser du egentlig et mirakel. Det har nemlig vært helt utenkelig at jeg skulle begynne å løpe.

Hvordan har jeg utfordret meg selv? Og hvorfor? Jeg skal gi noen eksempler.

Ta løpingen først. Jeg burde egentlig holdt meg langt unna siden jeg alltid har fått nerver av å legge på meg, og særlig for å bli tynnere. Jeg har sett de som er blitt tynnere og tenker da på en eller annen underliggende dødelig sykdom. Derfor har jeg ikke hatt badevekt i hus siden 80-tallet. Det var også på den tiden jeg sist tok en blodprøve. Der går grensen. Der utfordrer jeg meg ikke. For bare noen få år siden leste jeg Dagbladet og VGs skremmeoppslag, og særlig den lille «boksen» der det ofte sto symptomer på en eller annen omtalt sykdom.  Jeg følte jeg måtte lese det, men ble skikkelig dårlig av det. Ikke bedre.

Jeg har hatt det mye bedre siden jeg sluttet med den slags. Når jeg for to år siden plutselig fikk høre av noen bekjente at jeg var blitt så tynn skjønte jeg egentlig ingenting. Jeg har alltid vært spinkel, men nå ble jeg livredd i tillegg. Jeg spurte mine nærmeste. Nei, da, du er den den samme. Har alltid gått opp og ned i vekt. Men jeg ville ikke krympe. Det siste man gjør da er å begynne å jogge, som jo er et effektivt slankemiddel. Jeg har mine metoder og motvirke angst på, og en av dem er å lage mottrekk mot tankene. F.eks. har jeg også sett på andre som var i samme situasjon som meg at skilsmisse er det mest effektive slankemiddel som finnes enten man vil eller ikke. Da kan man like gjerne begynne å løpe også. Man kan nemlig være spinkel på utsida, men feit på innsida. Det er da man ligger dårlig an.

Men nok om det. Først og fremst løp jeg ikke av redsel for å segne om, slik Kniksen gjorde på fotballbanen. Jeg har noen regler.

1. Du skal utfordre deg selv for å få bedre livskvalitet.
2. Du skal drite i å utfordre dine fobier fordi andre sier det.
3. Du skal selv tenke over hva som er verdt å utfordre.

Jeg bader ikke. Svømmer ikke. Det har aldri fristet meg. På ungdomsskolen ble man tvunget til å forsøke. Jeg fikk attpåtil egen lærer på dette området. Grøntoft skulle lære meg å svømme. Men beina var solid forankret på bunnen. Jeg tror at sannsynligheten for at jeg skulle la de flyte fritt i vannet omtrent var som om jeg skulle hoppe fra tiende i 12-blokka, uten fallskjerm.

Jeg liker ikke ormer. For å si det som det er, så hater jeg ormer. Ikke nødvendigvis fordi slangen er et symbol på jævelen, men fordi de er ekle og fordi hoggormen er farlig. Jeg liker ikke det som er farlig.

Jeg liker ikke høyder. Jeg får denne fornemmelsen av at jeg suges ut mot stupet og ut i luften. Da trekker jeg meg tilbake. Lynkjapt.

Jeg tar ikke prøver. Jeg er forsiktig med å sole meg. Jeg røyker ikke. Jeg forsøker å tenke sunn mat, selv om jeg er forferdelig lite kreativ i matveien. Og så er jeg så glad i søtsaker. Jeg flyr ikke. Jeg er minst mulig ut i båt. Jeg holder meg unna veps. Jeg drar alltid ned straks jeg har dritt, uten å studere det jeg har dritt. Jeg er forsiktig med alkohol. Jeg beveger meg aldri inn på et sykehus.

Hvis jeg skulle la meg styre av alt jeg er redd ville livet blitt miserabelt. Nei, velg dine kamper med omhu. «You have to kill your own demons,» som min venn Kristofferson sa om Janis Joplin en gang han ble konfrontert med om han hadde skyld i hennes overdose.

Jeg simpelthen elsker USA. Det er drømmelandet for min del. Men hvordan kommer man seg til USA med flyskrekk? Det var et dilemma jeg måtte tenke over. Når sjansen bød seg i 1999 stilte jeg aldri spørsmålet om jeg skulle eller ikke. Jeg bare gjorde det. Selve flyturen løste jeg med vin. Siden har jeg vært to ganger til i USA og løst selve flyturen med vekselsvis vin og Vival. Begge deler funker. Jeg fikk opplevelser for livet på disse turene og angrer aldri, selv om jeg hver gang tar farvel med mine nærmeste som om jeg aldri kommer tilbake. I 2011 dro jeg alene med fly til England for å møte min gamle fotballhelt Tony Currie. Det angrer jeg heller ikke på.

Jeg hater å stå foran en forsamling. Men når jeg driver en festival må jeg. Jeg kunne selvsagt nektet plent men da får jeg jo ikke sagt det jeg bare må få sagt til forsamlingen. I dag har jeg også holdt foredrag og deltatt på offentlige arrangement der jeg har tatt ordet. Det sitter langt inne, men det går.

Men så er det noe jeg absolutt ikke gjør. Jeg svømmer ikke, og bader ikke. Der går grensen. Det vil si, jeg har ikke behov for det, og da holder jeg meg unna. Det har faktisk aldri fristet. Vann er som regel kaldt, selv når det er på det varmeste. Pyse? ja da.

Mitt poeng er at alle bør velge ut sine kamper, og la de andre være. Hvis du ikke tar opp kampen mot noen av redslene dine har du mistet noe verdifullt i livet. You have to kill your own snakes, er et amerikansk uttrykk. Jeg skulle gjerne drept slangene jeg møter på i skogen, for det er den utfordringen jeg sliter mest med i dag. Når man er glad i å ferdes i naturen, men ikke tør på grunn av hoggormer minker det livskvaliteten. Jeg jobber med saken. Høye sko er en løsning.

Jeg har flydd til USA. Jeg har gått Besseggen og Prekestolen. Jeg jogger. Jeg snakker i forsamlinger. Det er mange ting jeg gjør i dag fordi jeg må gjøre det. Motvekten mot dødsangst er livsglede, og da ønsker jeg ikke å ødelegge livsutfoldelsen med å ikke gjøre det jeg har lyst til.

Men å utfordre meg selv til å jogge Sommerløpet kommer jeg ikke til å gjøre. For meg er det ingen verdi å løpe i et offentlig løp. Jeg løper mine turer og går mine turer, så får jeg heller hilse på de jeg tilfeldigvis møter på min vei.

Den største utfordringen i livet er seg selv. Det å utfordre seg selv er det viktigste løpet. Den dagen jeg føler behovet for å løpe mens folk står i gatene og ser på, skal jeg heller vurdere å melde meg på Sommerløpet.