Kategori Blogg

Tid og følelser

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Det er uforståelig hvordan vi holder ut, men så har vi egentlig ikke noen valg. Vi kan jo ikke trekke oss tilbake og si at dette vil jeg ikke lenger. Her om dagen satt jeg og studerte datteren min på tre år og klarte ikke holde tilbake tårene. Hun sto i speilet og studerte håret sitt, smykkene sine og hadde overtalt meg til å kjøpe henne røde platåsko som damer går med når de skal være skikkelig fine. Datteren min er helt annerledes enn oss andre. Jeg vokste opp med en lillebror og fra før hadde jeg en tenåringssønn og en sønn som er to år eldre enn datteren min. Unge damer som vil ha på neglelakk fra de er 2-3 år og som kun vil ikle seg rosa var et ukjent fenomen. Livets vakre øyeblikk er å studere henne. Jeg synes hun er verdens fineste unge dame. Man forstår at større kjærlighet enn den man har til sine barn er det ikke mulig å oppdrive. I neste øyeblikk tenker jeg på seksåringen, som nettopp har hatt bursdag. Igjen måtte jeg skrape bort en tåre fra øyekroken. Han er så lik broren sin, og siden broren har en annen mor må den likheten komme fra faren. Poden skal bli fotballspiller når han blir stor. Vi ser Startkampene sammen i sofakroken og han kan knapt holde ut til han en dag kan begynne å spille fotball. Han skal på skolen til høsten, men mest av alt gleder han seg til fotball. Talentet er åpenbart. Han skyter godt og vet hvor målet står. Han har likt kroppsspråk, lik følsomhet og energi. Jeg er temmelig sikker på at han kan bli noe mer enn 6. divisjon som ble min beste karriere. Samtidig ringer det ustanselig bekymringsmeldinger i hodet mitt. Man kjenner egne svakheter, egne redsler men heldigvis også sin egen styrke. Derfor begynner tankene fort å kverne rundt voksenlivet hans om noen år.
Tidsdifferansen er egentlig bare et blunk. Jo eldre man blir jo fortere flyr tida. I neste øyeblikk tenker jeg på min far som ikke fikk oppleve disse to søte små. Igjen må det tørkes tårer. Jeg vet han ville vært veldig stolt av dem og at de ville hatt verdens snilleste bestefar. Når de tankene kommer er det nesten ikke til å holde ut. Overgangen fra de glade tårene til de vonde er like kort og uoversiktig som når Start plutselig begynner å spille dårlig etter å ha spilt bra en stund. Du får ikke gjort noe med det, for det er andre som har regien. Jeg vet også at livet for de søte små vil fortone seg omtrent på samme måte, fra bunnløs sorg og smerte til intens glede og kjærlighet, nesten ikke til å holde ut.

For en måned siden var jeg i 60-årsdagen til en nær venn. Jeg blir sjekket opp av damer på 50 fordi jeg nylig er blitt singel. Min eldste sønn fyller 18 år om et par måneder og kan snart gå på Polet. Alt dette skremmer meg. Jeg leser om Rune Larsen (62) eller Ole Paus (63) og tenker at, jøss, fylte ikke han nettopp 60 år. Kan dagene virkelig gå så fort eller er det bare dagene for oss voksne som fortoner seg så likt at vi ikke enser at tiden går. Jeg hilser på noen i Markens og noen dager etter leser jeg dødsannonsen. Alt dette minner meg om den siste linjen i diktet ”Junikveld” av Hans Børli: ”Den er så svindende kort den stund / vi mennesker er sammen”. Livet går så det griner. Tid er et lite ord på bare tre bokstaver, men likevel rommer det hele tilværelsen. Tid rammer inn hele livet. Tør du gå dypere inn i det er det lett å bli skremt, fordi tid viser vår sårbarhet og menneskenes forgjengelighet. Ofte har vi heller ikke begrep om tid, som når du diskuterer en felles hendelse med en nær venn og tidfester det hele til å være et års tid siden. Sannheten er ofte at det er blitt tre år siden hendelsen.

Inni tiden vi lever i og med skal vi håndtere alskens følelser. Du kan klype deg i armen og føle på den verste frykt og den mest ubehagelige uro, men også den altoppslukende forelskelsen. Følelsene som hele tiden overmanner oss virker å være så mange at vi ikke ville klare å skrive dem ned, men i følge den svenske motivatoren Jackie Bergman finnes det bare to typer følelser; redsel og kjærlighet. Blir man for eksempel sint eller frustrert, er det redsel hevder han. Det høres logisk ut. Det er jo alltid to lag på banen. Gud mot djevel, godt mot ondt, jobb mot fritid, seiersrus eller tap, Start mot Viking, eller Vålerenga. Mann og kone er ett i kjærlighet, men i det øyeblikket man går fra hverandre blir det ofte ekskone mot eksmann. Bergman hevder all motivasjon kommer av følelser, og i og med at det kun er to følelser, ja da handler alt om redsel eller kjærlighet.

Millionspørsmålet som hele tiden tyter ut av et fullpakket hode er hvordan vi holder ut, hvordan vi klarer å leve med følelsene og skjebnen vi har uten å bli tullete. Glen Campbell tar i visa Fate Of Man for seg en menneskeskjebne i livets tiår frem til livets siste. Han avslutter med: ”Han kommer her mot sin vilje, og han drar igjen, skuffet”. For et par dager siden kom det frem i media at 75-åringen Campbell sjøl er diagnostisert med alzheimers og legger ut på avskjedsturne i forbindelse med sin kommende plateutgivelse. Nå er det nok av dem som vil mene Campbell tar feil. Man må ikke forlate jordelivet skuffet.

Limet som for min del henger livet sammen er de søte små. For andre kan det være jobb eller noe annet. Man har holdepunkter innenfor kjærlighetens mysterier.
Når man møter motbør er det godt å ha de søte små. De gir livet mening. Men det er en form for egoisme, på samme måte som det å fø dem inn i denne verden mot sin vilje er egoisme.

Ungene deler skjebne med oss, men akkurat nå er de søte små i lekens alder, og akkurat det er befriende for oss i alvorets alder. De tenker ikke på det selv, men de gjør oss voksne lykkelige og livet meningsfullt. Når de vokser til må også de holde ut eller finne fluktveier. Eller som Jackie Bergman analyserer; Søke kjærlighet, finne kjærlighet i stillingskrigen mot redselen på andre siden av banehalvdelen.

Forgjengelighetens tid er tiden som aldri tar slutt. Alt tar slutt, unntatt dette ene, at alt gjentar seg selv, til alt er visket ut og noe nytt hele tiden oppstår.

Happy Birthday (amerikansk tid)

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Egentlig skulle jeg skrive en sak om Cultiva denne uka, men så dukket det opp en 75-årsdag. Det er sånt som skjer i livet også, ikke bare på papiret. Hva jeg skulle mene om bråket i Cultiva får dermed vente. Det jeg ikke skulle skrive var nok en sak om musikk, siden jeg nylig har skrevet om både Patti Smith og Bob Dylan. Men så dukket den altså opp, den 75-årsdagen og alltid dukker sånne dager opp plutselig. Tiden går jo så fort. Dermed kommer minnene om den tiden som gjør at jeg må skrive om denne 75-årsdagen.
Heretter skal det bli personlig, skrev Marte Michelet i Dagbladet. Det skal det her også. Det var sommeren 1998 og spesielt høsten samme året. Jeg satt innelåst på et toalett og skalv av nerver og angst. Jeg var skråsikker på at jeg skulle dø. Jeg hadde så mange forskjellige varianter av kreft i hodet mitt at det jo var umulig å overleve. Jeg sov ikke den natten. Jeg hadde spyttet blod og kunne bare glemme søvn. I stedet satte jeg meg i bilen for å kjøre rundt på måfå. I bilen får jeg fred, der er jeg meg selv og der kan jeg flykte fra det meste. Jeg kan til og med få meg til å synge i bilen. Jeg kjørte rundt til morgenen og fant meg selv stående utenfor legekontoret til dr. Frank Andersen i Søgne. Jeg aner ikke hvordan jeg havnet der, for jeg tør jo ikke gå til lege, med mindre det handler om papir og prat. Legen kom og jeg fikk slippe inn den morgenen straks han kom på jobb. Han slo fort fast at jeg hadde bronkitt og hadde fått rift i halsen av hosten. Det var altså ikke verre enn det. Hvis det er mulig å forlate et legekontor i skyene så gjorde jeg det den morgenen. Det ble en ny tid og nye tanker. Livet skulle leves annerledes.
Dette året var helsvart, men det skulle bli verre. Min far var blitt syk og min eneste trøst var at det ikke var kreft. Det var to år siden forholdet til min første store kjærlighet var over, men likevel var jeg ikke over henne. Når det tar slutt med din første store kjærlighet er livet i bunn og grunn slutt, selv om alle sier at det går bedre etter hvert. Vi hadde diskutert heftig hvem av gubbene i Highwayman som var størst etter konserten i Oslo Spektrum 6. april 1992, men var enig om at valget sto mellom Johnny Cash og Kris Kristofferson. Noen år senere satt jeg der med minnene, med CD-platene og med sorgen, men også med en redsel for det som måtte komme. Jeg kom hjem fra legekontoret og koblet meg opp på nettet, for det var mitt første år på nett med verden. Omkring meg lå musikken spredd utover gulvet. Nesten alle platene kom fra samme mann. Sangene som ble spydd ut av et billig anlegg handlet om å ha det så kjipt at man bare håpet ho du ennå ikke hadde møtt skulle være der for å hjelpe deg gjennom natta. De handlet om søndagsmorgener du ikke har barnet ditt, men duften av kjøttkaker er så intens at du kjenner det stikker av sult et sted under skjorta. Du får med deg verset om de glade som leker med ungene på lekeplassen, mens du vandrer gatelangs bak mørke solbriller. Eller som det blir sagt i en av sangene: jeg var født en ensom sanger og er dømt til å dø som en. Men jeg må stilne hungeren i min sjel; og om jeg ikke eier penger vil jeg likevel ikke dø av skam, for ingen vil noen gang få vite.
Når du stirrer på bildet på coveret ser du en mann med furer som sideveiene du aldri har kjørt. De milde små havblå øynene uten øyenbryn var som to pissehull i snøen. I tillegg til tekstene om sex og samlivsbrudd dyrket han friheten i sangene sine. Frihet er jo bare et annet ord for å ikke ha noe igjen å miste. Og da er det kanskje ikke så rart, at jeg måtte skrive om en 75-årsdag langt borte på Hawaii, mens vi sitter her og venter på den gode varmen midt i juni i sommerbyen Kristiansand. De beste vennene er de som er der når man trenger dem, de andre er i beste fall bare bekjentskaper. Det å ha disse sangene, mens du ligger og funderer på alt som gikk galt, er selve livsnerven, som er bundet sammen av det faktum at du ikke er alene. Noen har vært der før deg. Derfor skraper du borti livet du trodde var bortreist på ubestemt tid. Det er alltid håp i hengende snøre, særlig når makrellen er kommet til Sørlandet. Det er alltid et håp. Det finnes alltid løsninger og veier for å gå videre.
Kris Kristofferson sang seg gjennom helvete, gang på gang, måned etter måned og år etter år. Og i den nerven har du svaret på hvorfor en artist kan være så mye mer enn en gammel sliter, med blod på fingrene. De som vil hevde det dreier seg om heltestatus og avgudsdyrkelse vet ikke hva de snakker om. Det handler om vennskap, på et dypere plan, selv om jeg på det tidspunktet ikke hadde møtt vedkommende. Ingenting er bedre enn besøk inn i stua når du slettes ikke føler for å ut på byen. Kristiansand om høsten er som en middels stor amerikansk kirkegård, bare dobbelt så dau, sa tidligere politimester Rynning Tønnesen. Har du i tillegg mistet livsgnisten og troa er det bare å surre seg inn i et teppe med kakao i koppen og sanger av mannen som omtrent på denne tiden kan feire 75 år på planeten. Amerikanerne ligger jo litt etter oss i tid. Når din feiring begynner har vår akkurat blitt avsluttet, selv om datoen er den samme.
Jeg timet det hele perfekt, da jeg 22. juni 2005 ikledde meg den rette t-skjorten for å dra til fødeklinikken. Jeg fant kjærligheten igjen etter fem magre år. Min neste sønn ble født på bursdagen og bare noen måneder senere dumpet et håndsydd teppe av typen quilt som pakke i posten, signert ”uncle Kris”, som var stolt over at gutten kom til på hans bursdag. Samtidig sørget han for at en fattig familie et sted i verden kunne nyte et luksusmåltid gitt av et nyfødt guttebarn langt borte. Nå er det min tur. Gratulerer med dagen Kris Kristofferson – og for at du løftet meg gjennom de lange nettene. Nå viser du meg i tillegg at det går an å overleve, mot alle odds. Måtte du leve lenge. Hipp Hipp Hurra!

Makta til folket

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

Fredag morgen drar noen av oss kristiansandere inn til hovedstaden for å høre den kuleste dama i verden. I motsetning til Bob Dylan og andre opprørere fra 60- og 70-tallet har Patti Smith holdt koken i samme sporet. Hun er fortsatt en rabiat og skjør livskunstner inspirert av den visjonære hippieprofeten og troende levemannen William Blake (1757-1827). Patti opptrer på Norwegian Wood fredag, med en liten avstikker innom Litteraturhuset torsdag. Det er blitt noen år siden jeg hørte henne på festivalen Peace & Love i Borlänge. Da leste hun dikt i gågata når hun ikke sto på scenen foran 5000 elleville fans.
Det er ikke mulig å forlate en Patti Smith konsert uengasjert. Vi må engasjere oss, sier hun selv. Rock’n roll sov. Det var min plikt og vekke folket, har hun også sagt. Du går fandenivoldsk fra en konsert med henne og lover deg selv at aldri mer skal du bry deg om hva andre mener. I Borlänge kom hun på scenen som hun pleier med sin lange svarte jakke, som like gjerne kunne vært den berømte svarte regnkåpen Leonard Cohen sang om i 1971. De svarte støvlene var nok ikke lånt av Drillo, men velbrukte var de og ville antakelig fått innreiseforbud på Kilden, når den tid kommer. Punkens gudmor fra 70-tallets skapende musikkscene er selvsagt innlemmet i Rock’n Roll Hall Of Fame.
Hun er aktuell med boken Just Kids, som er en slags biografisk reise i sitt eget liv. Like sterk er dokumentarfilmen Dream of Life, der hun åpner opp og viser oss hvem hun er bak sceneteppene. Patti Smith verner vanligvis om privatlivet sitt. Regissøren Steven Sebring fulgte artisten, kvinnen, mammaen, rebellen og den sørgende enken i elleve år. I boken Just Kids snakker Patti om ”the artist of my life” som var fotografen Robert Mapplethorpe som hun innledet et intenst romantisk forhold til. Forholdet var også fullt av problemer. De var tidvis fattige og Mapplethorpe slet med sin egen seksualitet. Han døde av komplikasjoner på grunn av Aids 42 år gammel i 1989. I filmen sitter hun med levningene hans strødd ut i den ene hånda hennes, som et smykke hun er livredd for å miste.
Patti dro videre, nølende, men med musikken og diktene i sekken. Sammen med Patti Smith Group gav hun ut debutalbumet ”Horses” i 1975. Hun giftet seg med Fred Smith fordi han var like glad i poesi som hun var. Fred døde i 1994 og Patti var på ny vandrende alene og filosoferende og årvåken til stede i alt som foregikk. ”Dancing Barefoot” og ”Frederick” var begge tilegnet ektemannen. Hun snakker om at ”selveste Bob Dylan har stemt gitaren hennes” og om at hun studerte Hank Williams og vandret gjennom vrakrestene av 60-tallet før hun fant seg selv i et hus med musikere og poeter i 1973. Beatpoeten William Burroughs var blant dem, det samme var Allen Ginsberg. Hun savner tiden da vennene levde. Noen lever ennå, som Sam Shepard, den prisbelønte forfatteren, skuespilleren og filmregissøren – filmens Ramblin Jack Elliott.
Patti Smith minner meg om engasjementet Erik Bye eide da han leste inn en slags farveltale til Protestfestivalen på video før han døde. Han snakket om at makter og myndigheter til enhver tid skulle være under observasjon. Det var vi, folket, som til enhver tid måtte sørge for å være årvåkne. Patti var sint da George W. Bush satt ved makten. Vi anklager deg for å besudle vårt lands navn. For å bruke taler om frihet til å rettferdiggjøre tyranni. For å sløse bort statlig overskudd mens de rike gis skattelettelser, skrek hun. Hun er bekymret for dagens unge. De bryr seg ikke, leser ikke, spiser usunn mat. Bli heller sint og forbanna, er hennes oppfordring til dagens unge. Pattis mest kjente sanger er ”Because the Night” som hun skrev sammen med Bruce Springsteen, ”Gloria” med den velkjente strofen ”Jesus died for somebodys sins, but not mine”, den mektige låten ”Power to the People” og den noe nyere ”In My Blakean Year”.
Det er gode grunner til å skrive om Patti Smith i Kristiansand avis. Hun har alltid stått øverst på ønskelisten til Protestfestivalen, som samfunnsrefser, poet og rockerebell. Ektheten og engasjementet har alltid vært det bærende i Patti Smiths karriere, og en del av det skyldes nok fascinasjonen for William Blake, som hun har holdt foredrag om. Hun besøkte Blakes grav i London med kamera. Strøk gravsteinen forsiktig med rockefingrene. Blake var misforstått og ble ikke satt pris på mens han levde. Hun er ikke den eneste som er påvirket av han. Jim Morrison fant på navnet The Doors ut fra et Blake-dikt. Kris Kristoffersons yngste sønn heter Blake, oppkalt etter poeten. Blake skal ha vært totalt fri som menneske og forbannet alt som bandt. Han skrev om ”de sukkende små” som måtte sitte inne på skolebenken når sola skinte. Han skrev at den som begjærer, men ikke handler, avler pest. Blake laget mesterverkene ”Uskyldens og erfaringens sanger” og ”Ekteskapet mellom himmel og helvete”. Det siste betegnes som en kampskrift for menneskets energi, seksualitet, livskraft og skaperevne opp imot autoritetstro, død moral og fornektelse av kjærlighetskreftene, regulering og tvang på alle livets områder, slik biografen Geir Uthaug beskrev verket. At han ble regnet som kristen og møtte døden mens han sang lovsanger viser enorme kontraster og krefter oppi alt dette. Beatkunstnerne tok han til seg, det samme gjorde hippiene ti år senere.
Tenk deg Blake på 1700-tallet som støttet alt som var feil på den tiden: den seksuelle frigjøringen, kvinnenes frigjøringskamp, revolusjon og han var sterk motstander av alt som hindret friheten, som for eksempel slavehandelen. Blake så den materielle verden for å være en død verden. Menneskene som levde for materialismen var for Blake som døde og regne. Tenk deg da Patti Smith i dagens samfunn, med sitt opprør, sine dikt og sine sanger, raslende mot alt som ødelegger enkeltmennesket og menneskeheten. Tenk deg den samme ånden i dagens Kristiansand der det sprenges og bygges, filmes og faktureres, utvides og selges nær sagt over lik. Mitt beste råd nå dagen før Patti Smith inntar Frognerbadet er at makter og myndigheter setter seg på bussen innover sammen med oss andre. Patti har en lekse og lære oss alle. Den lyder som følger:
The power to dream to rule / To wrestle the world from fools / It’s decreed the people rule / It’s decreed the people rule / Listen. I believe everything we dream / Can come to pass through our union / We can turn the world around / We can turn the earth’s revolution / We have the power / People have the power